232 dager

I november i fjor blogget jeg et innlegg kalt 231 dager (litt over syv måneder). Et bilde og et sitat fordi alle mine egne ord føltes verdiløse og ubetydelige, akkurat som meg og alt jeg hadde kjempet for. 231 skadefrie dager før jeg sprakk. Likevel var det det lengste jeg hadde klart (noensinne?).

Kampene var ikke forgjeves. I dag er jeg på nye 231 dager + en dag!

Tidligere så jeg aldri poenget med å telle dager, faktisk lurte jeg på om det ikke var mer negativt enn positivt. Jeg hadde ikke lyst å telle dager, jeg ville ikke at slike detaljer skulle bety noe eller avgjøre noe. Jeg var redd jeg skulle bli opphengt i detaljer i stedet for å se det store bildet og kjempe av riktige(re) grunner.

Likevel har jeg endt opp med å telle dager. Det gir meg noe å jobbe mot, for jeg ønsker å stadig «slå rekorden», og kanskje og forhåpentligvis blir det lettere underveis? Hold ut, noen få måneder til, noen uker til, noen dager til – så har du klart det! Det er stort å nå mål som tidligere har vært uoppnåelige.

Så hvordan føler jeg meg nå? Stolt? Sterk? Alt er mulig? Nei. Eller jo, litt kanskje. Men jeg er også redd. Jeg har tross alt aldri klart så lenge som jeg har klart her og nå i dette øyeblikket. Jeg er redd for å sprekke, redd for nederlaget, redd for dag 0, redd for høsten og mørket. For skadetrangen er der. Om ikke hver dag, så i hvert fall ukentlig. Jeg skal fortsette å se fremover mot nye milepæler. Ett år, for eksempel. Det skal vel kunne være mulig?

Jeg er usikker på om jeg hadde klart dette alene. Jeg finner stor støtte i de rundt meg som kan gi meg påminnelser og bekreftelser når jeg trenger det. For jeg trenger egentlig bare spørre. Er det nok nå? Trenger jeg det? Er jeg en dritt som ikke fortjener bedre? Er du der? Og alt som ofte skal til, er et nei eller et ja.

Huskelapp fra Marthe ♥ Takk.

18 Responses to “232 dager”


  1. 1 Karianne juli 14, 2013, kl. 12:57

    Slo min egen personlige rekord på fredag! Kjenner meg veldig igjen i dette innlegget!
    Stolt av deg.

  2. 5 Nina juli 14, 2013, kl. 16:01

    Så flink du er, stå på, tror du skal klare dette jeg!

  3. 9 AKP Photography juli 14, 2013, kl. 22:18

    Så utroligt bra!! ♥ Du fortjene absolutt å ver stolte øve dg sjøl!! Eg e stolte øve dg :D Å eg e her å heie på dg! ♥

  4. 11 laipai juli 15, 2013, kl. 16:08

    Fantastisk Lise!!!!! Jeg drev også (og gjør det vel egentlig litt ennå også, høhø) å telte dager. Men jeg prøver innimellom og heller tenke litt annerledes…å se hvor mye jeg faktisk klarer vs det som går feil vei. For det er jo sånn at det kan bli mer av det positive enn det negative da. Men det er så lett å glemme alt man har fått til når man glipper..men det er jo viktigere å holde fokuset på alt man får til. Hver dag er en seier.

    <3

  5. 13 Line juli 16, 2013, kl. 09:11

    Veldig bra jobbet Lise! :)
    Teller dager selv, og er oppe på 92 dager nå :)

    Ønsker deg en fin tirsdag.

  6. 15 nina juli 17, 2013, kl. 02:39

    husker da jeg hadde vært ute i friheten og slo min første rekord på 5 måneder så va jeg en lengr tispunt 2 år og 5 månede nå hurra blir det 7 år den 15 august :D nå kommer jeg aldri mer til bli innlagt nå har jeg endeli funnet en måte leve med meg selv og min sykdom det føles så godt <3 du er en fin jente lisa håper du får en fin sommer klem

    • 16 liseliten juli 17, 2013, kl. 14:14

      Åh, så utrolig godt å høre, fantastisk! Gleder meg på dine vegne, og gleder meg til jeg kan si det samme! Tusen takk, god sommer til deg også :)

  7. 17 Therese juli 26, 2013, kl. 16:15

    Hver dag er en serier Lise! Var godt å lese at du hadde slått rekorden din. Stor klem fra meg <3

  8. 18 chaosbyida juli 28, 2013, kl. 15:38

    Personlig har jeg løsrivet meg fra det å telle dager skadefri. Det er det som funker for meg siden at overgangen da virker så brå. Og om man da skader seg etter en lang pause kommer nederlaget kjapt og trekker en ned. Det ønsker jeg ikke lenger. Så om folk skulle spurt meg nå om jeg var selvskader hadde jeg svart at jeg ikke gjør det daglig (lenger) men at jeg så og si er ferdig med det. For lei av det, det er jeg helt klart. For jeg har tidligere sagt til andre og skrevet på bloggen – fordi jeg trodde det selv – at jeg var sluttet. Men så var jeg visst ikke det likevel og jeg prøver å godta ting slik de er nå. Selv om det ikke er lett. Men det er nødvendig for min del vertfall, at jeg skal bli bedre. «Bare» at jeg GODTAR ting her og nå. :-)


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!