Å kaste bort hjelpen – eller bruke den?

Tittelen på innlegget er kanskje litt misvisende, for det var egentlig ikke det innlegget skulle handle om, men på en måte så handler det om det likevel. Alternativ tittel var noe så kjedelig som «Kort innleggelse» eller noe i den duren, men det er vel strengt tatt ikke så viktig.

Alt skjedde så brått. Det er kanskje her jeg kan bruke begrepet «mentaliseringssvikt» som jeg tidligere har fått høre. Impulser og følelser som hopper rett over i handling – uten å klare å tenke underveis. Tankene kommer først etterpå, forsinket, og da gjør det vondt. Skam. Anger. Hva i all verden er det jeg gjør eller har gjort? Jeg trenger ikke (og har ikke så lyst til) å gå så mye mer inn på det som skjedde, det er verken viktig eller interessant, men det endte med legevakt og akuttpsykiatrisk avdeling, tvang eller frivillig. Jeg valgte selvfølgelig frivillig.

Under innleggelse i fjor, sa psykologen til meg, «du er jo ikke lenger en svingdørspasient». Det var så utrolig fint og godt å høre det, selv om jeg egentlig var klar over det selv. Det begynner å bli noen år siden det var inn og ut av sykehus og psykiatrisk avdeling.

Jeg hadde vært hjemme i to uker før jeg ble innlagt igjen forrige uke, og jeg ble unødvendig opptatt av å få frem at jeg ikke var på vei dit igjen, tilbake som svingdørspasient. Jeg var redd jeg ville bli tatt mindre på alvor, at alle fremskrittene mine skulle bli glemt og ugyldiggjort, at de ville bli lei av meg, eller at jeg bare ville bli sett på som en «borderliner» som ikke vil bli hjulpet. Det var ingen som så det slik, tvert i mot var de glad jeg var kommet, de ville hjelpe meg.

Å se på det som at man faktisk er heldig som blir tilbudt hjelp, det gjør meg mer ydmyk, mottakelig og samarbeidsvillig, til tross for at jeg strever med sterke, selvdestruktive krefter i meg som kan gjøre alt mer komplisert. Jeg vil ikke «kaste bort» (ikke ta i mot) hjelpen eller forvente at det er andres ansvar å hjelpe meg (slik jeg kanskje hadde tendenser til å gjøre i tidligere faser, mye på grunn av disse selvdestruktive kreftene). Jeg vil få det bedre, og det er først og fremst mitt ansvar. Å ta i mot og bruke hjelpen så godt man kan, er en vinn-vinn-situasjon for alle parter.

Jeg har gjort meg noen tanker om hvorfor jeg er så sårbar for tiden, hvorfor det skal så lite (mindre) til for at sykdom trigges. It makes sense. Kanskje jeg sier noe om det senere en gang. Jeg føler meg i hvert fall trygg på at jeg ikke har tatt noen skritt tilbake, det handler ikke om tilbakefall eller at jeg begynner å bli dårlig(ere) igjen, det handler om noe annet, noe mer konkret (heldigvis) som for tiden gjør meg mer sårbar og utsatt.

Jeg skrev meg selv ut etter en liten uke, etter eget ønske, og det føles riktig. Jeg føler ikke jeg er dårlig og syk på den måten jeg var i perioden november til januar hvor jeg trengte noe mer, hvor jeg trengte et «lengre» opphold, beskyttelse, skjerming og ro. Denne runden kom brått og akutt, det var (og er) alvorlig i slike kriser, men krisen er over. Jeg kom meg gjennom det ved hjelp av et kort, men nødvendig sykehusopphold.

Jeg har lyst å se fremover nå, komme på plass igjen og på rett kurs. Jeg må bare huske å minne meg selv på at jeg er litt sårbar for tiden, og prøve å ta noen forhåndsregler når det kommer til stress, påkjenninger og eventuelle triggere. Det kommer til å ordne seg, som den fine sykepleieren sa (øyeblikk # 6).

jeg er trygg, noen passer på // instagram: liseliten

14 Responses to “Å kaste bort hjelpen – eller bruke den?”


  1. 1 Sandra februar 7, 2013, kl. 02:17

    Det er så fint å høre at du ikke ser på det som en nedgang eller et tilbakefall. :) For jeg har fulgt bloggen din i 3 år (skummelt å tenke på det egentlig), og jeg syntes du alltid reflekterer så fint over ting som i utgangspunktet hadde vært vanskelig for andre å på en måte «innse». Litt vanskelig å forklare hva jeg egentlig mener, så håper du skjønner det!
    Ta godt vare på deg selv. Jeg syntes du er sterk og et flott menneske! <3

  2. 2 Løvetann februar 7, 2013, kl. 04:36

    Jeg synes det er bra at du blir sett og får den hjelpen du trenger, det er desverre ingen selvfølge

  3. 3 Elisabeth februar 7, 2013, kl. 09:29

    Føler meg litt flau nå… Jeg får tilbudt om hjelp, men ikke alltid jeg er flink til å ta i mot :P
    Jeg er veldig sta, vil ikke ta i mot hjelp fordi jeg mener det er unødvendig. Men noen andre er visst uenige. (Lege osv) jeg er litt skamfull, fordi det er mange som står på ventelister, mange som trenger hjelp og vil ha hjelp i motsetning til meg, og mange sårbare mennesker som ikke får hjelp en gang!
    Føler meg dum nå. Noen råd? :(
    Innlegget ditt får meg til å tenke på helt annen måte!

    • 4 liseliten februar 7, 2013, kl. 13:22

      Hei Elisabeth.

      Du trenger absolutt ikke føle deg dum (eller flau/skamfull)! Jeg setter pris på at du legger igjen kommentar, at jeg får høre hva andre tenker.

      Én ting er om man oppriktig føler og mener at man ikke har behov for hjelp, det er jo greit (og kjempebra – om man er frisk og har det godt), men om man ikke _vil_ ha hjelp eller klarer å ta i mot (selv om man innerst inne mener at man trenger og ønsker hjelp), så kan man jo tenke litt over hva som ligger bak, hvorfor ikke, og hva det _egentlig_ handler om – og snakke om det. Det kan være mange grunner, kanskje vet man ikke hvorfor heller, og kanskje ser man det ikke like godt som andre (f.eks lege, som du nevner).. Det er ikke alltid like lett å ta i mot hjelp og få til et godt samarbeid, det har jeg kjent på kroppen selv.

      Jeg måtte (må?) også overbevise meg selv og tenke at jeg har like mye rett på hjelp som andre, jeg tar ikke andres plass, mine problemer er like viktige som andres, osv. Håper dere klarer å bli enige om det som er best for deg. Våg å være ærlig <3 Håper innlegget fikk/får deg til å tenke på en annen måte på en positiv måte! Tusen takk for kommentar :)

  4. 5 Mathilde februar 7, 2013, kl. 10:12

    Tenker på deg, tapre jenta!

  5. 6 Ragnhild februar 7, 2013, kl. 21:31

    «Jeg har lyst å se fremover nå, komme på plass igjen og på rett kurs.» Du kan ikke komme på rett kurs, for du ER på rett kurs allerede :)

  6. 7 laipai februar 7, 2013, kl. 21:59

    Jeg blir så glad over å lese at de tar så åpent imot deg, for det er jo tydelig at du for det første trenger den hjelpen, og for det andre så viser du dem at du ikke er interessert i å være der lengre enn du faktisk trenger, eller har behov for. Du viser samarbeidsvilje og stå-på-mot. Det er også veldig bra at du er fullstendig klar over hva som gjør deg så sårbar for tiden, for da kan du nettopp lage deg noen forhåndsregler som kan komme godt med. Stå på Lise fine <3

  7. 8 Caseys februar 8, 2013, kl. 12:45

    Du er sterk, Lise. Du har fler enn en gang vært en kilde for styrke gjennom mine runder på DPS:

  8. 9 Anne-Grethe februar 9, 2013, kl. 00:15

    Det gir meg håp å lese ❤ Tårene triller .. Hater psykdom og dette livet, vil gå videre og leve, men alt sier bare stopp.. Ligger nå på sykehuset, så slipper jeg være aleine til jeg skal på døgnavdelingen på mandag.. Skjønner ikke hvorfor alt er bekkmørkt.. :( Tomt. Du er den sterkeste (en av de) jeg kjenner etter og ha faktisk lest innleggene i arkivet og prøvd å «bli kjent». Jeg vil snakke med noen som skjønner, og som ikke bli trigget. Det er vanskelig å finne, men jeg har gode menneker rundt meg her på sykehuset nå. ❤ God natt ❤

  9. 10 Runa februar 9, 2013, kl. 16:25

    Er også innlagt på planlagt opphold. Det er tøft å ta imot hjelp, det er vanskelig å innse at nedturene må til og at de ikke er tilbakefall – for det som var kommer aldri tilbake, og vi lærer underveis.

  10. 11 - I - februar 9, 2013, kl. 18:49

    Jeg liker godt bildene i bloggen din. Noen bilder når helt fram til følelsene, uten den omveien ordene tar. Bildet i dette innlegget gjorde det – for meg.
    Gode ønsker!

  11. 12 Den grønne februar 10, 2013, kl. 00:29

    Jeg tror ikke framstegene dine blir glemt =)

  12. 13 Vida cecilie februar 10, 2013, kl. 18:03

    Du er heldig som får hjelp og kan være innlagt når du har behov for det.
    Det er godt å høre at krisen din ikke varte så lenge! Stå på!

  13. 14 destgirl februar 11, 2013, kl. 15:18

    Jeg blir glad når jeg leser at du blir tatt godt i mot og får hjelp, det fortjener du virkelig <3 <3 Godt at krisen ikke varte så lenge og at du kunne skrive deg selv ut etter kort tid, legger igjen en god klem i en sårbar tid <3 <3 <3


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!