Mennesket Lise

En kommentar på forrige innlegg (Pas. forutsettes kjent) inspirerte meg til å skrive en annen variant (takk, Elli). Ikke pasienten Lise, men mennesket Lise. Noen egenskaper motsier hverandre, og til det kan jeg bare sitere min behandler, «du er jammen meg et komplisert menneske», smilefjes.

Lettrørt. Utålmodig. Sjenert. Takknemlig. Piercinger. Tatoveringer. Empatisk. B-menneske. Impulsiv. Tøysete. Barnslig. Reflektert. Klamrende. Hest og ridning. Ydmyk. Pliktoppfyllende. Stjerner. Farger. Rosa. Følsom. Skrive. Datter. Venninne. Søster. Kjæreste. Tante. Smart. Åpen. Lukket. Avhengig. Selvstendig. Perfeksjonist. Sjøen. Redd. Egentlig sosial. Bokstaver og ord. Synestesi. Eventyrlysten. Galgenhumor. Hunder. Usikker. Vinglete. Kreativ. Snill. Volleyball. My Little Pony.

Men så kom jeg på at jeg faktisk har skrevet om dette før. Lise – kontra pasientrollen. Hvem er jeg? Hvem har jeg vært, og hvem vil jeg være?

Bilde fra Hva er meg og hva er sykdom? (Linselusa Ida ♥ idasundae.com)

Hvem er jeg?

*publisert 2011

Mitt ‘jeg’ består av mange ulike deler, akkurat slik som med ditt ‘deg’ – og med alle andres. Hvilke deler ønsker jeg skal representere meg, den jeg er? Har visse deler av meg blitt overrepresentert, i forhold til det som er rimelig og rett, det som egentlig er meg?

Hvor godt kommer det frem at jeg er så mye mer enn den syke Lise med et liv som består av innleggelser, selvskading og destruktivitet? Og hvorfor har jeg alltid latt nettopp dette bli overrepresentert i møte med andre mennesker? Forsvar og gardering. “Jeg er ingenting”. Ingen kan vel kritisere eller såre meg som menneske (eller forvente noe som helst av meg) når mitt sanne ‘jeg’ er trygt kapslet inn bak sykdom. At jeg (i mine øyne) ikke er god nok, at jeg begår feil, at jeg ikke klarer, kan eller mestrer, det er selvfølgelig lettere å skrive på noe annet enn på meg selv som menneske.

Er mitt ‘jeg’ egentlig så knuselig, sårbart og skjørt som jeg påstår, at jeg for evig og alltid må beskytte og skjerme det fra den brutale, jævlige virkeligheten jeg tror den er?

Lise har vært i psykiatrien i mange, mange år. Hun har diagnoser og arr og mange utfordringer. Men det finnes mer.

Lise har en tullete, teit humor, ler av det meste, og har selvironi og galgenhumor. Hun elsker sin familie høyere enn alt, og bak sjenanse og prestasjonsangst er hun egentlig veldig sosial. Hun er myk, følsom og lettrørt, selv om hun er fryktelig redd for å erkjenne seg det. Hun elsker havet, sjøen og naturen, er impulsiv, eventyrlysten og griper de sjanser som byr seg, fordi hun ønsker å oppleve mest mulig. Hun er redd for mye, men elsker å trosse sine egne redsler. Lise samler på My Little Pony, og er glad i farger, piercinger og tatoveringer. Hun har en utdannelse innen IT, er glad i å fordype seg i lyrikk og poesi, og er over normalt interessert i språk, grammatikk og rettskriving 8-) Lise er utålmodig, snill og forsiktig, men har mange sterke meninger hun ikke (helt enda) tør å ytre. Lise har kanskje en anelse om hvem og hva hun er, men er fortsatt redd for å hevde seg selv og ta plass.

Jeg har sakte, men sikkert, og plutselig, kjent på et sterkere ønske om å bli sett på som Lise, og ikke bare “pasienten/borderline/selvskader-Lise som egentlig ikke får til noe som helst”, slik jeg noen ganger tidligere heller kunne foretrekke å bli sett som (igjen: forsvar og gardering). Det er skummelt å sette meg på lik linje med alle andre, å bli sett på som likeverdig, når man hele livet har trodd noe annet. Det er skummelt å bli stilt samme krav og forventninger til som de fleste andre, friske, normale mennesker, når man føler man alltid har feilet på det som alle andre har fått til. Jeg har aldri følt at jeg hører til, eller at jeg er verdig nok til å høre til. Usikkerheten, frykten og ambivalensen er der, men i det siste har jeg noen ganger kjent en følelse av protest inni meg. En – antageligvis sunn – protest mot mitt eget (eller sykdommens?) behov for å plassere meg nederst hvor jeg tror jeg hører til (sammen med dritten under skoene dine, osv.).

Det er (for å si det rett ut) en innihelvetes skummel prosess jeg kjenner jeg er i, og føler jeg har vært i det siste halve året-året. Jeg har nesten ikke lyst å si det høyt en gang, fordi jeg føler jeg sprenger noen personlige grenser jeg liksom ikke har “lov til” eller “rett til” å sprenge, selv om jeg innerst inne vet at det er både bra, nødvendig og på høy tid. Indre demoner svarer meg da ved å skrike, «haha, hva faen tror du at du er?? At du er noe, at du betyr noe, at du er bedre enn som så?? Gå og skjær deg opp, din mislykka jævel». Ja, kanskje jeg er mer enn som så, tenker jeg mens jeg kniper igjen øynene i frykt for hva som venter meg fordi jeg (endelig) prøver å gjøre motstand. Det er en evig krig som pågår inni meg, og de siste ti-femten årene har jeg latt sykdom vinne – og latt meg bli ødelagt og skadet, både fysisk og mentalt. Det er som om noe annet i meg for alvor prøver å ta kontroll og bryte fri nå.

Jeg har fortsatt de samme utfordringene som før (heller noen nye i tillegg), de samme problemstillingene og samme “faenskap” jeg noen ganger fortsatt faller tilbake på. Men inni meg kjenner jeg på endringer jeg ikke har klart eller våget å nærme meg før.

Jeg er takknemlig for at jeg har en tålmodig og omsorgsfull, men ærlig og (noen ganger brutalt) direkte behandler som utfordrer meg og lar meg prøve, feile, rase fra meg og finne vei uten å gi meg opp. Takk.

Litt av Lise

Les også:
Dårlige egenskaper med en tvist (inspirert av Arnhild Lauveng og «I morgen var jeg alltid en løve»)

13 Responses to “Mennesket Lise”


  1. 1 Margrethe Berge juni 4, 2013, kl. 22:24

    Du er et fint menneske du, Lise. Jeg er så glad du fins. <3

  2. 2 Marte Forsberg juni 4, 2013, kl. 23:02

    Åh, jeg liker alle sidene vel Lise. Det er de som gjør deg til deg! :D

  3. 3 Marte Forsberg juni 4, 2013, kl. 23:02

    ved Lise*

  4. 4 Caroline juni 4, 2013, kl. 23:07

    Du er et fantastisk menneske!

  5. 5 M juni 4, 2013, kl. 23:08

    Jeg liker Venninne (fordi du er en av de beste), Tante (fordi du og tantejente i like klær er så søtt!) og synestesi (fordi jeg skulle ønske jeg hadde det og, høres så kult ut!)

  6. 6 Casey juni 4, 2013, kl. 23:11

    Du er nå snål, Lise:) Og det har en helt annen betydning hvor jeg kommer i fra, enn resten av landet;)

  7. 8 grubler juni 5, 2013, kl. 20:55

    Nydelig <3 <3 <3

  8. 9 Elli juni 5, 2013, kl. 21:09

    Nå ble jeg stolt, over svar på tiltale :) Det var veldig hyggelig å få lese mer om mennesket Lise; med så mange fine kvaliteter og ulike roller å fylle. Du har god grunn til å være stolt av den du er. Med alle dine feil og mangler, gode kvaliteter og egenskaper (jeg syns det vil være mye å forlange at du skal oppfylle en høyere standard enn andre mennesker). Jeg håper at du er stolt av deg selv i mellom, og aller helst mer og mer i fremtiden… :)

  9. 10 laipai juni 6, 2013, kl. 15:34

    Du er fin Lise, akkurat som du er <3

  10. 12 Heidi juni 7, 2013, kl. 17:17

    Så spennende og lese om dine «andre sider», er kjekt og lese att du også har… hva skal man skrive… «normale» sider, hva som er normalt må du ikke spør meg om, jeg tror alle har sin egen form for hva som er «normalt» for dem… men er kjekt og lese om dine interesser, og att det ikke kun blir fokusert på det psyke…

    Det du skriver er så gjennkjenbart…er det er ord? jeg er ikke så flink på rettskrivning, og egentlig burde jeg vel ha skrevet nynorsk…men huff, nei… æ e sunnmøring æ… :P


  1. 1 Mitt 2013 | liseliten.com Tilbakesporingdesember 30, 2013, kl. 14:56

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!