Hvor skadelig er ikke en slik påstand?

Det føles veldig nært og personlig å dele utdrag fra journalen (noe det jo faktisk er), men jeg vil ta det frem. Utdraget er flere år gammelt, og noe av det er også gjeldene i dag eller i perioder. Men dette, dette utsagnet. Behandlingsresistent. Behandlingsresistent!

Journalutdraget er som sagt flere år gammelt. Jeg har lest det før, for flere år siden. Mest sannsynlig trakk jeg bare på skuldrene da og tenkte at det var vel sant, det. Håpløs. Håpløst tilfelle. Kommer aldri til å bli bedre, kommer aldri til å bli bra. Kan bare legge meg ned og gi opp, jeg kan egentlig like gjerne bare ta livet av meg? Ingenting nytter, det er ikke håp for meg, det er jo det de skriver. Fagfolkene, mer presist og hovedsaklig et kvinnemenneske av en psykiater som jeg faktisk trodde på, som forsterket det jeg allerede tenkte, følte og fryktet, som knuste siste rest av håp. Jeg skal bare skade meg, jeg. Jeg skal bare inn og ut av sykehus, jeg. Lukket avdeling, folkeregistrert adresse på psyk. Hvorfor i det hele tatt kjempe for et bedre liv når jeg ikke kommer til å bedre uansett, det var jo det de sa, var det ikke?

Hvor skadelig er ikke en slik påstand?

Jeg trakk ikke på skuldrene da jeg leste utdraget på ny, for fjorten dager siden. Jeg gråt faktisk. Jeg ble opprørt. Jeg ble sint, skuffa og lei meg, selv om jeg ikke burde bli det. Kanskje jeg overreagerte, kanskje ikke. Her sitter jeg, med en deltidsjobb på tross av en uføregrad, på tross av at «man er i tvil om hun i det hele tatt vil klare fungere i jobb» (sitat fra journalen). Jeg eier leilighet sammen med samboeren min som elsker meg på tross av diagnoser og alt som følger med. Jeg lever, jeg ønsker å leve, tenk det! Jeg er riktig medisinert, har god effekt av dem og fungerer, jeg er ikke overmedisinert, feilmedisinert og nedsløvet. Jeg er 8 måneder skadefri. Jeg har stått foran en forsamling for mer enn 1500 tilskuere (og jeg håper inderlig at du var blant dem) og fortalt min historie og veien jeg har gått (og fortsatt går).

Og vet du hvorfor? Fordi jeg responderer på behandling. 

Spør behandleren min som har fulgt meg og støttet meg i åtte år, som har holdt ut med meg fordi han har tro på meg. Tro på at jeg kan oppnå mål og drømmer, tro på at jeg kan bli bedre, kanskje til og med frisk. Spør gruppelederen fra gruppeterapien jeg nylig har fullført og deltatt i i nærmere to år, på et riktigere tidspunkt enn den gang da. For ting tar tid. Spør familien min og vennene mine. Er jeg behandlingsresistent, var jeg noen gang behandlingsresistent? Egentlig trenger jeg ikke forklare meg eller forsvare meg, for jeg vet allerede svaret. Det gjorde jeg ikke da.

29 Responses to “Hvor skadelig er ikke en slik påstand?”


  1. 2 Marte Forsberg august 1, 2013, kl. 18:59

    Er det noe du IKKE er, så er det behandlingsresistent. Fader, du står på og jobber så det synger etter, hver dag.

  2. 3 Lisemor august 1, 2013, kl. 19:03

    Så bra skrevet. Ting tar tid…og… Alt til sin tid!

  3. 5 Runa august 1, 2013, kl. 20:02

    Vet selv hvor fortvilende det er å møte nedlatende mennesker i systemet som skriver sånne idiotiske ting i en journal. Det sier mer om dem enn om oss!! Men det er veldig vanskelig å stå i det!! Du er et SÅ stort forbilde, og jeg digger deg!! Du skulle smurt journalnotatet i fjeset på den som har skrevet det og vist hvor feil vedkommende tok!! Sånt er nok til å psyke ned alle og en hver. Men du har motbevist til gangs!!

  4. 6 Ida august 1, 2013, kl. 20:22

    Ting Tar Tid, TTT. Du har helt rett. Har selv erfart å være såkalt «ferdigbehandlet», for så å gå på en skikkelig smell etter relativt kort tid. Jeg har fått ny behandler nå, som understreker nettopp dette med at ting tar tid. Stå på, Lise! Du er en kilde til inspirasjon! Stor klem :)

  5. 7 siljesboble august 1, 2013, kl. 22:05

    Helt utrolig. At det går an! Er ikke annet å si.
    Du er ikke et behandlingresistent, du er et menneske, du er LISE. Du er vakker, sterk og rett og slett beundringsverdig. Vi alle må få gi deg en stor takk for at du er slik en inspirasjon, og et slikt herlig menneske.

    Du fortjener ikke annet enn godt, så jeg håper det er bra med deg nå. Har fulgt deg lenge nå, og du fortjener bare det beste. ♥

  6. 8 Kristin Lehne august 1, 2013, kl. 22:57

    Huff! Helt forferdelig. Blir sjokkert over de holdninger som florerer inneimellom i behandlingsapparatet. DET er sykt det, å gi opp troen på et menneske som har hele livet foran seg, når ens jobb er nettopp å hjelpe mennesket. Spesielt sykt er det, fordi dette mennesket kanskje ikke selv har troen og trenger all den støtte det kan få. Kjenner jeg blir sint av det. Har også selv fått min journal, med mange, mange sider og det er utrolig hva folk kan finne på å skrive i en journal.

  7. 9 Tamsin august 1, 2013, kl. 23:07

    Heldigvis er det du som skal leve livet ditt, og ikke diverse fagfolk. Tenk på alt du har fått til!

    PS, sønnen min på tre år ble helt i hundre da han så ponnien din der oppe til høyre: «I loves loves loves ponies, mom!» :)

  8. 10 Heidi august 1, 2013, kl. 23:20

    Dette var sterk lesing, men fy faen så sterk du er! Det er så mye kamp og håp i ordene dine! Det er helt vannvittig, det skrevne ord kan flytte fjell for noen som leser dem, og det gjør ordene dine, jeg anbefaler hele tiden bloggen din til venner og brukere, og jeg håper de leser den, og kanskje kjenner den lille gnisten som kan vokse seg så ubeskrivelig stor når de innser att de ikke er alene..

    Takk Lise, for att du er nøyaktig den du er :)
    Klem fra Heidi

  9. 12 Solvor august 2, 2013, kl. 06:48

    Fantastisk godt skreve Vetlo mi!

  10. 13 Hanna august 2, 2013, kl. 10:14

    Det är märkligt att dom ens kan säga så. Att man ännu inte hittat rätt behandling eller rätt person att samarbeta med eller att det bara är så att det tar tid är ju ingen orsak att säga att någon är behandlingsresistent. Kan man ens vara det? Handlar det inte bara om att det är fel behandling vid fel tillfälle? Att det är fel person som försöker hjälpa och jobba med en?

    Jag ses som otroligt svårbehandlad och en del säger nog behandlingsresistent. Hopplöst fall. Det gör ju ont fast jag till viss del tror att dom har rätt, det är ju dom som vet. Samtidigt så måste jag ju tro att det kan bli bättre, att något kan hjälpa. Annars hade jag ju redan varit död.

    Det finns så otroligt mycket som står i journaler som är så okänsligt. Så mycket som skrivs ner som gör att man blir bedömd efter det. Om en ny vårdkontakt läst din journal och sett det där är risken alltför stor att dom ser det och sedan inte ens försöker. För det är ju meningslöst, du kan ju ändå inte bli friskare, samarbeta och ha hjälp av terapi eller mediciner. Så fel det skulle bli.

    Helt uppenbart svarar och svarade du ju på behandling. Bara inte så fort och på det viset som dom tyckte du borde. Som om alla vore likadana och tog till sig hjälpen på exakt samma sätt och inom samma tid.

  11. 14 NN august 2, 2013, kl. 13:48

    Hei! Jeg har også en sånn journal full med nedlatende subjektive kommentarer jeg aldri fikk mulighet å si i mot når de skrev det. Jeg vil tipse deg om at du har noen rettigheter her. I Helsepersonelloven står det: § 43. Sletting av journalopplysninger

    Etter krav fra den journalopplysningene gjelder, eller av eget tiltak, skal helsepersonell som nevnt i § 39 slette opplysninger eller utsagn i journalen, dersom dette er ubetenkelig ut fra allmenne hensyn, ikke strider mot bestemmelsene i eller i medhold av arkivloven §§ 9 eller 18 og:
    1. opplysningene er feilaktige eller misvisende og føles belastende for den de gjelder eller
    2. opplysningene åpenbart ikke er nødvendige for å gi pasienten helsehjelp.

    Det du gjør er å skrive et brev til Pasientombudet og ber dem hjelpe deg. Det gir litt ekstra slagkraft i kravet. Du har en god sak her.

    • 15 NN august 2, 2013, kl. 14:04

      Og ja: Jeg støtter deg i at en slik påstand oppleves krenkende. Det er – dessverre – endel i det norske helsevesenet som burde har vært luket ut. Det gjelder både leger, sykepleier og andre, som har mangefulle evner til å kommuniserer og samarbeide med pasientene. Men så lenge de ikke gjør noe kriminelt så de mister autorisasjonen så er det ikke lett å sparke en dårlig lege. Jeg har opplevd leger av den «gamle skolen» (dvs før gjelde Helsepersonellov ble vedtatt) som fremdeles mener at pasienten ikke skal blande seg inn med egne meninger og at de ikke har noe å si på det de skriver i journalene.

  12. 16 Bjørg S. august 2, 2013, kl. 14:54

    Tusen takk for at du deler dette! Viktig og flott at du ser at diagnosesetting og vurdering kan være meget betenkelig og vanskelig å forholde seg til!

    • 17 NN august 2, 2013, kl. 15:35

      Det er ikke bare den tradisjonelle psykiatrien som hjelper folk som sliter. En kan få god hjelp hos en gestaltterapeut også + at de ikke bruke dette diagnosesystemet og har litt andre arbeidsmetoder i timene. Det kan være et alternativ når det går lettere og en har prøvd tradisjonell behandling en stund. Liseliten skriver at hun bruker medisiner og da kan en få overført medisineringen til fastlegen.

  13. 18 Blomsterogblod august 3, 2013, kl. 15:20

    Du er flink.
    Dette er et meget godt innlegg.
    Du er sterk.

    Da jeg fikk diagnosen, fikk jeg høre;
    -du kan mest sannsynlig aldri fungere i et forhold.
    -det finnes ingen behandling.
    Dette fikk jeg høre av min daværende psykolog.
    Det har formet meg.

    Men, vi lever! ;)

    • 19 NN august 3, 2013, kl. 20:58

      «…Det har formet meg. Men, vi lever! ;)»

      Jeg lurer litt på hvordan bruken/misbruken av diagnosesystemet blir sett på om noen år. Jeg tror at dette forsøket på å konkretisere sykdommer tilsvarende somatiske sykdommer vil bli sett på som subjektivt og skadelig. Disse merkelappene beskriver ikke hvorfor en sliter. Om en har hatt depresjon, så har man statistisk større sjanse for en ny runde med depresjon enn andre. Min forklaring på dette er at det er en kombinasjon av at en har vært så opptatt av symptomer og medisiner og glemmer å behandle de egentlige bakenforliggende grunnene. Hvis dette trekker ut i tid så kan dette gjøre ubotelig skade i et menneskeliv. En formes av tiden. Får en ikke raskt jobbet med dårlig f.eks dårlig selvbilde, så er en mer sårbar for en ny runde med depresjon når regningsbunken blir for høy og uflaksen tårner seg opp. En annen stor feil som ofte blir gjort – som Blomsterogblod så bra sier til slutt – er at vi mennesker også formes av opplevelsene som har vært og drar med dette i nåtiden. Hvis en psykolog sier noe slikt er det lett at det blir en selvoppfyllende profeti fordi en er svak og sårbar og så går tiden. Begynner en å ta håp og livslyst fra et menneske med sånt negativt snakk risikerer en at dette blir opplevelser som gjør at en aldri kan føle seg helt fri.

      Jeg blir opprørt over lese de dårlige psykiatriopplevelsene her. Mest fordi at jeg selv har hørt at jeg måtte venne meg til tanken om å flytte inn og ut av sykehus, ikke ha sjans til å klare en vanlig jobb og leve på medisiner som la vesentlig demper på tilværelsen. Dette er opplevelser som har formet meg også Blomsterogblod. Jeg er frisk av de verste diagnosene tiltross for at ingen behandlere sa det ville bli mulig. Jeg har en vanlig jobb, eier min egen leilighet og tar bare Paracett ved hodepine. Godt å være NN, men jeg ville ha solgt sjela hvis jeg kunne ha levd opp de årene jeg var syk på en annen måte.

      • 20 Blomsterogblod august 5, 2013, kl. 17:13

        Takk for din tilbakemelding. :-)
        Det er så godt å høre, hver eneste gang, når mennesker reiser seg og fungerer PÅ TROSS av diagnosene. Det gir håp til flere.

  14. 21 laipai august 4, 2013, kl. 02:18

    Du skulle nesten ha slengt den journalen i bordet til det mennesket som skrev dette. Bare for å bevise at du FAKTISK har respondert. Jeg skjønner ikke hvordan de kan skrive noe sånt, for selv om noen er veldig veldig syke, så vet man aldri!
    YOU GO GIRL.

    <3

  15. 22 Luna august 4, 2013, kl. 13:26

    Fantastisk bra skrive Lise vennen! Helt sant det du skrive, farlig påstand, og absolutt ikke riktig. Vi må få lov å beholde håpet! Og som de sier her til meg: La oss beholde håpet når du ikke klarer det selv». Det er det hun burde ha gjort med deg <3 Stå på jenta ! Du er rå tøff!!!! Heier på deg !!!

  16. 23 icarroi2 august 5, 2013, kl. 19:27

    Slikt bør man jo egentlig aldri skrive!

  17. 24 Pantora august 5, 2013, kl. 20:51

    Idioter møter man på absolut over alt. Men det er skummelt og direkte farlig når slike mennesker sitter med den «makten» dette mennesket gjorde/gjør. Glad i deg, jeg, Lise!

  18. 25 Den grønne august 8, 2013, kl. 23:15

    Du overreagerer så visst ikke! Så visst ikke.

  19. 26 Lisa august 22, 2013, kl. 09:48

    Alle vil nok snu seg og gå i feil retning noen ganger i livet, men det betyr jo ikke at man aldri kan snu og gå tilbake. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan vurdere et menneske på den måten, fordi alle kan det. Kanskje ikke alle blir frisk, men alle kan bli friskere. Få det bedre. Det gjelder jo alle, absolutt alle.

  20. 27 Siri september 30, 2013, kl. 08:30

    Jeg tolket det som hun psykiateren mente «behandlingsresistent» i forhold til de medisinene, ikke generelt. Men det er jo mulig jeg tolker feil.

    Alt godt, heier på deg!

  21. 28 marthe november 13, 2013, kl. 00:03

    herregud dette er det sykeste jeg har lest! skjønner ikke at noen i helsevesenet kan tilate seg å skrive noe sånt


  1. 1 Årets første bad | liseliten.com Tilbakesporingaugust 5, 2013, kl. 15:08

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!