Da han tørket opp blodet mitt

Jeg har et minne av meg som sitter i stolen på kontoret hans, med tørkepapir presset mot armen, hodet bøyd i skam og verden snurrende rundt og rundt, mer og mer påvirket av alle tablettene jeg nettopp kasta i meg (fra dosettene vi gjorde klar). Uten forvarsel, bak ryggens hans, på kontoret hans, og mens han går for å hente hjelp, så skader jeg meg.

Og det mest smertefulle minnet: synet av han som sitter på huk, nede på gulvet og nesten under meg – og tørker opp blodet mitt med tørkepapir. Det vage og tåkete minnet av han som står igjen mens jeg, verdens mest forferdelige menneske, trilles inn på akutten.

Det er mange år siden, jeg var syk, veldig syk, men synet av han på gulvet er noe som har brent seg fast på netthinnen. Det gjør vondt å tenke på det. Samvittigheten plagde meg lenge (og noen ganger fortsatt, men jeg prøver å ikke tenke på det), og i lang tid brukte jeg mye tid på å unnskylde meg overfor han.

Hvorfor jeg gjorde noe så dumt? Det var selvfølgelig ikke bevisst, aldri i verden, og det var heller ikke planlagt. Trangen etter å skade meg, og veien til å faktisk skade meg på de ulike måtene, skjedde på få sekund. Impulser på rekke og rad som jeg ikke klarte stoppe. Mentaliseringssvikt. Jeg følte og jeg handlet, uten stadiet i mellom: mentalisering – evnen til å forstå, stoppe opp, se seg selv, reflektere, og tenke over konsekvenser. Kaos. Sterke, uutholdelige følelser – rett over i tankeløs handling.

Det er et vondt minne jeg prøver å legge bak meg, og kanskje blir det lettere å gå videre nå som jeg setter ord på det. Jeg ville aldri utsatt han eller noen andre for det jeg utsatte han for, og jeg håper og tror at han vet det.

9 Responses to “Da han tørket opp blodet mitt”


  1. 1 Margrethe Berge juni 18, 2013, kl. 22:51

    Vondt. Jeg har også skadet meg hos behandler, min første behandler. Det er fælt å tenke tilbake på, men man jo nesten prøve å tenke at skjedd er skjedd. Håper du klarer å tenke minst mulig på det. Du kunne jo ikke noe for det. *Klem* <3

  2. 2 M juni 18, 2013, kl. 22:54

    Jeg er så glad for at du skriver igjen, og for at du er så åpen og reflekterende. Det er store, MASSIVE skritt fremover.. og jeg er så glad for å være med… <3

  3. 3 hattmedsloyfe juni 18, 2013, kl. 23:02

    Jeg håper du aldri trenger å tørke blod igjen<3
    Takk for at du deler livet ditt med oss!
    Det er vondt å lese mye av det du skriver, for jeg skulle ønske at livet ditt var en dans på rosa skyer med evig lykke, men det føles også godt å vite at jeg ikke er alene.
    Du setter ord på mange av mine følelser jeg ikke klarer å beskrive selv.
    Bloggen din er dit jeg går når jeg føler meg helt alene i verden med følelsene mine, og den hjelper meg til å sette ord på kaoset, og be om hjelpen jeg trenger!
    Takk for ærligheten!

  4. 4 Bente juni 18, 2013, kl. 23:55

    Dette er mitt første besøk på bloggen din, og det blir ikke det siste! Jeg har lest litt på sidene dine her, og jeg blir veldig grepet av det du skriver. Jeg har selv hatt hjelp innen psykiatrien, men ikke på langt nær slik du har hatt og har. Jeg beundrer at du deler det du opplever, jeg vil tro at det er stor hjelp for mange.

  5. 5 laipai juni 19, 2013, kl. 00:21

    Jeg tror nok han har tilgitt deg for lenge siden. Dessuten kjenner han deg, og problemene dine, han skjønner den impulsive biten. Ikke at det gjør episoden greit, men han skjønner at dette ikke var noe du planla. Jeg kan forestille meg hvor vanskelig det er for deg å tenke på det, har uten at jeg kan sette meg inn i det. Tenk opp og fram Lise, tenk på hvor mye bedre du har blitt.

    <3

  6. 6 Katrine juni 19, 2013, kl. 13:15

    Jeg tror nok han vet at du aldri bevisst ville utsatt noen for dette, og jeg håper at de jeg har utsatt for dette også forstår det. Det er riktignok ikke behandlere i mitt tilfelle, men lærere, foreldre og kjærester. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må føles, men jeg tror alle forstår at vi ikke velger dette selv. Vi ville aldri valgt å påføre noen den smerten det må være å se oss på vårt sykeste.. Jeg håper ihvertfall det..

  7. 7 Rebekka juni 19, 2013, kl. 14:27

    Skikkelig modig av deg å skrive om. Jeg tror det er mange som har handlet på en måte som de angrer på senere. Men du vet selv hvor vondt og vanskelig du har hatt det, og gjennom bloggen forstår iallefall jeg at du er langt ifra et menneske som ikke bryr deg om andre. Bare dette innlegget tyder på en enorm empati ovenfor andre, klapp deg selv på skulderen og trøst DEG selv. Du fortjener det.

  8. 8 Elli juni 19, 2013, kl. 22:46

    Sannsynligvis både vondt og frustrerende for han, i og med at han virker til å bry seg om deg. Har du spurt han, om hvordan han opplevde det?

    De skal ha en god del tålmodighet, disse, det hører med til jobben :) Syns det er modig av deg å dele denne historien (òg).

  9. 9 Stein-Ove Bratthammer juni 19, 2013, kl. 23:26

    Sterkt! jeg har også noen episoder som jeg også aldri blir kvitt, i hukommelsen min pga min sykdom. Bra den måten du beskriver det på.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!