Sorte skinnjakker og lyden av tunge sko

Jeg satt i lunsj på jobb, sammen med de andre og med en brødskive i hånda, da det kom inn to menn i mørk uniform. Sorte skinnjakker og lyden av tunge sko. Det føltes som å få en knytteneve i magen, etterfulgt av svimmelhet, kvalme og angst. Min umiddelbare reaksjon var panikk. Nå har politiet kommet for å hente meg.

Det er ikke lett å beskrive hvordan man har det inni seg når man er så psykisk syk at man må bli hentet av politiet (eller ambulansepersonell), og jeg har ikke tenkt å gå begi meg ut på det akkurat nå. Men alt jeg tidligere har kjent og tenkt og følt i slike situasjoner, kjente jeg og tenkte jeg og følte jeg på nytt – der og da. I lunsjen. På jobb. På en god dag. Uten forvarsel ble jeg dratt rett tilbake til en sinnstilstand jeg trodde var forbi, ferdig, slutt, over og ut.

Det tok meg toppen to sekund før jeg skjønte at det slett ikke var to politimenn, det var to ufarlige menn fra brannvesenet som var kommet for vanlig rutinesjekk/kontroll i forhold til brannfare. To surrealistiske sekund hvor noe av faktisk det friskeste i livet mitt ble mikset med noe av det sykeste i livet mitt. «Herregud, brannmenn! Ta deg sammen!» tenkte jeg, lettere forfjamset og med hjertet i halsen.

Det er ikke slik at jeg har for vane å bli henta av politi (eller ambulansepersonell), langt i fra, dessuten er det langt tilbake i tid. At det er riktig, nødvendig og forsvarlig, betyr ikke at det er noen okei situasjon å være i. Slike ting setter seg, slike ting gjør noe med deg, kanskje spesielt med tanke på hvor man selv er. Syk. Sårbar, forvirret, til fare for seg selv – og i smerte.

«Huff, jeg fikk litt angst, jeg trodde det var politiet,» lo jeg nervøst etterpå i forsøk på å samle meg. De andre lo med, heldigvis.

8 Responses to “Sorte skinnjakker og lyden av tunge sko”


  1. 1 Merethe februar 13, 2013, kl. 11:39

    Jeg kjenner klumpen/knyttneven i magen selv. På dine vegne og fordi det kan hende meg selv også. Opplevelser om ikke vil gi slipp, det sitter så hardt i kroppen.

  2. 2 Monika februar 13, 2013, kl. 11:51

    Kjente hjerte hamret når jeg leste. Rett og slett fordi panikken du beskriver er så gjennkjennbar.
    *klem*

  3. 3 laipai februar 13, 2013, kl. 14:44

    Kan ikke relatere meg til sånne situasjoner, kan bare tenke meg til hvordan det må ha opplevdes…grøss. Men godt det ikke var slik du så det for deg der og da.

    <3

  4. 4 Anneli februar 13, 2013, kl. 17:17

    Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver!
    Takk for at du setter ord på hvordan det kan føles.

  5. 5 Løvetann februar 13, 2013, kl. 21:10

    Jeg kjenner igjen redselen, du setter ord på noe mange kjenner. Ønsker deg fine dager

  6. 6 nina februar 13, 2013, kl. 22:50

    jeg ble engang hentet av 7 politi menn på medisinsk avdeling fordi en dum lege hadde vurdert meg som farlig for andre ,3 politi biler,bare tenk deg alle blikkene som ble sendt av andre pasienter så på meg som den verste kiminelle ,en jente på da 21 år med bipolar 1 lidelse trenger ikke 7 politi menn pluss en vekter

  7. 7 - februar 14, 2013, kl. 10:40

    Jeg hadde blitt veldig glad om dere tok en tur innom blogg også nå , og i kveld har tenkt og skrive litt i kveld igjen! Trur det kan hjelpe meg å skrive å vite at noen leser selv om dere ikke vet hvem jeg er, så vet jeg da at noen leser å det kan være en veldig god følelse og vite at, ja..noen leser det jeg skriver!

  8. 8 destgirl februar 14, 2013, kl. 13:30

    Det var så jeg selv hørte stegene, de lydene av alt de har med seg…
    Jeg har aldri vært innlagt på tvang, men har vært i mange situasjoner hvor jeg har vært «borte» og noen ringte politi, jeg var tilstede, men likevel borte så jeg hørte stegene..
    Ja mye setter seg i kroppen gitt, ting som man ikke tenker før det skjer noe.. <3 <3


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!