Til du som husker meg slik jeg en gang var

Jeg har sagt og gjort mye dumt i løpet av livet, spesielt de siste ti-tolv årene, de årene jeg har vært syk. Ti år er lang tid, mye kan skje på ti år. Jeg har brukt mye tid på å skamme meg, mer enn jeg kanskje burde, over fortiden, over alt som har skjedd, alt som er gjort og ikke minst hvem jeg har vært. Men min fortid definerer ikke hvem jeg er i dag. Jeg er lei av å skamme meg, og om skamfølelsen skal oppta mindre plass i livet mitt, trenger jeg å si noe om den.

På ungdomsskolen begynte problemene å bli synlige for omverden. Sulting, selvskading, alkohol og drama. Men okei, de fleste av oss har vel som tenåring vært litt ustabil og gjort ting man ikke er så stolt av, og prøvd å finne seg selv og sin plass i denne verden. Vi er voksne nå. Jeg gjorde mye dumt, men gikk også gjennom mye selv. Jenter kan være så slemme.

Tiden på videregående skole er uten tvil den tiden jeg skammer meg mest over. Jeg har skammet meg så mye at jeg helst har villet fortrenge hele denne perioden, samtidig skulle jeg ønske at de visste og forsto hvorfor jeg var som jeg var. Når jeg tenker tilbake på det, vil jeg nesten gå så langt som å kalle det grensepsykose. Virkelighetsfjern og forvirret, vrangforestillinger om verden og alle menneskene rundt meg – og meg selv. Samtidig som jeg skadet meg selv og vendte mye innover meg selv, vendte jeg også mye utover. Jeg var så fiendtlig innstilt til verden og rasende sint på alt og alle. Jeg boblet over av selvforakt, kaos og sinne, og ydmyket meg selv. Samtidig var jeg også i et langvarig, kontrollerende og destruktivt forhold som har satt sine spor.

Tre år på IT-høyskolen fulgte, det var både den beste og den vondeste tiden på én gang. Hjerteknust sto jeg fri til å kunne se ut som, være som og gjøre som jeg selv ønsket, og jeg fråtset av denne friheten. Jeg stortrivdes på IT-høyskolen, jeg fikk oppleve samhold, felles interesser og mye latter og moro. Naturligvis fikk jeg oppmerksomhet ved å være den eneste jenta blant guttene, og jeg utnyttet det for å få de bekreftelsene jeg trengte. Livet var en fest, slik kunne det i hvert fall se ut som på overflaten. Det var full rulle med fest, alkohol og moro torsdag-fredag-lørdag hver eneste uke i to-tre år, en flukt fra det som virkelig gjorde vondt.

I løpet av tredje år på høyskolen raste alt sammen, totalt. For hvor lenge kunne jeg egentlig holde på før det omsider ville rase sammen? Jeg havnet på intensiven etter et alvorlig selvmordsforøk, endelig fikk jeg hjelp. Mange år for sent – men endelig.

Dette er åtte år siden.

Det er åtte år siden fasaden og forsvaret mitt raste sammen og helvetet brøt løs. Jeg har gått i behandling siden. Ord kan nesten ikke beskrive hvor forjævlig tøft det var å skulle åpne opp, konfrontere og arbeide med det som virkelig gjorde vondt. Det som jeg alltid har prøvd å flykte fra eller overdøve, enten det handler om selvskading, utsvevende liv på byen, intoxer eller konflikter og projisering (som den gang kosta meg mine aller beste venner). Selvdestruktiv atferd som jeg skammer meg over. Jeg har feila og tryna og ødelagt så mye for meg selv, men jeg har også lært! Åtte år med kartlegging av livet mitt og alle mine bevisste og ubevisste mekanismer som har ødelagt så mye for meg, årsakene bak og hvordan jeg kan endre det for å få det bedre. Den tyngste, vanskeligste og viktigste oppgaven i hele mitt liv. Åtte år med refleksjon, bedre selvinnsikt og forståelse, åtte år med slit og hardt arbeid, nederlag og seiere, tilbakefall og fremskritt.

Selvsagt er jeg en annen i dag enn den jeg en gang var!

Jeg er lei av å skamme meg. Jeg vil ikke gjemme meg bak diagnoser og skylde på sykdom, men sykdom har helt klart spilt en stor og avgjørende rolle i mitt liv, min atferd og i mine relasjoner til andre. Min fortid definerer ikke hvem jeg er i dag.

25 Responses to “Til du som husker meg slik jeg en gang var”


  1. 1 Tonje :) november 2, 2012, kl. 01:37

    Du er den sterkeste jeg kjenner <3

  2. 2 laipai november 2, 2012, kl. 02:20

    Vi er nok flere som kan kjenne oss igjen i mye av dette her. Jeg kan hvertfall det.

    <3

  3. 4 Wenche november 2, 2012, kl. 08:34

    Det står stor respekt av deg og den du er.
    Er ikke mange som har en slik selvinnsikt som det du har.
    Du har all grunn til å være stolt over deg selv , og den du er idag.
    Det er ikke muligt å komme så langt uten å bruke mange mange krefter.
    Heier som alltid på deg !!!!

  4. 5 vevelinn november 2, 2012, kl. 10:21

    Kanskje var og er du selv din strengeste dommer?
    Som du sier gjør vi alle ting vi angrer på, før eller siden. Du er nok ikke alene om det. Er du sikker på du var så ond og vanskelig som du selv tror at du var? (Har mine tvil).

    Uansett er det bra at du kan se tilbake på alt og føle at du har lært av det. Står respekt av det. Respekt av deg.

    Jeg synes du er en fantastisk jente Lise. Spennende, vakker, intelligent, kreativ….rett og slett H-E-R-L-I-G :o)

    Ikke døm deg selv for hardt. Gjort er gjort, den er «grei» sånn sett…..men kanskje det er DU selv som dømmer deg og dine handlinger litt for hardt? Kanskje var det ikke så ille likevel, i alle fall ikke for andre rundt deg?

    Når det er sagt kjenner jeg meg (desverre) igjen i det du skriver. Å jeg sitter med en vond, kvalm følelse og tenker tanker som «hadde jeg bare kunnet bruke en angreknapp eller skrudd tilbake tiden?». «Hadde jeg bare kunne gjøre ting annerledes. Valgt annerledes».
    Ligger mye skam hos meg også, men hva hjelper vel det? Blir det bedre av å skammes? Får vi det bedre? De vi har såret eller ødelagt for?

    Det viktigste du skriver her er at du selv føler du har lært av ting og er et annet menneske i dag. Bra, Lise! Veldig bra. Feil gjør vi som sagt alle, men så må man bare lære av ting og gå videre. (Enklere sagt enn gjort, jeg vet….men man må i alle fall forsøke).

  5. 6 Caroline Severinsen november 2, 2012, kl. 11:54

    Veldig bra skrevet som anlig Lise :) <3
    Tok også opp dette i et innlegg for litt siden, hadde ønska folk åpna øya og faktisk hadde sett at det er en grunn til at man var litt kokko ;p
    Gla i deg, stor klem <3

    • 7 Øyvind november 2, 2012, kl. 16:04

      Nå som jeg har fått folkehøyskolen litt på avstand, lurer jeg veldig på hvorfor ingen «så» meg da jeg gikk der. Tror folk skjønte at jeg hadde det tøft, men husker aldri at noen tok meg til side og satte seg ned med meg og spurte meg om hvordan jeg hadde det og hva som hadde skjedd og sånt… verden er rar.

  6. 8 AKP Photography november 2, 2012, kl. 14:15

    Sterkt å ærligt innlegg♥ Eg e heilt sikkår på at du ikkje e den du va før♥
    Du har komt vannvittigt langt å du har ikkje någe å skama dg for!

  7. 9 Margrethe Berge november 2, 2012, kl. 15:35

    Sterkt. Det er det første ordet som poppet opp i hodet mitt for å beskrive dette blogginnlegget.

    <3

  8. 10 Øyvind november 2, 2012, kl. 15:58

    kjenner meg veldig igjen i dette, så takk for at du la det ut. Trengte selv en påminnelse om at fortid tross alt er fortid :)
    Stå på!

  9. 11 Løvetann november 2, 2012, kl. 16:52

    Jeg leser det du skriver, men legger sjelden igjen et spor, men i dag måtte jeg bare.
    Du er en flott jente/dame som jeg har stor respekt for. Du har gjort en kjempejobb, og ingen vet hvor mye det har og fortsatt koster deg.
    Du har ingenting og skamme deg over, LØFT hodet ditt og si til deg selv JEG ER HER tross alt, og jeg håper du vil fortsette å være her og ikke minst håper jeg du kan gi deg selv anerkjennelse for den enorme jobben DU har gjort

  10. 12 arnejohanisaksen november 2, 2012, kl. 18:56

    Kom tilfeldigvis over bloggen din, Lise. Du skriver utrolig godt og reflektert og med en åpenhet og sjølinnsikt de fleste kan misunne deg. Det at du har gått gjennom mange tøffe utfordringer har iallfall gjort deg til en sterk person, etter det jeg kan skjønne! Husk at den som er sterkest, er den som innser at mennesket er et sosialt vesen og både trenger andre og sjøl bidrar for andre. Du oppfyller begge deler. Ved at du deler erfaringene dine, kan du hjelpe andre som famler seg fram, og du har allerede vunnet den viktigste seieren, den som har gitt deg denne innsikten.
    Jeg ønsker deg lykke til videre, og jeg tror du kan klare å nå de mål du setter deg!

  11. 13 Tonje november 2, 2012, kl. 23:30

    Du er så flink til å formulere, Lise! Jeg synes du har kommet deg langt og er skikkelig flink ;0) Stå på!

  12. 15 K. november 3, 2012, kl. 12:25

    Nå begynner du å vise hvem du er, nå begynner jeg å se deg :)

  13. 16 baremartine november 3, 2012, kl. 18:47

    Du er så flott, Lise! En virkelig inspirasjon.

  14. 17 Sol Skipnes november 4, 2012, kl. 00:45

    Det med at fortiden ikke definerer én, det har jeg av en eller annen grunn tenkt så mye på nå i det siste. Det er så merkelig å plutselig se tilbake på hva som skjedde og føle skam over hva man gjorde, havne i «coulda, woulda, shoulda» fellen.

    Men å våkne opp og innse at man er på rett spor, om enn litt kronglete, man er fornøyd og vet hvor man skal og hvordan man skal komme seg dit. Livet former enhver, vi må bare gjøre det beste ut av det vi får og kjempe oss ut av de vanskelige situasjonene med alt vi har.

    Du er så utrolig tøff Lise :)

  15. 18 destgirl november 5, 2012, kl. 18:32

    Kjente meg helt utrolig igjen i dette, utrolig sterkt innlegg <3 <3 <3

  16. 19 Jennae november 5, 2012, kl. 19:38

    Modig, flott innlegg! Har lenge tenkt på å skrive et slikt selv, men tror det bare blir med tanken. Det er vanskelig å forklare.

    Du er så sterk, du kjemper hver dag for å få det bedre og bedre. Du er et forbilde.

  17. 20 Pantora november 7, 2012, kl. 10:42

    Veldig fint og beskrivende det siste uttrykket der. Jeg tenker og tror vi alle har noe i fortiden vår vi skammer oss over, men fortid er fortid. Mye forandrer seg gjennom 1 år, 5 år, 10 år, heldigvis!

  18. 21 sveinkristianland november 10, 2012, kl. 15:04

    Apropos feil kanal og planet; jeg har mang en gang misforstått og fått rare kommentarer utfra det å jobbe som psykolog. Et par eksempel:

    1.
    – Min datter: «Pappa? Hva betyr syk i hodet?»
    – Jeg: «Nei du vet, noen hører stemmer og har tror at noen er etter dem eller at de er Gud, de tror feil om ting. Det er en sykdom, men litt på annen måte enn foreksempel forkjølelse»
    – Min datter: «Å pappa, du er så dust. Mener ikke psykotisk!!»

    Etter å ha vært med meg mange år under psykologutdanningen og forelesninger kunne hun svært tidlig psykiatriske begreper, – dialekten og slangen i Telemark var derimot ny for henne.

    2.
    På vei ut av en dagligvarebutikk blir barnet mitt høylydt potesterende når hun på vei gjennomkassa får Nei til godteri. Hun raser og jeg blir stadig mer flau over oppmerksomheten som «dårlig oppdrager». Så oppdager jeg en av pasientene mine står bak meg i køa. Hun ser på meg like forbauset som jeg ser på henne og uttaler» Å, finnes du i virkeligheten også?!!!»

    Pasientene mine ser meg jo bare når jeg har psykologrollen og masken på. Lett å gi inntrykk av å være klok i 45 minutter i den situasjon, – i virkeligheten roter de fleste psykologer rundt i livene sine også ;)

  19. 23 Lea H november 12, 2012, kl. 15:16

    Inspirerende og tankevekkende. Bra innlegg!


  1. 1 Mitt 2012 « liseliten.com Tilbakesporingjanuar 20, 2013, kl. 15:56

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!