Fordi å overleve og bekjempe sykdomsmonstre var viktigere enn å bli voksen

Fra dagboka, en liten tid tilbake. Dagboka som inneholder alt jeg ikke vil dele på bloggen. Om å bli eldre. Om å bli voksen, men henge etter – fordi å overleve og bekjempe sykdomsmonstre var viktigere enn å bli voksen. Rett fra hjertet.

Alle andre er så voksne. De på min alder, en alder jeg ikke har lyst å nevne. Det er ikke bare det at de har barn, stasjonsvogn og hus. Men de er så voksne, som i væremåte og tankegang. Det virker så fremmed for meg. Totalt. De ser voksne ut også, men sannsynligvis ser jeg også sånn ut. Eldre. Voksen. Gammel.

Jeg har ikke hus, men jeg har nå egen leilighet. Endelig på egne bein, eller har jeg egentlig lyst å bruke ordet «endelig»? Kanskje det er mer riktig å si «på egne bein – til slutt», sånn det måtte bli? For «endelig» virker så positivt, som en oppnåelse, som en seier. Og det er det jo, sånn egentlig. Selvstendig liksom. Ikke lenger under sykehuset. Selvstendig, som i alene. Forlatt. Ubetydelig. Voksen.

Jeg har ikke barn, jeg føler meg som et barn selv. Kult nok å være fargerik og ung til sinns, men hva med når man innser at man mest har lyst å holde på med klistremerker og fargelegging og ikke vil kaste eller gi bort leketøy fra barndommen fordi man fortsatt er der mentalt – eller ønsker å fortsatt være der, i det trygge, velkjente og fine, da alt var så mye bedre?

Jeg er ikke den voksne som står på sidelinjen og heier på barnet sitt som rir på hest. Jeg er barnet, jeg sitter på hesten, og gråter fordi jeg ikke får til, fordi ridelæreren er slem. I en voksen kropp som er på vei nedover, som har hatt sine glansdager (bare at det aldri var noen glans). Brukt halve livet på å bygge opp en intet-eksisterende selvtillit og selvfølelse. Så nærmer man seg med sneglefart, men ender opp på veien nedover, styggere for hver dag.

Jeg knytter meg til trygge voksenfolk. Blir liten og vil bli tatt vare på, fordi det er fint, trygt, koselig, det føles riktig. Det samstemmer med følelsen av hvem jeg er inni meg. Problemet er bare at jeg er voksen selv. Skal jeg være femti og fortsatt være liten?

Jeg ser ut som min egen alder. Oppfører meg som min egen alder, men jeg trives best med folk som er ti år yngre enn meg. Kanskje fordi jeg selv og min utvikling stagnerte på et punkt for mange år siden, fordi andre ting var viktigere enn å bli voksen. Er det nå jeg skal gå den veien alle andre allerede har gått?

Og likevel sitter jeg inne med livserfaringer som om jeg var hundre og tjueni år. Jeg sitter inne med refleksjoner, selvinnsikt og forståelse på et plan mange på min alder kanskje ikke har.

Hvordan kan man være 5 år på den ene siden, og hundre og tjueni på den andre siden? I én og samme kropp? I ett og samme sinn? Er det rart jeg føler meg splittet og i tusen jævla biter?

Jeg passer ikke inn noen steder. Enda et område hvor jeg ikke passer inn. Outsider for alltid. Fordi jeg er voksen, når jeg egentlig ikke er voksen, fordi jeg er både fem år og hundre år – men aldri riktig for min egen alder.

Hvem faen er jeg?

23 Responses to “Fordi å overleve og bekjempe sykdomsmonstre var viktigere enn å bli voksen”


  1. 1 Bianca august 31, 2013, kl. 15:05

    Sterkt å lesa! Gla i deg Lisemor <3

  2. 2 Øyvind august 31, 2013, kl. 15:30

    Du kan å skrive ting som treffer. Kjenner meg sånn igjen her.

  3. 3 Marthe august 31, 2013, kl. 15:46

    Det traff, og det traff hardt. Takk for at du setter ord på det jeg ikke makter. Du er tøff og modig, ønsker deg alt godt <3

  4. 4 Linda august 31, 2013, kl. 15:46

    Det er ikke så viktig hvor du er i forhold til de andre, Lise :) På den ene siden finnes du, som føler deg yngre enn dine jevnaldrende, men på den andre siden finnes jeg, som som 17åring var klar som et egg for familie og hele pakken, men ikke hadde alderen på min side. Siden da har første og øverste prioritet vært hus, samboer, familien bestående av pels, og å legge til rette for familieliv. Det føltes ikke «normalt» i forhold til «alle andre» det heller. Selv om «alle» virker A4 og likedan, så er det nok større forskjeller på andre også enn du kanskje ser, når du kjenner deg selv så innmari godt :)

    Jeg har konkludert med at mennesker følger sin egen «vekstkurve» (dog i en mer mental sammenheng enn i fysisk størrelse), og at det dermed ikke gir mening å skulle sammenligne seg med dem, på samme måte som at man ikke sammenligner hva man når opp til med en som er 30 cm høyere enn seg. En må gjøre det som er riktig for seg selv, og ta hensyn til hvor en er i livet. I hodet, og ikke på papiret. Og personlig så må jeg si at det virker som at folk blir mer og mer åpen for nettopp det, at folk tar livet i sitt eget tempo og sin egen rekkefølge :) Det kommer nok til å gå bra for deg Lisemor <3 Livet ditt kan bli som du vil, når du vil det :)

  5. 5 - I - august 31, 2013, kl. 15:52

    Takk for at du deler rett fra hjertet. Jeg tenker: det å ta se og ta ansvar for «barnet inni seg» er også å være voksen. Det å ønske og tørre å be om støtte er også å være voksen. Selv gjemte jeg behovene mine så lenge. Trodde at å være voksen var å se å se og ta ansvar for og bare være der for andre. Glemte (eller torde ikke) å se og ta ansvar og være der for meg. Jeg ble i grunn ikke mer voksen av det. Jeg klarte aldri det jeg trodde jeg måtte. Kanskje var jeg «utenpåvoksen». Jeg stod på sidelinjen og heiet. Nå heier jeg litt mer på det lille og barnslige og sårbare inni meg. Vet ikke om jeg blir mer voksen av det. Men vet at jeg vokser…
    Gode ønsker og varme tanker til deg!

  6. 6 Monica Landvik august 31, 2013, kl. 16:31

    Detta var veldig gjenkjennelig for meg også, en har nok erfaring til et ekstremt langt liv men andre områder stoppa opp tidlig..du er flink til å sette ord på dt!

  7. 7 Marte august 31, 2013, kl. 17:17

    Traff meg rett i hjertet og fikk tårene til å trille.
    Vakkert, sårt og akkurat slik jeg føler det…

  8. 8 Tuva august 31, 2013, kl. 19:04

    Oi, her kjente jeg meg veldig igjen! Syns det er utrolig vanskelig å snakke om med andre og blir alltid veldig skamfull. Men har akseptert det for meg selv, og det er en lettelse. I stedet for å endre på meg så endrer jeg på skam- og skyldfølelsen. Det er jo faktisk den det er noe galt med. (Og den er lettere å justere på, å justere meg er ekstremt komplisert.. :))
    Tusen takk for at du delte dette. Det er så veldig greit at du er akkurat den du vil og trenger å være. Fortsett med det <3

  9. 9 Rannveig august 31, 2013, kl. 19:10

    Dei tankane har svevd i hode mitt mange ganger! Godt å hørre at nokon har det likt :)
    Takk for at du deler slikt med oss! Du hjelper ikkje bare deg sjølv, men og mange andre! Takk <3

  10. 10 Marie august 31, 2013, kl. 19:18

    Jeg kjenner meg så innmari igjen i dette. Tenker egentlig på det hver bidige dag. Du setter ord på ting jeg kun klarer å tenke. Nå er jeg selv bare 21 fortsatt, men jeg ser allerede folk på min aldri som har vært foreldre i flere år allerede, eller har kjøpt seg hus og har en utdanning. Jeg føler ikke jeg passer inn med dem. Den andre siden av meg er dog ikke 21. Den er sånn ca. 50 tenker jeg. Typ. falleferdig gammel dame. haha.

    Du er flink til å skrive og sette ord på tanker på sort og hvitt. Takk for at du deler. <3

  11. 11 Line Kristine august 31, 2013, kl. 20:28

    Sterkt og gjenkjenbart! Venner har på en måte levd videre mens du (og flere med deg) har brukt tid på å kjempe og overleve. Da er man ikke helt på samme sted som sine jevnaldrende etterpå. Det kan føles både fortvilende, frustrerende og ikke minst vondt… :(
    Takk for at du våger å sette ord på dette også!

  12. 12 Line august 31, 2013, kl. 23:53

    Du er ikke alene om å tenke disse tankene nei..
    <3 <3 <3

  13. 13 Celina september 1, 2013, kl. 08:35

    Utrolig sårbart og ærlig, veldig bra skrevet<3

  14. 14 Lisa september 1, 2013, kl. 10:59

    Du skriver og forklarer dette utrolig bra! Kan tro at det krever mye av deg for å utlevere deg på denne måten.
    Jeg kjenner meg en del igjen, selv om jeg fortsatt ikke er i den alderen hvor man skal være «voksen». Men jeg er der hvor vil holder på med å utvikle oss til voksne mennesker, og jeg føler meg ikke klar for det. Jeg ligger flere steg bak alle andre. Alle går videre, mens jeg blir stående fast her, på dette stadiet.

  15. 15 Stine september 1, 2013, kl. 16:54

    Kjenner meg igjen i det du skriver, du er utrolig flink til å sette ord på ting =)

  16. 16 laipai september 1, 2013, kl. 17:49

    Jeg kan relatere meg til visse deler av det du skriver her. Men hvor viktige er det å være så så voksen egentlig? Mentalt kan man jo være all over the place, selv om tallet er fastsatt. Det viktigste er at du er Lise, akkurat som du er <3

  17. 17 Runhild september 2, 2013, kl. 11:53

    Hei Lise! Du skriver så utruleg bra ein ting som eg har tenkt på i mange år.. eg kjenner meg så godt igjen! Du må vite at du ikkje er det einaste som har det slik! <3

  18. 18 Maren Marengs september 3, 2013, kl. 21:39

    Denne teksten traff meg! Håper du finner deg selv i kaoset!

  19. 19 Jennae september 5, 2013, kl. 08:34

    Igjen leser jeg noe her inne som jeg kunne skrevet selv. Så vi er faktisk flere som tenker akkurat dette – så godt å vite. At jeg ikke er den eneste som alle har vokst forbi.

  20. 21 Pantora september 12, 2013, kl. 09:14

    Liker så godt denne teksten, og er glad du valgte å dele den!


  1. 1 Mitt 2013 | liseliten.com Tilbakesporingdesember 30, 2013, kl. 14:56
  2. 2 Livstrett… | Livet kan fly Tilbakesporingapril 25, 2015, kl. 21:59

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!