Hva er handlingen et uttrykk for?

Intoxer (overdose medisiner) har vært en del av min selvskadingsproblematikk, spesielt eller mest i perioden 2008-2010 hvor jeg var veldig syk. Men her om dagen, som mange andre dager, kjente jeg fortsatt på en sterk trang til å ta overdose på piller og medisiner. Jeg kjente på det og tenkte på det mens jeg spaserte gjennom byen. Jeg registrerte ikke en gang alle menneskene jeg gikk forbi, det var bare meg og tankene mine.

«Hvorfor føler du for å ta alle pillene nå? Hvorfor? Hva er det du egentlig ønsker og har behov for? Hvorfor? Du vet hva som skjer, du kjenner til konsekvensene og farene du setter deg selv i, du vet at det ikke er verdt det. Så hva er dette et uttrykk for?» spurte jeg meg selv.

Det føltes surrealistisk å kunne ha en slik samtale med meg selv, om et så nært og sykt tema, det var nesten som om jeg så meg selv utenfra. Jeg stilte meg selv spørsmål som en behandler kunne ha stilt meg, og siden det bare var meg og tankene mine, kunne jeg våge å gruble over det og være ærlig med meg selv. Jeg trengte ikke være redd for at noen skulle le av meg, kjefte på meg, avvise meg eller ikke forstå.

Jeg ble overrasket over svarene jeg kom frem til. Jeg ble skamfull. Trangen til å svelge alle pillene, til å ta en overdose hvor hensikten ikke var å dø, dreide seg om menneskelige og basale behov som vi alle har i ulik grad. Jeg visste allerede at jeg noen ganger gjør det i fortvilelse og desperasjon fordi alt føles uutholdelig vondt og vanskelig, fordi jeg bare må vekk fra situasjonen. Når det gjør så ulevelig vondt at man ikke engang klarer å tenke over alvoret, at man faktisk kan dø eller skade kroppens organer for godt. Men jeg innså også at det handlet om et behov for å bli sett og tatt vare på. Se meg, se hvor vondt jeg har det, hjelp meg, vær så snill og hjelp meg, jeg klarer ikke dette alene. Det var tøft å innrømme det overfor meg selv, jeg skammet meg over at så «normale» og grunnleggende behov som vi egentlig alle har, kunne drive meg til å gjøre noe så alvorlig og destruktivt.

Jeg fortalte behandleren min om denne «oppdagelsen», delvis skamfull og delvis stolt over hva jeg hadde greid å komme frem til helt på egenhånd. Det var en større og mer overraskende oppdagelse for meg, enn det var for han. Jeg tror kanskje at svarene jeg kom frem til egentlig ikke er så uvanlig? Så da var det store spørsmålet hvordan jeg kan få en pause, bli sett og få hjelp – uten å gjøre noe destruktivt. Å snakke om det, for eksempel, er en god start.

Før hadde jeg ikke greid å tenke over denne trangen som av og til (noen ganger ofte) oppstår. Jeg hadde ikke klart å identifisere det eller stille spørsmål ved det. Jeg hadde kanskje bare gjort det. Handlet på trangen (impulsene) og tatt alle pillene – og de smertefulle konsekvensene, alt annet enn å bli værende i smerten. Faktisk er det ikke mer enn syv måneder siden jeg sist havnet i en slik situasjon, og jeg håper jeg slipper å oppleve det igjen, at jeg fremover fortsatt kan klare å tenke før jeg handler.

Handlingen er et uttrykk for at noe er for vanskelig. Skal jeg komme ut av den destruktive atferden, må jeg forstå hva handlingen er et uttrykk for. Hvorfor kjenner jeg på denne trangen, hva er det egentlig et uttrykk for? Når man forstår hvorfor, kan man begynne å arbeide med det som ligger bak, og finne andre og bedre løsninger.

Relaterte innlegg:
Å leve eller dø – og ydmykelsen i mellom
I levende live
Fortell meg hva frihet er
Mennesker med din diagnose

17 Responses to “Hva er handlingen et uttrykk for?”


  1. 1 M oktober 27, 2012, kl. 22:43

    Har jeg lov å være stolt av deg?
    Ikke som venn, men som medmenneske..

    Den dagen jeg innså jeg aldri ville bli lykkelig av å sulte meg, var den dagen begynte å snu litt… om bare litt.

    Det er lov å ha håp, det er lov å ha fremtidsutsikter, og det er lov å reflektere..
    Og «last but not least» -det er lov å finne løsninger (sammen)
    <3

  2. 2 Marte Forsberg oktober 27, 2012, kl. 23:15

    Hiver meg på det «M» sier. Jeg er STOLT av deg, Lise. Å klare å stoppe opp og tenke rasjonelt i en slik situasjon er jo er KJEMPEskritt! <3

  3. 3 baremartine oktober 27, 2012, kl. 23:21

    Jeg har det på akkurat samme måte, og som jeg har skammet meg over det. At du skriver det, og deler det med oss hjelper litt på den skammen.
    Dessverre oppleves det fortsatt sånn at å handle på impulsene er mer virkningsfult enn å snakke. For hvordan kan jeg vite om de virkelig forstår, om noen virkelig ser hvor vondt det gjør, om noen virkelig skjønner at det ER så ille?

  4. 4 Den Grønne oktober 28, 2012, kl. 00:38

    Jeg syns du kan være stolt av å ha tenkt deg fram til det!

  5. 5 Wenche oktober 28, 2012, kl. 08:33

    Du har all grunn til å være stolt av deg selv.
    Dette er resultat av den lange, tunge og utfordrende veien du har gått.
    Et resultat av jobben du har gjort alene, og sammen med behandleren din .
    Du vil videre, og ut av det.
    Og det er det du er nå .
    Stå på videre , jeg heier på deg !!!!

  6. 6 navigere oktober 28, 2012, kl. 10:29

    Sterkt skrevet, Lise. Merker jeg beundrer at du tok tak i deg selv på den måten. Det inspirerer.

  7. 7 K. oktober 28, 2012, kl. 12:37

    Fader, du har kommet langt.

  8. 8 adhdrawn oktober 28, 2012, kl. 12:52

    utrolig sterkt av deg! motivasjon for mange! bevis på at det går ann:)

  9. 9 laipai oktober 28, 2012, kl. 19:15

    Det er jo dette behandling dreier seg om, å finne det bakenforliggende…det er der alt ligger, og så baller det på seg, uten at man helt forstår hvorfor..Jeg spør meg selv de samme spørsmålene innimellom, hva skjer nå? Hvorfor denne atferden? Hva er problemet? Etter å ha vært i behandling så lenge, så lærer vi å bli mer bevisst, og da går det an å ha en sånn indre dialog med seg selv.

    <3

  10. 10 missjuliealexandra oktober 28, 2012, kl. 22:07

    Jeg kjenner meg så godt igjen i så mye du skriver, men jeg hadde aldri turt å si det selv. Du er så fin som gjør det. Du er så fin som får oss andre til å føle at vi ikke er alene.

  11. 11 catie1 oktober 28, 2012, kl. 23:40

    Vannvittig bra jobba!! Stolt og glad på dine vegne! Det er så store framskritt når en klarer å ikke handle på impulsene! Heia deg! <3

  12. 12 Livet som Emosjonelt Ustabil. oktober 30, 2012, kl. 19:10

    Riktig. Tenker ofte over de samme tingene! :-) Ofte leker jeg med tanken som både glad og positiv, mens når jeg gråter og har emosjonelle- knuter og krøll – ønsker jeg egentlig bare og fjerne smerten ved å slå, kutte, grine, si stygge ting til de jeg er glad i osv. :-( Mens selvmordtankene kom mens jeg var glad, oppglødd.. Selvmord og forsøk på det, facinerer meg. Menneskene som velger dette er en facinasjon, vet ikke hvorfor.
    Men jeg vil gjerne vite hva, hvorfor og slike ting.. Har selv vært bestemt på å dø, og da var jeg lykkelig i øyeblikket, det var en slags rusfølelse og være nær døden. Men når jeg lå med kull i magen og spydde som en gris, kom dødsangsten. :s

  13. 13 Svarttrosten oktober 31, 2012, kl. 00:25

    Jeg leste innlegget ditt samme dagen som du postet det, men har ikke helt fått til å svare noe før nå. Det traff meg på mange punkt, og det at du har skrevet om dette gjør mine egne tanker om det mye mindre tabu. Takk Lise!

    Det nærmeste jeg foreløpig kommer til å selv skrive om det (takket være deg!), er dette eventyret, en liten del av det stammer fra ting jeg skammer meg veldig over i mitt eget liv. Men som du skriver: det er grunnleggende behov det er snakk om.
    Igjen: takk <3

    http://svartpip.wordpress.com/2012/10/29/pjuskelusken-og-hullet-i-hjertet/

  14. 14 Pantora oktober 31, 2012, kl. 18:30

    Supersuperviktig «oppdagelse»! Jeg tror slike ting vi kommer frem til selv, er noe av det aller mest verdifulle.

  15. 15 Pia Elisabeth januar 16, 2013, kl. 23:18

    Wow! Kom akkurat over bloggen din, og jeg ble både rørt, og imponert, over den jobben du har gjort, og fortsatt gjør!! Stå på jente! Er selvskader, så kjenner meg igjen i mye av det du skriver! Jeg heier på deg :)

  16. 16 Øyvind desember 17, 2014, kl. 08:59

    Hei! Lenken til dette innlegget på «Utvalgte innlegg»-siden din virker ikke ;) .


  1. 1 Mitt 2012 « liseliten.com Tilbakesporingjanuar 20, 2013, kl. 15:56

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!