Om å gå inn i mitt tiende år i behandling

«Nei, det er ikke mange som går i behandling så lenge» sa han en gang. Jeg husker ikke helt sammenhengen, sannsynligvis handlet det om min bekymring og undring over hvorfor «alle andre» ble friske og ikke jeg. Hvorfor falt jeg alltid tilbake på selvskadingen, hvorfor ble jeg alltid syk og innlagt igjen, hvorfor kunne det ikke bare være bra for alltid når det først gikk bra?

Ganske sikkert fulgte det et «men» etter setningen som ble sagt, men som med mange andre ting, er det lettere å huske det unødvendige og negative og glemme det som kanskje egentlig var poenget. Det stresset meg veldig og forsterket det jeg allerede tenkte og var redd for. Jeg burde bli frisk – helst i går. Jeg går på overtid, jeg jobber ikke godt nok. Det er ikke håp for meg, håpløst tilfelle. Jeg opptar plass og tid, jeg er unødvendig og til bry. Jeg burde kommet lenger. Jeg burde vært bedre.

Senere nevnte jeg disse tankene for psykologen på sykehuset/avdelingen jeg var innlagt ved (hun er forresten ei fantastisk dame). Jeg fortalte om (tids)presset jeg alltid har følt, om spørsmålene om hvorfor «alle andre» ble bra og ikke jeg, om hvorfor det «ikke er mange som går i behandling så lenge» som jeg har gjort. Hva var galt med meg?

«Lise, det er mange med din diagnose som dropper ut av behandling og ikke kommer tilbake, som fortsetter å leve med kaos og smerte uten å få mulighet til å jobbe med alt det vanskelige, slik du gjør» fortalte hun.  Jeg kjente meg igjen i det, tenkte på alle gangene verdenen min hadde gått i grus, alle gangene jeg hadde måttet svelge stoltheten min, alle gangene jeg hadde tenkt at jeg aldri skulle komme tilbake eller møte opp igjen, at jeg aldri mer skulle be om hjelp, til helvete med verden og meg selv, jeg klarer meg selv. Det var fint å få vite og se det på den måten, og hva alternativet faktisk kunne ha vært. Å få ros for å ha holdt ut og fulgt behandlingsopplegg og jobbet med meg selv i så mange år.

Jeg ser og hører om andre som bruker lang, lang tid i behandling, og som blir friskere eller helt frisk. Det gir meg håp, men også en slags ro. Jeg trenger ikke forhaste meg i mål, det ender bare med at jeg snubler og faller. Jeg må slutte å følge med på at «klokka tikker» og at jeg «burde kommet lenger» siden «alle andre» har det. Jeg er ikke annerledes, jeg er ikke unormal, jeg er ikke den eneste som har trengt tid. Skadene på sjelen min har vært store og kompliserte, og hjelpen kom altfor mange år for sent. Sårene har trengt tid på å gro og heles, og i tillegg krever det både tid og hardt arbeid å bekjempe demoner og omprogrammere og snu hele forbanna sulamitten.

I november har jeg gått ni år i behandling, og går inn i mitt tiende. Ikke lenger intensivt, ikke lenger like ofte, for det verste er faktisk unnagjort. Ti år er lenge, men samtidig har jeg kommet langt også. Mye har falt på plass, jeg har det bedre, mer stabilt (og jeg håper at en eventuell neste nedtur vil komme og gå rolig og kontrollert for seg).

Jeg tenker på hvordan det kunne ha gått, hvor jeg kunne ha vært eller om jeg hadde vært, og jeg priser meg lykkelig for å ha møtt på mange gode mennesker og for muligheter jeg har fått. Men noen ganger blir jeg strengt påminnet; jeg kan ikke bare sitte her og takke tilfeldigheter og møter med de «rette» menneskene for at jeg er hvor jeg er i dag. Jeg må ikke glemme min egen innsats og mitt eget gode arbeid. Så i dag skal jeg gi meg selv en klapp på skulderen og heller se med stolthet på ni år som en seier fremfor nederlag. For å ha facet og jobbet med dritten i så mange år er faktisk ganske godt jobba, det. Jeg kunne ha gitt opp underveis.

31 Responses to “Om å gå inn i mitt tiende år i behandling”


  1. 1 lillianhh oktober 1, 2013, kl. 22:43

    DU er fantastisk sterk og tøff som gar tatt den veien mange ikke orker, du er et bilde på styrke, ekte styrke Lise <3 <3 Utrolig spennende å følge deg, og alle steg du tar og alt du deler hjelper og inspirerer fordi du viser at det går an også når man ikke gir opp, jeg har selv slitt i mange år, og trenger lang tid for jeg har en lang historie så for meg holdt ikke 2 år med hjelp, jeg trenger tid men jeg er på veg selv etter mange år, men jeg har kommet meg videre og tatt viktige steg andre rømmer fra, men jeg er også takknemlig for jeg rømmer ikke lenger fra det innerste eller det mest smertefulle, og du er så utrolig inspirerende, ogs å flott å lese at du gir deg klapp på skulderen, jeg gir deg stående applaus og heier på deg videre <3 <3 <3

  2. 3 lena Ludvigsen oktober 1, 2013, kl. 22:52

    Jeg synes du er kjempetøff, ihvertfall som skriver det ut så ærlig. Det tar tid å bli frisk, for noen går det raskere enn andre, men husk at mange sliter gjennom hele livet. Det at du er kommet så langt som du har, skal du være uendelig stolt over, uansett om det har tatt litt tid. Bedre sent enn aldri, eller hva? Synes du er helt nydelig, og synes sterkheten din gir motivasjon <3 Masse lykke til videre

  3. 5 laipai oktober 2, 2013, kl. 00:20

    Det er JÆVLIG godt jobba Lisa, for det er pokker meg ikke småtteri du har gått gjennom.
    Ta den tiden du trenger <3

  4. 7 Odyne oktober 2, 2013, kl. 01:16

    Det er mye lettere å gi opp enn å fortsette i behandling. Behandling er tøft, da kreves det at du jobber med alle krefter du har for å stå i mot det du helst vil gjøre, det som er enklest. «Fall syv ganger, men reis deg åtte» sies det – men å reise seg er jævlig vanskelig. Du har gjort det likevel. Håper du klarer å gi deg selv en klapp på skuldra for alt du har vært igjennom, og ikke minst for alt du har mestret.

  5. 9 Carina oktober 2, 2013, kl. 02:36

    Ikke dytt!

    Ikke dytt
    jeg må få gå trappa selv.
    Vil du gå fortere med andre pauser
    så er det greit det.
    Jeg går ikke fortere enn jeg går jeg.

    Ikke dytt!
    Jeg må få stå her en stund.
    -hvile, kave, gråte, le
    -rygge og sette ene foten ned igjen på
    forrige trinn og kjenne ekstra etter
    om jeg er ferdig til å gå videre.

    Ikke dytt!
    Det er så vondt å snuble.
    Jeg gjør det likevel, men da er det på min måte
    – den er tryggest for meg.

    Ikke tru at trappa er lettere å gå
    fordi du vet hva neste trinn heter.
    Men det er fint at du vinker.
    Det er trygt å ha deg sammen med meg,
    for jeg leter etter noen å holde i.

    Fint å ha noen stødige bak ryggen,
    noen som kjenner trappa.
    Det er tungt å gå alene.
    Fint å ha deg der, men ikke dytt!
    -jeg kommer i mitt eget ganglag jeg.

    Det er fint å se at andre har kommet seg opp.
    Jeg er i «siget».
    Men ha tålmodighet med meg!

    -Tenkte dette diktet passet. Er imponert over alt du har fått til! Bra du klarer å være stolt av deg selv, det har du god grunn til å være! <3

  6. 11 - I - oktober 2, 2013, kl. 08:57

    Du har rett. Det er veldig, veldig godt jobba!!!
    Jeg har også gått mange år i terapi. Er ikke «ferdig». Vet ikke om og når og hvordan jeg blir det. Tenker ofte at det kanskje aller mest terapeutiske i terapien er at jeg alltid får komme tilbake. I de periodene det går bra. I de periodene det virker som ingenting hjelper. Slik motbeviser hver time tankene mine om at jeg ikke har lov å ta meg selv på alvor.
    Gode ønsker til deg!

  7. 13 Solvor oktober 2, 2013, kl. 11:08

    Så uuutrolig kjekt å lese at du gir deg selv et klapp på skulderen! At du selv ser at det er DU som har gjort et vanvittig arbeid! Du er god, sterk og vanvittig dyktig! Og det viser jo virkelig at det lønner seg! Fortsett du Lise, i det tempoet som passer deg… Fordi du er unik, og du fortjener å ha det godt! Glad i deg, vakre vesen!:-D

  8. 15 Caroline oktober 2, 2013, kl. 17:15

    Det ER fantastisk godt jobba, Lise! Du fortjener den klappen på skulderen, og å kunne se på deg selv og det du har fått til!
    Noen bruker lengre tid enn andre: noen trenger lengre tid enn andre; det er snakk om individer med individuell problematikk. Og du er kjempeflink!

  9. 17 Isabel oktober 2, 2013, kl. 20:50

    Det er utrolig godt jobba Lise! Jeg beundrer deg, og du gir meg håp. Selv har jeg vært i behandling i fire år nå. Jeg har hatt lyst til å gi opp mange ganger jeg også, men du, venner og familie får meg til å fortsette i håp om noe bedre.
    Ta den tiden du trenger, du kommer dit til slutt!

  10. 19 Teskje oktober 3, 2013, kl. 18:21

    Det er utrolig at du har klart å holde ut så lenge :) Det er ikke mange som hadde klart det samme som deg tror jeg :)

  11. 21 kathrine oktober 5, 2013, kl. 16:57

    du er kjempe flink, Lise! <3

  12. 23 feilprodusert oktober 6, 2013, kl. 20:15

    Du er kjempeflink. Jeg har selv gått i behandling i 10 år, og det føles av og til som alt er håpløst. Men hvis man ser tilbake på de 10 årene så er det mye som er annerledes. En dag blir vi nok frisk vi også.

  13. 25 marie oktober 6, 2013, kl. 22:48

    kjære fine lise! du er så sterk og jeg ser virkelig opp til deg. hvordan klarer du å sette ord på følelsene dine?? jeg føler meg helt på bånn og nær vippen til å ikke holde ut mer i det hele tatt- uten helt å vite hvorfor. Jeg har så mye tanker og følelser, men klarer ikke å forklare det i ord. hvordan kan jeg få hjelp? xx

    • 26 liseliten oktober 10, 2013, kl. 22:27

      Tusen takk, Marie <3 Nei, det er ikke alltid lett å sette ord på, eller forstå, for min del har det tatt tid. Jeg håper du har noen å snakke med og sortere tanker og følelser sammen med? Hold ut! Det blir bedre!

  14. 27 Pantora oktober 9, 2013, kl. 15:10

    Du har så rett, så rett. En kamp som allerede har stått på i ni år vitner og utholdenhet og stryke, ikke nederlag eller feil!

  15. 29 Synne oktober 9, 2013, kl. 21:12

    Du er en fighter og et virkelig godt forbilde! Det er beundringsverdig å lese om din reise.
    «Å føle nederlag er kun en midlertidig tilstand – det er å gi opp som gjør nederlaget permanent.»
    <3


  1. 1 Mitt 2013 | liseliten.com Tilbakesporingdesember 30, 2013, kl. 14:56

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!