Gangene

Jeg så deg ofte i gangene, akkurat slik du så meg i gangene. Jeg så deg i hagen om sommeren hvor vi spilte volleyball på gresset. Oss pasienter mot de ansatte, på en altfor liten bane i nedoverbakke. Du lo, og det samme gjorde jeg. Vi så hverandre, og vi smilte alltid forsiktig og sa hei. Noen ganger kunne jeg høre det tydelig, mens andre ganger kunne jeg bare se munnen forme ordet. Vi hilste i stillhet, med blikk, øyne og smil, fra pasient til pasient. Medpasienter. År etter år møtte vi på hverandre. Vi kjente hverandre uten å egentlig kjenne hverandre. Vi var gjengangere. Gjengangere. Ordet smaker vondt, men jeg skulle ønske du fortsatt gikk i gangene. Med meg, eller uten meg. Men du går ikke i gangene lenger, og aldri vil du gå i gangene igjen heller. Jeg håper du har funnet fred.

– skrevet mars 2011.

Jeg gikk i disse gangene for første gang i november 2004, 21 år gammel, redd og uviten og med en politimann i hver arm. Jeg hadde ikke gjort noe galt, men jeg ville ikke leve. Jeg visste ingenting om psykiatri, jeg visste ingenting om verken behandling eller diagnoser eller hva en sengepost i det hele tatt var. Jeg kom brått og direkte fra den brutale virkeligheten «der ute» og inn på psykiatrisk avdeling med låste dører.

Et par måneder senere gikk jeg i disse gangene igjen. Denne gangen hadde jeg ligget på intensiven i forkant, overlevd noe jeg ikke skulle overlevd. Episoden jeg har referert til som «mitt første møte med psykiatrien», fordi det var slik jeg opplevde det.

Bildet over er tatt nå i november 2012, åtte år siden første gang jeg gikk i disse gangene. Gjennom åtte lange og trøblete år og et tyvetalls innleggelser har jeg gått i disse gangene. Noen ganger på tvang, andre ganger frivillig. Noen ganger med håp og livsgnist, andre ganger fortapt og helt uten håp. I dørene bak gangene og i etasjene over har jeg både lagt meg ned for å dø og kjempet mine kamper (og vunnet).

Det er ikke så ofte jeg går i disse gangene som inneliggende pasient lenger. Det er over et halvt år siden siste innleggelse, og det går tid mellom hver gang. «Det blir bedre», sa de alltid, og det gjaldt også for meg selv om jeg aldri klarte å tro på det. Likevel går jeg her i gangene hver eneste uke fordi jeg deltar i gruppeterapi her på sykehuset. Til jul har jeg fullført ett og et halvt år i psykodynamisk gruppeterapi.

Jeg møter fortsatt på gjengangere. Pasienter jeg har vært innlagt med for flere år siden, noen helt tilbake til første gang for åtte år siden. Mange ser jeg aldri igjen, forhåpentligvis fordi de har blitt friske og mestrer et godt og bedre liv «der ute». Men så er det også noen av dem som har valgt å avslutte livet før de noen gang kom så langt. Jeg tenker ofte på dem, sørger og skulle ønske de fikk oppleve at det kom til å ordne seg, samtidig som jeg forstår dem, fordi jeg har vært der selv, fordi det like gjerne kunne ha vært meg.

Jeg kjenner flere som «hater» disse gangene. Sykdom i veggene. Jeg har hatt et vanskelig forhold til dem, jeg også, fordi det er så mange vonde minner og opplevelser knyttet til dem. Krisesituasjoner hvor man har det ulevelig vondt, kaotiske tilstander og kanskje bruk av tvang.

«Her har jeg trasket i åtte år» tenkte jeg og tok et bilde fordi jeg syns det passet. Nei, jeg hater ikke disse gangene, jeg er takknemlig for dem. Disse gangene har tross alt holdt meg i live, de har vært en del av min prosess, og jeg er hvor jeg er i dag delvis på grunn av dem. Den dagen jeg ikke lenger går i disse gangene, er det fordi jeg har blitt frisk og lever et godt og bedre liv – her ute, hvor jeg og du hører til og fortjener å være.

19 Responses to “Gangene”


  1. 1 Henriette november 15, 2012, kl. 15:08

    Veldig godt skrevet! Kjente det rørte ved hjertet det øverste du skrev fra 2011, jeg tenker mye på Hvordan det går med mine med pasienter og di jeg alltid pleide å være innlagt med. Noen har jg ikke møtt der på flere år,å jeg håper di er blitt friske,at det er derfor jg ikke møter di i gangene mer.

  2. 2 Line november 15, 2012, kl. 15:51

    Klump i halsen.. Veldig bra skrevet/beskrevet Lise.
    Klem til deg.

  3. 4 Wenche november 15, 2012, kl. 16:14

    Sterke ord !!!

  4. 6 Thea november 15, 2012, kl. 17:05

    Nydelig, NYDELIG innlegg Lise <3 Rører ved hjertet!

  5. 7 Gjennom livet med søkende trinn november 15, 2012, kl. 19:05

    Tårer i øyekroken. Det er helt ubegripelig hvor godt du setter ord på ting. Du er et fyrtårn for oss som sliter. Sliter med å se at det finnes en fremtid. Et fyrtårn, virkelig!

  6. 8 adhdrawn november 15, 2012, kl. 19:16

    sterkt innlegg!! så mye håp og styrke i dette! du er jo tross alt et levende bevis på at ting faktisk kan/og blir bedre!!! forsett å minn oss andre på det, for det er lett å glemme det :)

  7. 9 laipai november 15, 2012, kl. 23:00

    Noen ganger er det trygt og fint innenfor veggene.

    <3

  8. 11 ... meg igjen november 18, 2012, kl. 17:19

    Jeg liker virkelig «Musikk som treffer» spillelisten din på Spotify. Derfor lurte jeg på om du kunne legge til flere? :)

  9. 13 Linn L. november 18, 2012, kl. 19:00

    Veldig, veldig fint innlegg!

  10. 14 Sol Skipnes november 20, 2012, kl. 01:16

    Så utrolig fint innlegg. Kjente jeg fikk en liten klump i halsen.

  11. 15 destgirl november 20, 2012, kl. 18:21

    Utrolig sterkt skrevet, du skriver så nydelig <3 <3 <3

  12. 16 Sessan Dydland november 20, 2012, kl. 19:32

    teksten over bilde var sterk kost… tårer renner nedover mitt kinn da jeg leser det omigjen og omigjen. en gang for hver person jeg har møtt! en gang for hver person som jeg savner samt dem som forsatt går i disse ganger. gledes tårer og triste tårer! mange sterke sjeler jeg møter/har møtt. og mange sjeler som jeg savner så dypt! i veggene ligger håp samt smerte. håpet er sterkere! du skriver på en måte som rører ved mitt hjerte! jeg har vært der selv…kommer forsatt innom til tider. gleder meg til å lese neste innlegg! klem fra Sessan

  13. 18 Martin november 25, 2012, kl. 14:14

    Hei! Eg driver litt skolearbeid, så etter et par søk på google, fant eg denne siden her. Føler det blir feil og ikkje legge igjen ein kommentar til dette.
    Denne kommentaren er ikkje knytta til teksten over, men generelt av det eg har lest på bloggen din. Det er vanskelig for en utenforstående og si at eg forstår det du går igjennom, og eg vil heller kanskje formulere meg som at eg ønsker å forstå.
    Mitt mål gjennom tunge dager er å prøve å snu det negative om til nokke positivt. Gleden eg får er å hjelpe andre, gjøre nokke positivt. Du er ei flott jente, som kan bidra til mye positivt. Eg veit ikkje om det funker for andre, men min anbefaling er å prøve dette. Alt handler om personen sjøl, det e ingen andre som kan hjelpe.. Det e alltid opp til personen sjøl, innerst inne. Dette e min første kommentar på en blogg. Eg kjenner deg ikkje, men ønsker deg alt godt.


  1. 1 Mitt 2012 « liseliten.com Tilbakesporingjanuar 20, 2013, kl. 15:56

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!