Velkommen til fortiden

Det er 15 år siden jeg skrev norskstiler med så mørkt og jævlig og bekymringsverdig innhold at jeg ble tatt ut av klassen for samtale. Det er 15 år siden noen endelig så meg, våget å spørre, våget å lytte – eller som i mitt tilfelle; lese. Ungdomsskolelæreren som jeg tidligere har nevnt.

Jeg var opptatt av å skjule at jeg ikke hadde det bra, men samtidig sendte jeg signaler om at jeg ikke hadde det bra. Det var jo ikke tilfeldig at jeg valgte å skrive om det jeg skrev om. Jeg var allerede full av mørke og vondt, men det var også min måte å i hemmelighet sende små signaler som mest sannsynlig ikke ville bli snappet opp uansett.

Han snappet opp signalene.

I dag var jeg tilbake på ungdomsskolen jeg gikk ut av for 14 år siden. Jeg traff min gamle lærer igjen, og i to-tre timer pratet vi om meg, om han, om alt som skjedde og hvordan det var i årene på ungdomsskolen – og etterpå. Hvorfor (og mer), kan jeg fortelle siden.

Jeg var veldig spent på å dra tilbake. Jeg var nervøs, hadde sommerfugler i magen – og litt vondt. For hvordan ville det være for meg å være tilbake der så mange år etterpå? Ville det bli veldig følelsesladd for meg? Hvordan ville det bli å snakke med læreren min igjen? Fokuset den gang, og siden, har jo vært meg. Lise og Lise sine problemer. Hvordan ville det bli å høre hans versjon og hans tanker fra og om den tiden?

Timene fløy. Det var slett ikke fælt å være tilbake, selv om tiden på ungdomsskolen var fæl. Sånn sett var det godt å få oppleve det, å ufarliggjøre hele greia. Men det var spesielt, absolutt. Det var fint, veldig fint. Det føltes som om det tilhørte et annet liv, og på en måte er det jo sant. Det tilhører et annet liv, en annen tid, jeg er en (litt) annen jente i dag enn for 15 år siden.

Spent på å dra // Inne på skolen, biblioteket, som ikke lenger har teppegulv. Så gammel er jeg.

 I takknemlighet lagde jeg i 1998 et skrin til læreren min, nede på pappas verksted/sløydrom. Årstallet er skåret inn, og navnet hans kommer uansett ikke til å være så hemmelig lenger. Skrinet er fylt med brev og dikt han fikk av meg i ungdomsskoletiden. Mine ord, skrevne ord – fordi jeg ikke klarte å snakke.

Lokket på skrinet. Denne treskjæringen brukte jeg mange timer (dager) på, og faktisk syns jeg det er ganske bra gjort av en jente på 15 år som aldri har vært borti treskjæring før.

Relaterte innlegg:
Lise som 15-åring

37 Responses to “Velkommen til fortiden”


  1. 1 Teskje september 10, 2013, kl. 22:19

    Fine læreren <3
    Og fine skrinet :D flink!

  2. 3 Christine september 10, 2013, kl. 22:25

    Supert! Håper det ble en positiv opplevelse for deg! – Kanskje du har en fremtid som treskjærer? nydelig skrin i alle fall! :)

  3. 5 Mariann september 10, 2013, kl. 22:36

    Dette imponerer meg på så utrolig mange måter! For det første – du kunne fortsatt passert som ungdomsskole – elev, haha – og det sier jeg i aller beste mening, fordi du flere ganger som jeg har lagt merke til i det siste, har henvist til deg selv som «gammel». Vel, du holder deg usedvanlig godt i så fall! :) Også, så modig av deg å komme tilbake til gamle trakter! Ungdomsskolen er et skremmende sted for de aller fleste, bare på ulike nivåer, mens man går der. Å komme tilbake dit må være som å… gjenoppleve sin egen fødsel, på et vis. Man DANNES veldig på ungdomsskolen, det er jo gjerne i de årene man begynner å lete etter sin egen identitet, og sin egen plass i et fellesskap. Som regel er man jo litt på villspor i den alderen, så å trå inn igjen i den fasen etter å ha kommet ut av den… det er sterkt, særlig for en med dine erfaringer.

    Og sist men ikke minst, det skrinet var helt nydelig, fy søren så flink du var (er)! Og for en fin gest til den flinke læreren din! <3

  4. 7 Solvor september 10, 2013, kl. 22:36

    Fy flate så modig gjort frøken! Du er kommet en lang vei, og det viser du nok en gang! Og du, shiiiitt du et flink me tre også du! Slutter ALDRI og overraske! <3

  5. 9 Line september 10, 2013, kl. 22:42

    Er veldig glad en person så deg i hvert fall. Skulle virkelig ønske at du fikk hjelp tidligere. At du møtte opp for samtale en gang, og det da skulle gå 6 år til neste gang er veldig trist og tenke på. Også litt provoserende, for de burde ha prøvd mere. Jeg har lært mye om og engasjerer meg i det man kaller «det stille barnet».
    De som høres, de som er utagerende, urolige og forstyrrende for andre får mye raskere hjelp, fordi de «vises». Alle ser at det er noe som ikke stemmer. Og hjelp og tiltak settes inn. Men hva med de såkalte «stille barna», som ikke gjør noe ut av seg. Som sitter helt stille og gjør skolearbeid. Hun/han forstyrrer jo ingen, ingen ser hun/han.
    Du var nok det typiske «stille barnet». Og hvis skolen og andre hjelpe arenaer barn/ungdom holder til bare hadde tørt å tatt til side ett stille barn. Turt å sette spørsmålstegn ved hvorfor barnet/ungdommen er så rolig/stille. Da hadde vi kunnet forebygge mye psykisk sykdom og selvmord tror jeg. For ingen har peiling på hva som faktisk foregår inni hodet på disse barna. Og vi vet jo at som oftest så har sykdommen vart lenge og blomstret igjennom mange år, før det skjer noe som gjør at hjelp trengs.
    – Skulle selv ønske at noen så meg tidligere, spurte meg hvordan jeg hadde det o.l. For det startet mange mange år tidligere enn den første gangen jeg ble lagt inn.

    Ønsker å jobbe innenfor dette, når jeg forhåpentligvis er Vernepleier om 2 år.

    Klem til deg Lise :)

  6. 11 AKP Photography september 11, 2013, kl. 08:18

    Så fint at du hadde ein sånn ein goe lerar :D D hadde eg åg! Men eg tror aldri eg orke å gå tebage te barnaskolen min igjen :)

  7. 13 Renate september 11, 2013, kl. 09:10

    Høres ut som en enestående lærer<3
    Skrinet er kjempefint – flinke deg :-)

  8. 15 Nina september 11, 2013, kl. 09:58

    Utrolig fint skrin, og det var nok bra for deg å dra tilbake <3

  9. 17 Runhild september 11, 2013, kl. 10:33

    Utruleg modig av deg å reise tilbake for å snakke, og i tillegg så får du ein så positiv oppleving av det! Så bra! :D (eg skulle ønske eg hadde mot til å møte på læraren min i dag, for å få forklaring på hans opplevingar på ungdomsskulen!)

    Virkeleg nydeleg treskjæring Lise! Kjempefint! ;)
    Klem <3

  10. 19 Anneli september 11, 2013, kl. 16:39

    Du beviser at vi alle kan være «den ene» for noen. Enten det er en lærer eller noen andre. Vi kan alle være den ene som gjør at hverdagen til et barn/en ungdom blir litt lysere. Den ene som ser og hører. I ditt tilfelle virker det som om denne læreren var «din ene».
    Veldig fint skrevet. Og veldig fint skrin.

    Klem fra Anneli.

  11. 21 skrubb september 11, 2013, kl. 19:35

    Jeg vil helst ikke sette mine føtter på min gamle skole..Men jeg opplevde heller aldri å møte en slik lærer som det du hadde.Tøft gjort.En annen tid, et annet liv ja..Men alikevel tipper jeg det var en god og kanskje litt «closure» følelse du satt igjen med etterpå.

    ps:du er ikke gammel.

    lev vel.

    skrubb.

  12. 23 Marit september 11, 2013, kl. 21:56

    Dette fikk jeg tårer i øynene av.. Det er egentlig alt jeg klarer å si idag. <3

  13. 25 Pantora september 12, 2013, kl. 09:24

    Det skrinet var utrolig fint, bra gjort! Ser ut som han har tatt godt vare på det også. Så godt at å høre at det hvertfall var èn person som var rett person på rett plass til rett tid, den gangen.

  14. 27 Synne september 13, 2013, kl. 08:49

    Det skrinet var fantastisk flott!

  15. 29 kaoszonen september 16, 2013, kl. 21:06

    Bra du fikk ufarliggjort det litt. Jeg kjenner alv at jeg aldri hadde klart og besøke mine gamle skoler, så du er tøff! Har fulgt bloggen din i mange år, og må bare benytte sjansen til og si at den hjelper meg veldig. Kjenner meg mye igjen i det du skriver, og føler meg da litt mindre alene. Takk for at du deler Lise <3

  16. 31 lillianhh september 26, 2013, kl. 11:54

    Jeg synes du var tøff som gikk tilbake til skolen med alle de vonde minnene, men så nydelig å lese om denne læreren, sterkt og rørende <3 <3
    Nyyydelig skrin, talent <3 <3

  17. 33 silje oktober 17, 2013, kl. 06:54

    Austbø du er på?:) syns jeg kjenner igjen biblioteket, men kan være jeg tar feil! Uansett utrolig flott med sånne personer som fanger opp signaler som ikke alle andre ser (eller vil se) og faktisk gjør noe med dem. De er de som gjør en forskjell i andre folk sine liv! men du er også fantastisk Lise <3

  18. 35 silje oktober 18, 2013, kl. 18:48

    Jepp det har jeg=) Fin skole, men han læreren du snakker om gikk ikke der da jeg gikk der! Jeg er nesten 10 år yngre en deg da, sikkert derfor:) Ja, vi får håpe deg:) Skal sette meg ned å lese nå:D


  1. 1 Du så meg da jeg trengte det mest | liseliten.com Tilbakesporingoktober 13, 2013, kl. 15:54
  2. 2 Reportasjen med min gamle lærer og meg kan leses her | liseliten.com Tilbakesporingapril 28, 2014, kl. 21:52

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!