Det gjør vondt å bli selvstendig

«Hva skal jeg gjøre?» spurte jeg behandleren min etter å ha fortalt om en konkret problemstilling. «Det trenger jeg ikke fortelle deg, du vet allerede svaret» sa han.

Ja, jeg visste nok svaret, jeg visste nok hva jeg måtte gjøre, men jeg var redd for å ta avgjørelsen på egenhånd, og i fortvilelse endte jeg opp med å nærmest tvinge ham til å fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Jeg trengte (eller jeg ville) at noen skulle fortelle meg og instruere meg slik at jeg slapp å forholde meg til den vanskelige utryggheten jeg har i meg selv. Jeg gjør meg selv så avhengig av andres meninger og bekreftelser, og denne gangen ville jeg ikke få det.

Jeg ble sint på ham etter dette. Jeg følte meg sviktet, fornærma og avvist, så jeg ble heller trassig, ødela for meg selv og la skylden på han (”sånn går det når du ikke vil hjelpe meg og fortelle meg hva jeg skal gjøre!”).

Dette – å ikke løse problemet for meg, men pushe meg til å løse problemet selv – som jeg så lett kan tolke som en avvisning, at han ikke bryr seg eller vil hjelpe meg, er bare et lite eksempel på små ting som kan utløse et ras av følelser. Små, egentlig velmente ting som skal utfordre meg slik at jeg skal kunne bli mer selvstendig. Frigjøring, løsrivelse, selvstendighet. Det kan føles ganske brutalt når en stor del av kjerneproblematikken handler om det motsatte; avhengighet og redsel for å bli avvist og forlatt.

(For å illustrere litt nærmere, jeg ble en gang konfrontert med at jeg er ”klamrende”. Jeg lo. Jeg ble satt ut over at noen vågde være så direkte og fortelle meg at jeg er klamrende, men jeg lo også av lettelse fordi noen turte å kalle en spade for en spade.)

Med en rekke slike små ting/utfordringer som beskrevet i eksempelet over, sammen med nedtrapping av behandling (fra hver uke til annenhver uke), ble jeg overbevist om at er alt over. Nå blir jeg forlatt, nå er jeg helt alene i denne store, stygge verden, så dum jeg var som trodde at han brydde seg og ville hjelpe meg!

Og det som skjer og skjedde, er et mønster som har gjentatt seg i mange av mine relasjoner opp gjennom årene. Jeg orker ikke og klarer ikke å stå i (den som oftest innbilte) avvisningen. Det må ta en ende. Og det enten ved at jeg går først – eller ved at jeg tvinger/presser den andre til å gå – slik at jeg får rett i (og kan leve med) min teori om at alle til slutt vil svikte meg eller forlate meg.

Til min store frustrasjon og lettelse står behandleren min alltid like stødig. Han rikker seg ikke, uansett hvor mye jeg styrer på og roter det til med påstander og «jeg slutter i behandling». Han står klar til å snakke om det når jeg endelig kommer krypende tilbake med halen mellom beina og er klar for å fortsette.

Jeg gruer meg til veien videre. Jeg gruer meg til å skulle stå på egne bein, fri og selvstendig med egne avgjørelser, uredd og såpass trygg at relasjoner ikke bare er vanskelig. Eller, nei, det blir vel mer riktig å si at jeg gleder meg til jeg klarer å stå på egne bein, fri og selvstendig med egne avgjørelser, uredd og såpass trygg at relasjoner ikke bare er vanskelig. Men jeg gruer meg så sinnssykt til veien det vil ta å komme dit. Den er vond, jeg har nesten ikke lyst å gå den. Men å ikke gå den er ikke et alternativ, og ikke hvordan jeg vil leve livet mitt.

23 Responses to “Det gjør vondt å bli selvstendig”


  1. 2 psykisk05 januar 24, 2013, kl. 23:05

    Jeg forstår deg så utrolig godt. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i hva du skriver. Det er vondt å føle på det å bli avvist og sviktet. Og, det er jo som du skriver ofte innbilt og man gjør mye for å unngå avvisningen. Det er vondt å skulle jobbe med å bli bedre, i en slik situasjon. Det er skummelt. Man er redd, redd for den store skumle stygge verden, som du skriver.
    Men jeg er sikker på at du klarer dette, Lise! Du er sterk og flink! Jeg heier på deg. Men, det er viktig å ta seg tiden man trenger og heller spørre istedet for å gå rett til beslutningen om at man er blitt avvist. Jeg vet det er vanskelig, men jeg vet også at du klarer det! <3 Masse, masse lykke til! :)

  2. 4 - I - januar 24, 2013, kl. 23:13

    Så kloke, ærlige ord.
    Så gjenkjennbart for meg om relasjoner og redsel for å bli avvist.
    Så godt bildet klinger sammen med ordene.
    Gode ønsker for små, viktige skritt på den viktige og vanskelige veien!

  3. 5 laipai januar 24, 2013, kl. 23:38

    Kan til dels kjenne meg igjen her…men alt jeg vil (som du også skriver), så vil jeg bare klare meg selv..

    <3

  4. 6 Fru. Silje Hunstad Predosin januar 24, 2013, kl. 23:38

    åh, fine fine Lise ! Jeg kjenner meg så godt igjen i mye av det du skriver, fremdeles. Selv om jeg kanskje ikke helt vil innrømme det selv…

  5. 7 Den grønne januar 24, 2013, kl. 23:48

    Så skriver så bra! Så ærlig og lett forståelig. Pluss i boka til deg!

  6. 8 Runhild januar 25, 2013, kl. 01:13

    Eg slit ein god del med valg, både med små uviktige som kva eg skal gjere etter skuletid, eller store som kva eg vil studere til neste år… eg blir så frustrert og irritert over meg sjølv at eg ikkje greier å vere ein voksen person som kan ta egne valg! Kan ingen berre bestemme over meg? Men det blir på ein måte feil igjen, eg vil ikkje kome til det punktet at det var noko anna eg heller hadde lyst til!

    Skreiv ei lita tekst i dag om det, så viss du vil lese: http://spelledama.blogspot.no/2013/01/valget.html

    Stå på vidare Lise! Ikkje la tankane ta over at du «er avvist»! overbevis deg sjølv om at du kan komme tilbake!
    I mange år har eg hatt ein blokade i hovudet mitt, som fortalde meg at eg ikkje var «velkommen» uansett kva for personar og sammenkomster eg var i. Men no etter snart eit år i behandling har eg snart greidd å snu tankane (likevel, så kjem dei tilbake… men sånt treng tid). Håpar ting går bedre for deg <3

    stor klem! :D <3

  7. 9 Anne-Grethe januar 25, 2013, kl. 08:57

    Det hjelper utrolig mye på å lese det du skriver. Jeg går rundt med en tanke om at det bare er meg som har det slik, min diagnose er unik og jeg er helt alene i verden. Det føles i allefall sånn, her jeg sitter.. i Finmmark, mørkt og kaldt. Ingen håp, bare masse frustrasjon over at jeg ikke klarer ta meg selv i nakken og hjelpe meg selv til en friskere hverdag. Men jeg er ung, bare såvidt fylt 21. Og jeg vil neppe gå igjennom et tiår med helvete, føler jeg allerede har fått nok. Kroppen svarer med en slags «ME» tilstand.

    I allefall, du er et forbilde. Jeg har ikke lest så mye i arkivet, men holder på. Det at du har klart det, motiverer meg. Og ja – jeg mener du har klart det. Du har kommet så langt på vei, og det står det respekt av. ❤

  8. 10 Løvetann januar 25, 2013, kl. 09:24

    Gjennkjentbart, og sårt for en som har blitt avist.Jeg er glad du har en behandler som står stødig som en klippe når det stormer inni deg.
    Ønsker deg gode dager

  9. 11 destgirl januar 25, 2013, kl. 11:05

    Kjente meg igjen i dette, utrolig bra beskrevet og litt vondt at det traff meg hardt hehe :) <3 <3

  10. 12 Marie januar 25, 2013, kl. 14:58

    Kjenner meg så fryktelig igjen.
    Godt skrevet!

  11. 13 Ekahm januar 25, 2013, kl. 16:39

    Så godt beskrevet. Lykke til videre på ferden og du kommer helt sikkert til å nå målet ditt med glans:) Heier på deg vakre Lise <3 Stor klem

  12. 14 Runa januar 25, 2013, kl. 16:46

    Kunne likegodt vært mine ord!!

  13. 15 Katrine januar 25, 2013, kl. 22:48

    Du skriver mine tanker så mye mer forståelig enn jeg selv klarer.. Jeg kjenner at gleden og gruen kommer i bølger, enkelte dager er jeg så langt oppe at jeg føler jeg allerede er fremme ved det friske livet, mens jeg andre ganger ikke vil stå opp og møte selv de minste utfordringer.. Lykke til på veien! Det er mange her som støtter deg hvert steg av den, og jeg er en av dem ;)

  14. 16 Pia Elisabeth januar 26, 2013, kl. 12:34

    Kjenner meg godt igjen i det du skriver! Nok en gang, takk for at du deler :)

  15. 17 AKP Photography januar 26, 2013, kl. 20:55

    Fint innlegg! Du e streke Lise, å eg har full tro på at du klare dette her. Du e ikkje aleina å har mange folk rondt dg så e glae i dg å støtte dg!! ♥

  16. 18 Søk blogg januar 27, 2013, kl. 14:32

    Hei,

    Etter tips om din blogg fra en leser, har vi nå lagt bloggen din hos oss, sokblogg.no Håper dette er i orden. Om ikke, nøl ikke med å sende oss mail, eller gi oss beskjed på facebook https://www.facebook.com/Sokbloggno

    Ha en fin søndag videre

  17. 19 kine januar 27, 2013, kl. 20:03

    «Og det som skjer og skjedde, er et mønster som har gjentatt seg i mange av mine relasjoner opp gjennom årene. Jeg orker ikke og klarer ikke å stå i (den som oftest innbilte) avvisningen. Det må ta en ende. Og det enten ved at jeg går først – eller ved at jeg tvinger/presser den andre til å gå – slik at jeg får rett i (og kan leve med) min teori om at alle til slutt vil svikte meg eller forlate meg.»

    DETTE. Dette.
    Jeg er så glad for at du ordla det for meg, selvom jeg har sagt det høyt tidligere, til behandlere, til venner, til folk som står eller sto meg nær. Det beskriver usikkerheten og redselen for å bli forlatt så uendelig godt.

    Stå på, Lise. Du er sterk.

  18. 20 Silje @ Kiico januar 28, 2013, kl. 11:41

    Wow, du skriver som om jeg skulle skrevet det selv! Kjente meg veldig igjen i teksten.
    Ellers vil jeg bare si at jeg har fulgt bloggen din opp og ned, og i mente veldig lenge nå. Du er en sterk person, og jeg har virkelig troen på at alt blir bra, en dag. Den dagen er det verdt å vente på.
    Stay strong.


  1. 1 Et lite frø av en kjerne i det tomme, hule skallet mitt « liseliten.com Tilbakesporingfebruar 15, 2013, kl. 00:50
  2. 2 JEG vil være den som tar skrittet videre | liseliten.com Tilbakesporingmai 10, 2013, kl. 15:01
  3. 3 Tre versjoner: pyntet, upyntet, analysert | liseliten.com Tilbakesporingjuni 1, 2013, kl. 22:25

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!