Veien ut er gjennom

Jeg skrev på facebook at jeg skulle ønske jeg hadde en liten bærbar pc å skrive på, det er så tungvindt å skrive på mobil når man først trenger å skrive. Marthe tipsa meg om at jeg kunne koble tastatur til iPhone (takk!), noe jeg selv ikke hadde tenkt på, så nå har jeg mulighet til å skrive (og blogge) når jeg har lyst og behov for det. Og det har jeg nå.

Jeg begynte å bli dårlig tidlig november, og siden da har det bare gått nedover, uten at jeg trenger å gå så mye mer inn på episoder akkurat nå. I jula forverret det seg mer, men jeg tenkte at jeg ville og måtte holde ut til etter nyttår da behandleren min var tilbake.

I sommer lagde vi ny kriseplan. Jeg har aldri benyttet meg aktivt av kriseplan fordi jeg har hatt tett samarbeid og oppfølging fra behandler og poliklinikken, som også har lagt meg inn på sykehuset når det har vært behov for det. Men i romjulen ble det mer akutt i den forstand at jeg begynte å miste kontroll.

Behandleren min hadde ferie, og jeg forsto, som de rundt meg også forsto, at å vente til etter nyttår kunne være for sent. Jeg ga samboeren min tillatelse til å ringe Dps, punkt to i kriseplanen (da punkt 1 var å kontakte behandler – som da var på ferie). Jeg hadde aldri møtt Dps før, og jeg kommer aldri til å møte dem igjen heller. De skal strykes fra kriseplanen, det er vi alle enige om.

Jeg møtte opp på Dps som avtalt i telefonen, med pakket bag, et snev av håp, og en ørliten følelse av stolthet. Nå gjør jeg det rette, jeg følger kriseplanen! Se på meg!

«Vi kan dessverre ikke hjelpe deg». Stillhet, eviglang stillhet, skuffelse og fortvilelse. Hvorfor skulle jeg komme hit da, for å bli avvist ansikt til ansikt? For å bli tilbudt en samtale med noen jeg aldri har møtt før og som dessverre ikke kan hjelpe meg?

Aller mest hadde jeg lyst å miste fatningen og brøle at det er faen meg greit det, takk for hjelpen, følg med på dødsannonsene, og smelle med døra. ”Ikke ydmyk deg selv nå”, tenkte jeg inni meg og svelgte klumpen i halsen. «Jeg har lyst å gå nå, kan jeg gå?» spurte jeg rolig og kontrollert. «Ja, vi kan ikke holde deg igjen.» «Hadet» sa jeg og gikk. Tankene raste inni meg, dette kom til å gå galt. Første plan var derfor å grave meg ned i senga i forsøk på å stenge det verste ute.

«Problematikken er for alvorlig og krevende for oss, hun hører nok til på sykehuset» sa de på telefonen til samboer som var like fortvilet. Okei? De har aldri møtt meg før. Hva er vits med Dps da, hva er vits med kriseplan?

Blir jeg først avvist, så er det vanskelig å ta i mot hjelp etterpå, da kan det bare være. Jeg vil ikke tvinge til meg hjelp. Jeg prøvde, jeg gjorde mitt, løpet er kjørt, never mind, det får gå som det går.

Det ble en del telefonsamtaler mellom samboer, behandleren min (som fortsatt var på ferie), Dps, legevakten og akuttmottaket. Jeg gikk til slutt med på innleggelse på akuttpost på sykehuset hvor jeg vanligvis er innlagt, hvor jeg kjenner til de ansatte, og hvor jeg opplever å få hjelp. Men ville jeg bli tatt på alvor når jeg kom inn før det gikk galt, og ikke etter?

«Så bra at du er kommet til oss nå, de står med åpne armer på avdelingen og venter på deg. Dette skal vi hjelpe deg gjennom.»

Jeg trenger ikke Dps, jeg har det jeg trenger. Behandleren min, sykehuset og mine nærmeste. Jeg er takknemlig over å få være her, over å bli sett og tatt på alvor. Jeg vil ikke spolere denne muligheten til å få hjelp når de faktisk tilbyr meg hjelp. Så jeg gråter med tårer fremfor å gråte med blod. Jeg lar meg selv være sårbar og knuse i tusen biter – og få hjelp til å bygge meg opp. Jeg sier ærlig at nå har jeg ikke kontroll, kan du sitte med meg? Det er forjævlig tøft.

En del av meg har bare lyst å gi slipp, miste kontrollen og flyte med strømmen av følelser og impulser, letteste utvei, men så er det en annen del av meg som rett og slett ikke orker mer. Jeg orker bare ikke flere runder med kaos og konsekvenser, det gjør alt så mye verre, selv om det føles som en redning og utvei der og da. Jeg er så ufattelig sliten og lei. Jeg har bare lyst å bli bedre igjen nå, og veien ut er gjennom.

36 Responses to “Veien ut er gjennom”


  1. 1 Ophelia januar 7, 2013, kl. 16:46

    Kjære vakre, Lise.
    Jeg føler som oftest ikke for å kommentere, fordi jeg føler jeg bare blir glemt i mengden uasett. men here we go likevel.
    Jeg har fulgt deg lenge, jeg ser opp til deg. Du er så utrolig sterk!
    Jeg er stolt av deg for å be om hjelp, jeg vet det ikke er enkelt, spesielt når man får døra slengt i tryna gang på gang.
    Du kommer deg gjennom dette også, som alt annet <3 lykke til og god beding!
    Masse gode klemmer fra meg

  2. 2 Nora januar 7, 2013, kl. 16:46

    Faen ta DPS. Du er sterk, Lise – selv om det kanskje ikke virker sånn nå. Du kommer deg gjennom dette, fordi du er fantastisk og fordi du har et fantastisk team rundt deg. Ønsker deg god bedring, og håper at alt blir mye bedre framover.

  3. 3 Marte Forsberg januar 7, 2013, kl. 16:49

    Jeg er så ufattelig stolt av deg nå, Lise! Du hadde valget og du tok den skumle veien og det jeg er så glad for at gikk som det gikk, selv om dps var vanskelige.
    Hvil masse og ta ting i ditt tempo! Heier så myemyemye på deg! <3

  4. 4 Anintua januar 7, 2013, kl. 16:53

    Proud of you.

    For getting help, for not giving up, for fighting.
    <3

  5. 5 Pernille januar 7, 2013, kl. 17:07

    For meg er det helt omvendt.
    På DPS står de med åpne armer og tar meg imot – når som helst, men på sykehuset, der får jeg ingen hjelp.
    Veldig glad du ikke ga opp der og da, etter møtet med DPS. Glad du valgte å ta imot hjelpen.

  6. 6 nina januar 7, 2013, kl. 17:10

    Du har lov til å være stolt nå, fy søren så tøft gjort!
    Godt det finnes gode hjelpere der ute <3

  7. 7 Lisa F. løvdahl januar 7, 2013, kl. 17:18

    Kjære vakre Lise.. Jeg er så glad for at du til slutt ble tatt imot med åpne armer! Ikke la dps’en og deres ord og utsagn knekke deg, de er ikke verdt det!
    Håper du får hvilt ut og bygd opp nye krefter for det nye året.
    Dette skal gå bra, det vet jeg!

    Klem<3

  8. 8 Margrethe Berge januar 7, 2013, kl. 18:51

    Jeg er så glad i deg, og jeg er glad du fikk hjelp, til slutt. <3 Dette ordner seg, flotte deg. Du er så flink, jeg er stolt av deg!!

  9. 9 Gjennom livet med søkende trinn januar 7, 2013, kl. 19:20

    Sterkt! Du er sterk og modig, og det gleder meg at du har fått hjelp. Det er helt forjævlig å bli avvist når man er så sårbar som man er når man ber om hjelp før alt går rett vest. Kjenner følelsen så altfor godt du får hjelp der du er!

  10. 10 Linn januar 7, 2013, kl. 19:20

    Jeg er kjempe stolt av deg, som tok tak i ting før alt gikk ad dundas.. Glad i deg <3 Klem

  11. 11 Løvetann januar 7, 2013, kl. 19:40

    Det er synd at det er sånn, men desverre så tror jeg det er mer vanlig praksis enn vi ønsker å tro.
    Du er tøff som tok i mot den hjelpen som ble tilbudt, det var et sterkt valg.
    Jeg tror du vil komme deg gjennom dette også, sender deg mange tanker

  12. 12 laipai januar 7, 2013, kl. 21:54

    Jeg blir så sint når jeg leser om den avvisningen. Hvordan kan de oppføre seg sånn??? Jeg er glad for at du har en så handlekraftig samboer som ikke gir seg når du trenger hjelp. Og jeg er glad for at de tar deg på alvor på akuttposten. Tøft av deg å be om hjelp, for jeg vet hvor vanskelig nettopp det er.
    Masse gode tanker og varme klemmer til den fineste Lise jeg vet om <3

  13. 13 Wenche januar 7, 2013, kl. 22:31

    Heier på deg, stå på videre Lise ♥.

  14. 14 Line Kristine januar 8, 2013, kl. 00:57

    Kjære deg! Jeg får så inderlig vondt av å lese om at du ble avvist :( Jeg har aldri vært så syk som deg, men syk nok til å vite at det koster noe innmari å spørre om hjelp. Når man da får et sånt slag midt i trynet, så tar det laaaaang tid før man klarer å spørre om hjelp neste gang! Hvis man klarer det, da… Jeg håper at du, til tross for avvisning og tunge og vonde dager, klarer å være stolt av deg selv. Du klarte å spørre om hjelp!
    Så er det så sant det du sier i overskriften til dette blogginnlegget. Veien ut er gjennom. Så enkelt, men samtidig så beintøft. Jeg heier på deg på vei gjennom! Klem

  15. 15 Caroline januar 8, 2013, kl. 08:17

    Vakre Lise, jeg er så stolt av deg! Du er så utrolig sterk, og det star uhorvelig mye respekt av måten du klarte å takle en sånn bånnsituasjon på. Det er ikke lett å stable seg på beina igjen etter et nederlag, og når avvisning kommer på toppen av det hele er det fort at alt blilr svart. Men jeg er så glad at du har en så flott samboer, og en sånn styrke i deg selv at du kom deg over den kneika i første omgang og ble møtt av noen som forstår, og vil hjelpe deg.
    Og at du selv turte å be om hjelp… Det er noe å være stolt av! Ta godt vare på deg selv, kjære Lise! ♥

  16. 16 Rachelle januar 8, 2013, kl. 14:52

    Jeg kjenner frustrasjonen over å bli avvist. Selv dukket jeg opp på legevakten med pakket sekk og følte jeg nærmest tryglet om hjelp. Istedenfor fikk jeg en samtale med to personer som jeg ikke visste hvem var. Jeg forklarte at jeg kom til å ende opp med å ta selvmord om jeg ble sendt hjem. De sa de ikke kunne gjøre noe for meg. Jeg ble totalt avvist, og ikke spurte de hvor jeg skulle når jeg gikk eller om jeg hadde noen å være med den dagen. Jeg endte opp med å ta en haug med tabletter når jeg kom hjem.

  17. 17 AKP Photography januar 8, 2013, kl. 20:06

    Så utroligt trist å hørra at du bler behandla på den måden når du fussta spør itte hjelp :( ♥ Å d att du ikkje lot dg sjøl knekka samen itte avvisningå, d vise ufattelig styrke!!!

    Eg e så stolte øve dg!!! ♥ Du har komt så langt!!!

    E så glae for at du bler skikkelig behandla på sygehuse!!

  18. 18 Pantora januar 8, 2013, kl. 20:28

    Er glad du er der du er nå ♥

  19. 19 Kitiinee @ Kristine januar 8, 2013, kl. 23:37

    Du er sterk <3 kanskje ikke føler du deg det nå, det vet jeg ingenting om, men jeg vet du er sterk. Jeg ser det. Du ba om hjelp, ble avvist og alikevel så klarte du og ta i mot hjelp fra ett annet sted. Det et sterkt! Du er sterk som på en måte faktisk ikke lot deg rive fulstendig ned av og bli avvist – selv om du kanskje egentlig gjorde det, ikke vet jeg.

    Poenget er at du er sterk, og jeg er glad for at du blir tatt vare på. <3

  20. 20 Mariann januar 9, 2013, kl. 09:00

    Tøft å lese :/ Vet ikke helt hva jeg skal si her, men jeg er glad du klarte å be om hjelp slik du gjorde. Det ser ut som framskritt for meg?

    Masse lykke til videre, håper det går oppover herfra. Tenker på deg <3

  21. 21 Marie Cecilie januar 9, 2013, kl. 11:42

    Fineste Lise <3 Stolt av deg <3

  22. 22 Linn L. januar 9, 2013, kl. 13:25

    Wow. Når jeg leser dette sitter jeg igjen med tanker om hvor sterk du faktisk er (selv om du kanskje ikke ser det selv)! Det at du strekker ut en hånd når du faktisk trenger det, det er virkelig et steg i riktig retning.

    <3<3<3

  23. 23 anette januar 9, 2013, kl. 13:49

    Jeg blir stadig vekk helt blown away over styrken din! Hvor sterk du er, hva du greier, selv når du kanskje føler at du ikke har helt kontroll. Du er en av de tøffeste jeg veit om! Selvom jeg ikke kjenner deg personlig, så har jeg blitt så glad i deg, og jeg bryr meg kjempemasse om deg. Gjennom bloggen din, bildene dine. Det skal du vite Lise, du er et menneske som gir inntrykk, et positivt og godt inntrykk, som hjelper andre å styrke seg selv, gjennom at du er så åpen. Du er helt fantastisk.
    Syns det er så vondt å lese når du har sånne perioder, men er sjeleglad for at du til slutt fikk hjelp! DPS er bare tragisk! Brukte de før selv, hvor det endte opp med at jeg gikk midt i en samtale, fordi psykologen min satt og dissa meg ned og var spydig, og jeg følte meg BITTELITEN. Jeg slutta der på dagen, og endte med at fastlegen min mottok et brev fra henne med en unnskyldning, men aldri mer DPS!
    Godt det finnes seriøse steder hvor man blir tatt i mot med åpne armer! Hvor du kan føle deg trygg! Det fortjener du! <3

  24. 24 Marthe januar 9, 2013, kl. 15:41

    Det er vondt å ikke bli møtt, spesielt når man føler en ørliten gnist av stolthet over å ha tatt det rette valget. Tenker på deg, Lise. <3

  25. 25 aboxof-chocolate januar 9, 2013, kl. 15:56

    Dette er bare… utrolig. HELT utrolig. Godt at du blir godt tatt vare på der du er nå <3

    Jeg har utrolig dårlig erfaring med DPS selv… De surret masse med timer, og sendte meg hjem igjen stadig vekk.
    De åpnet opp dører i meg, for så å sende brev i postkassen om at jeg ikke hadde noe tilbud lenger.
    I løpet av de to siste årene har jeg derfor brukt vanvittige summer på en privat psykolog (noe jeg naturligvis egentlig ikke har råd til på AAP), men what to do?! – Jeg vil jo så gjerne bli hel, og klare livet mitt på egenhånd. For 900 kr per 3 kvarter – sier det seg selv at det er begrenset hva man har råd til, og da blir prossessen naturligvis lengre… Så nå har jeg 4 timer i uken, selvom jeg "skulle hatt" 8… Jeg klarer meg, men det er trist at det kommunale tilbudet skal være negativt for så mange.

  26. 26 Ekahm januar 9, 2013, kl. 20:38

    <3 Så bra du fikk hjelp til slutt før det gikk helt galt <3

  27. 27 Andrine januar 10, 2013, kl. 01:18

    Hei :) Dette er første gang eg er innom bloggen din, og eg tenkte eg ville legge igjen ein kommentar. Eg har lest gjennom mange av innlegga dine, og ville berre sei at du eg likar veldig godt skrivestilen din. Du har ein veldig interessant blogg, og du er ei skikkeleg vakker jente! Trist å lese at du er inne i ein dårleg periode, håpar verkeleg du får den hjelpa du treng! Heiar på deg! Klem.

  28. 28 Marie januar 10, 2013, kl. 19:35

    Kjenner meg så igjen i så masse.

    Synes du er så modig.
    Ta vare på, og bli tatt vare på nå *klem*

  29. 29 Anne-Grethe januar 10, 2013, kl. 23:54

    <3
    Sender noen tanker din vei

  30. 30 June januar 13, 2013, kl. 18:36

    No høyrer eg på spelelista di, Musikk som treffer, og tenker på deg og håpar du har det bra <3

  31. 31 Sanne januar 14, 2013, kl. 11:35

    Stå på <3 :) Du er på rette veien :)

  32. 32 destgirl januar 14, 2013, kl. 17:38

    Lurer noen ganger på hvorfor de har dps, er så mange som blir avvist og behandlet dårlig.. Godt du fikk hjelp og støtte til slutt <3 <3 Jeg selv går til privat terapeut, har gitt opp det offentlige helsevesen og dps, men får god hjelp hos min terapeut.
    For en styrke du har, det er helt utrolig sterkt alle de stegene du tar <3 <3 <3
    Stå på videre, dette vil du klare, heier på deg <3

    Goe klemmer og vit

  33. 33 nina januar 15, 2013, kl. 01:36

    trist lese att du og denne julen ble innlagt :( men se postive att du nå legge deg inn frivillig og ikke ta ovedoser og klart slutte med selvskading,du er så tapper og flink,stor klem fra nina og god bedring

  34. 34 Tiril-Marie januar 15, 2013, kl. 04:26

    Wow! Jeg er stolt av deg! Jeg vet hvor mye det krever å finne motet til noe sånt.. Jeg blir rett og slett helt måløs. Du er en inspirasjon for meg. Jeg har selv samme diagnosen og kjenner meg igjenn i punkt og prikke i det du skriver. Du skriver utrolig bra. Og bare det å lese at jeg ikke er alene om dette, hjelper meg på ett helt nytt plan også. Du hjelper ikke bare deg selv ved å skrive, du hjelper andre også. Og det er stort. Stå på videre Lise! Dette skal vi klare. En dag av gangen.


  1. 1 Hjem, kjære hjem « liseliten.com Tilbakesporingjanuar 19, 2013, kl. 15:26
  2. 2 Mitt 2012 « liseliten.com Tilbakesporingjanuar 20, 2013, kl. 15:55

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!