Hva har gjort livet lettere å leve?

Til tross for at jeg med jevne mellomrom har, og har hatt, ganske tunge perioder med depresjon, grensepsykose og selvdestruktivitet, har jeg de siste to årene hatt mange gode, fine perioder hvor jeg har vært noenlunde stabil over lengre tid – sammenlignet med før da kaoset og smerten inni meg var til stede så og si hele tia. Jeg er friskere enn jeg noen gang har vært, selv om jeg fortsatt har litt igjen på veien. Jeg er litt redd for å bli misforstått når jeg sier at jeg har det bedre, fordi bedre er ikke det samme som å ha det bra, det betyr ikke at nå har alt ordnet seg, men at jeg er på bedringens vei. Jeg har tenkt litt over hvorfor jeg har det bedre, og det er spesielt tre punkter jeg føler har vært, og er, avgjørende:

Terapi

I snart et helt tiår har jeg gått i behandling og jobbet med meg selv og det jeg strever med. Ti år med samtalebehandling og innleggelser på psykiatrisk sykehus. Man lærer en hel del om seg selv, om hva og hvorfor, og hvordan man kan jobbe for å få det bedre. Ting tar tid, og jo lenger man går uten å få hjelp, jo lengre tid tar det å bli frisk/bedre. Selv fikk jeg ikke hjelp før jeg var 21 år, mange år for sent (og nesten for sent). Det kan ta lang tid å snu noe som har blitt en del av deg i mange år, kanskje går det helt tilbake til barndommen.

Det første året i behandling klarte jeg ikke snakke om det vanskelige. I stedet skrev jeg lapper, notater og «brev» som min behandler fikk lese, og som svar på spørsmålene og tilbakemeldingene hans, kunne jeg nikke, riste på hodet eller heise skuldrene – eller jeg kunne si, «har du en penn?» for så å skrive ned svaret mitt. Takk og pris for at min behandler lot meg skrive og hadde tålmodighet med meg. Etter hvert kom setningene, ikke lenger bare som svar på spørsmål, men ting jeg hadde å fortelle. Nå, etter så mange år, er det lett for meg å snakke om det som er vanskelig, hvem skulle tro det, med tanke på utgangspunktet mitt? Det er befriende, og ved å være åpen og ærlig, blir det enklere for andre å forstå meg. Ingen hemmeligheter i behandling.

Selvskading har vært en del av meg og min problematikk i mer enn et tiår. Jeg strever fortsatt med det, men i mye mindre grad nå enn før. For fem år siden kunne jeg i perioder skade meg selv så ofte som hver dag. Selvskadingen var mine ord. Det satte ord på det som var vanskelig – eller det at jeg hadde det vanskelig, få meg ut og vekk fra det uutholdelige. Det satte ord på selvforakten – og forsterket den, og noen ganger var det ord til omgivelsene. Se hvor vondt jeg har det, jeg klarer ikke bruke ord, hjelp meg? Det samme gjelder for medisinoverdoser/intox, en annen form for selvskading. Jeg lærer meg å bruke ord, og ikke minst å tørre å bruke dem, og erfare at de blir tatt på alvor. Jeg lærer meg å stole på at jeg faktisk er en okei person som fortjener å ha det bra, i motsetning til hva mine indre demoner forteller meg og ber meg om å gjøre mot meg selv.

Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten hjelp, behandling og sykehusopphold. Kanskje (godt mulig) hadde jeg ikke vært i live, men om jeg fortsatt hadde vært det, ville jeg garantert hatt et mye vondere og mer kaotisk liv, bestående av konstant og gjentagende selvdestruktivitet og helvete – uten å forstå hvorfor. Tenk å leve i et sånt helvete år etter år uten mulighet til å gjøre noe med det? Å gå i behandling ga meg, og gir meg, den muligheten.

Medisiner

Jeg har stått på flere forskjellige medisiner i løpet av min tid som syk, litt prøving og feiling for å finne det som fungerer for meg (for noen år siden gikk jeg opp 25 kg på grunn av overmedisinering). Jeg vet det er mange delte og sterke meninger om bruk av medisiner, men som med mye annet, så er det individuelt. Noen ganger er det nødvendig med medisiner, det har jeg selv kjent på kroppen, men jeg ønsker ikke gå på mer medisiner enn det som strengt tatt er nødvendig. I dag, som de siste par årene, går jeg på en kombinasjon som er riktig for meg – og som er nødvendig for at jeg skal kunne ha et noenlunde stabilt og «levbart» liv. Jeg har godtatt og slått meg til ro med at jeg sannsynligvis må gå på medisiner en god stund. Jeg vet hvor syk jeg blir uten, så syk at det egentlig ikke er et alternativ. Derfor syns jeg det er helt okei å gå på medisiner, jeg skammer meg ikke over det.

Kjærlighet og samboerskap

Klisjé kanskje, men ja, å ha funnet den store kjærligheten og blitt samboer har selvfølgelig gjort noe med meg. Så lenge jeg har en viss kontroll og tilstedeværelse, skader jeg meg sjelden tross en enorm, påtrengende og til tider uutholdelig skadetrang – fordi jeg ikke lenger bor alene, fordi det nå vil gå utover et annet menneske, og vårt forhold. Så lenge jeg har en viss kontroll og tilstedeværelse, tar jeg ikke medisinoverdoser tross fortvilelse og desperasjon etter å komme bort fra det uutholdelige. Jeg vil ikke utsette ham for det, han som elsker meg og bor med meg. Det er jævlig å måtte stå i smerten uten å kunne rømme tilbake til gamle vaner, til den lette utveien som på sikt bare gjør det enda vanskeligere. Heldigvis er det ofte den vanskelige, tøffe veien som fører til endring, og som gjør veien verdt det.

Og selvfølgelig gjør det noe med meg å bli elsket tilbake av den jeg elsker. Å til tross for arr, diagnoser og utfordringer, bli elsket for den jeg er. For hvordan kan noen elske meg? Så stygg og jævlig som jeg er, så verdiløs, ubrukelig, mislykka og håpløs som jeg er? Han har sett meg på mitt verste, syk, skadet og ute av kontroll – og likevel elsker han meg og holder meg ut. Da må det vel være noe annet og noe mer ved meg, enn bare stygg, verdiløs og mislykka? Tør jeg å tro på det? Jeg prøver.

Noen ganger er jeg overbevist om at ingen kan elske meg, eller i det hele tatt like meg, bry seg om meg, være glad i meg. Og en innebygget destruktiv forsvarsmekanisme driver meg til å prøve å overbevise ham om at jeg har rett, at jeg er stygg, verdiløs og uelskelig, at han bare må gå fra meg. Heldigvis klarer jeg ikke å skyve han bort, og jeg kjemper for å la være. Andre ganger tør jeg å tro på det, på han, at jeg kan bli elsket og bety noe for andre. De dagene jeg legger ned mitt usynlige forsvarsskjold, og tar i mot og tar i mot. Jeg håper alle får oppleve den følelsen. Og jeg håper alle vil ha tålmodighet, håp og finne det som gjør livet sakte men sikkert lettere å leve.

28 Responses to “Hva har gjort livet lettere å leve?”


  1. 1 casey april 26, 2013, kl. 17:34

    Du er elsket, lillevenn<3

  2. 3 laipai april 26, 2013, kl. 17:57

    Riktig behandling, og medisinering kan være veldig avgjørende. Du har vært meget heldig med behandler, og hatt varierende opplevelser med medisiner, men fint at det også er funnet en passende dose der.

    Kjærlighet og bekreftelse er fint å få. Det er noe alle trenger og ønsker, men ekstra nødvendig kanskje, for oss som sliter med lav selvfølelse/selvtillit.. Godt å høre at han er sterk sammen med deg. Jeg forstår veldig godt at han vil være med deg da, fantastiske fine jenta <3

  3. 6 Christine april 26, 2013, kl. 19:15

    Dette var veldig bra skrevet. Jeg liker veldig godt å lese bloggen din. Ha en flott helg. :)

  4. 8 Elise april 26, 2013, kl. 19:42

    Hei Lise :)

    Utrolig kjekt å lese at det nå går bedre med deg <3 at du klarer å holde ut, at du snakker om det som er vanskelig. at du faktisk ER her :)

    Lurer bare på en ting: hvordan var det å være innlagt? var du innlagt i Stavanger? inne på bup, eller sykehuset? hvordan så det ut, hvor ofte gikk du i terapi, hva fikk du lov til å gjøre osvosv… kjenner meg igjen i flere av de tingene du slet(/sliter?) med. selvskading, psykose og depresjon. og vurderer innleggelse… kanskje du kunne sendt en mail eller laget et innlegg om det? om du har tid og klarer det :) hadde vært utrolig godt.. god helg!

    • 9 liseliten april 28, 2013, kl. 18:43

      Hei, tusen takk! :)

      Jeg kom ikke i kontakt med hjelpeapparatet før jeg var 21 år, og har derfor ingen erfaringer med barne- og ungdomspsykiatrisk (bup). Jeg ble lagt inn på lukket akuttpost på sykehuset (psykiatrisk) i Stavanger, og det er der jeg har hatt mine innleggelser de siste ni årene. Det er «strengt» på lukket post på sykehuset i forhold til for eksempel dps som har åpne avdelinger, men i de situasjonene jeg har vært i, redd, forvirret, deprimert til fare for meg selv, så har innleggelser egentlig vært en trygg ting for meg.

      Jeg vet ikke hvor gammel du er, om du går under bup eller voksenpsykiatrisk, jeg vet ikke hvordan innleggelser på bup fungerer. Men hvis du vurderer innleggelse, så må du diskutere dette med behandleren din. Håper dere får snakka om det og finner en god løsning for deg! :)

      Når jeg har vært innlagt på sykehuset, har jeg hatt samtaler med psykolog/behandler 3-5 ganger i uka, men jeg tror det varierer fra post til post, og fra pasient til pasient, alt etter tilstand og behov. Til vanlig går jeg i behandling på poliklinikk, alt etter behov. Gikk ukentlig i mange år, nå går jeg annenhver uke.

      Håper du har hatt en god helg :) Bare spør om du lurer på noe mer.

  5. 10 AKP Photography april 26, 2013, kl. 21:16

    Åååh for ett fint innlegg!! ♥ D jør meg såå gla å hørra at du begynt å få d så bra!! Vett sjøl kor godt d e å få snakkt ud problemer å vanskelige tankar :)

    Å du e liga nydelige me å uden arr Lise, du e ei av de nydeligaste jentene eg kjenne ♥

  6. 12 marthecl april 27, 2013, kl. 08:18

    Så bra du skrev dette – det er godt å lese, og jeg tror det er viktig å sette ord på for andre som kanskje ikke tør stå for medisindosset og behanding. Og så er det så fint å lese at du har møtt noen du kan lene deg litt på. Det siste året har vært dødshardt for meg og mannen, men jeg tror vi er mye nærmere nå (:

  7. 14 Gjennom livet med søkende trinn april 27, 2013, kl. 18:38

    Dette er noe av det mest inspirerende jeg har lest på lenge. Det at du har kommet deg videre er en stor seier, og en inspirasjon til utallig mange mennesker i lignende situasjoner.

    Skjønner det der med at det er vanskelig å si at man er bedre. Er lett for at andre tenker at det betyr at du har det bra. Det er et hav av forskjell.

    Du er sterk Lise, og jeg heier på deg!

  8. 16 K. april 28, 2013, kl. 16:58

    Hei Lise. Jeg ser at du (og andre) av og til skriver om en såkalt grensepsykose. Jeg har aldri helt skjønt hva dette betyr – hva er det og hvordan oppleves dette? Spørsmålet er kanskje litt på siden i forhold til hva som var innholdet i innlegget ditt, men spørsmålet dukket opp hos meg igjen, da jeg leste de første linjene dine hvor dette omtales. Svar hvis du vil, men det hadde vært interessant å høre mer om dette, og forsøke å skjønne hva det er (hvordan det oppleves).

    Ellers vil jeg si at selv om du syns det har vært seint og bittert å få hjelp i en alder av 21 år, så vil jeg si at du har vært veldig, veldig heldig.

    • 17 liseliten april 28, 2013, kl. 18:23

      Hei. Takk for kommentar. Jeg håper det har kommet frem på bloggen hvor takknemlig og heldig jeg føler meg (og er) som har møtt på så mange gode mennesker og fått og får god hjelp. Vil også nevne at det ikke er bitterhet inni bildet her. Grunnen til at jeg i dette innlegget bevisst legger vekt på at jeg fikk hjelp sent, er fordi jeg ønsker at andre skal forstå viktigheten av å søke hjelp tidlig. Jo lenger man går alene med det vanskelige, jo lengre tid tar det å bli bedre. Jeg håper andre kan slippe å gå gjennom det jeg har gjort, og søke hjelp tidlig.

      Vet ikke helt hva selve betegnelsen for grensepsykose er, men det er vel når det ikke kan ses på som en full psykose – som er ganske alvorlig. For min del har jeg ikke skrevet noe særlig om mine grensepsykoser, jeg tror det er fordi jeg føler det blir for nært, for personlig, og kanskje litt skamfullt (fordi det er så fjernt fra virkeligheten). Kanskje jeg våger å snakke om det (med andre enn behandlere) når den tid er tilbakelagt og kommet på avstand :)

  9. 18 Susanne april 29, 2013, kl. 12:55

    Takk for at du gir håp Lise. Selv sliter jeg med å snakke/kommunisere i behandling; det blir mye nikking og risting på hodet ja. Utrolig frustrerende når man føler at man har så mye man vil si, men det er som om det er fysisk umulig! Man føler at det blir litt håpløst, spesielt når behandlere sier at «du er voksen og må ta ansvar selv», eller «jeg kan ikke hjelpe deg hvis du ikke snakker». Heldigvis finnes det også gode behandlere der ute som er tålmodig og som forstår at det ikke er lett å snakke om ting man aldri har fortalt til noen før.

    Du har kommet så langt Lise. Det er utrolig beundringsverdig! Jeg er glad for at du har det bedre nå, det fortjener du. <3

    P.S. Den nye tatoveringen din er utrolig fin!

  10. 20 destgirl april 29, 2013, kl. 17:20

    Nominert deg til en bukett av award😃 sjekk bloggen min😊

  11. 22 destgirl april 29, 2013, kl. 21:01

    Det er så motiverende å følge deg, du går sterkt fremover steg for steg og at det går bedre gleder meg mye, det er så godt å lese og du gir håp <3 <3 <3

    Utrolig fint å lese om din behandler, det betyr så mye med riktig behandler og hjelpeapparat <3 <3
    Nydelig å lese om ekte kjærlighet og det fortjener du for du er bare flott og nydelig <3

  12. 24 Maren april 30, 2013, kl. 11:08

    Veldig bra innlegg! Merker selv at terapi spesielt er veldig viktig. Husker da jeg første gang skulle til psykolog så skjønte jeg absolutt ikke hvordan det å kunne snakke kunne hjelpe. Livet var jo et helvete uansett. Det tar tid, men etterhvert merker man at å snakke er gull verdt så lenge man snakker med de riktige folkene! :) Veldig hyggelig at du delte dette! :D

  13. 26 tanja mai 21, 2013, kl. 19:58

    Kjærlighet og samboerskap- avsnittet gav meg tårer i øynene og ståpels.
    Det er som jeg skulle skrevet hvert enkelt ord selv…

    Aha! – Det _finnes andre som har det som meg, altså?

  14. 27 Mona Høie oktober 4, 2013, kl. 12:21

    Så flink og sterk du er!! Har lest mangemange innlegg på bloggen din nå, og håper virkelig denne bloggen din hjelper deg gjennom de vanskelige tidene. Har selv vært syk, og skrevet et innlegg om det her: http://monaho.blogg.no/1368191955_jeg_har_vrt_syk.html , Hadde blitt kjempeglad om du ville lest, og kanskje lagt igjen en kommentar! :) Jeg har jo ikke gått gjennom i nærheten så mye som du har, så jeg kan virkelig ikke forestille meg hvordan du har hatt.det. Alt jeg kan si er: Stå på, og stay strong!!


  1. 1 Mitt 2013 | liseliten.com Tilbakesporingdesember 30, 2013, kl. 14:56

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!