Tid er så viktig!

I flere år nektet jeg å snakke om et spesielt tema i behandling. Det er så personlig og så vondt at jeg heller ikke har skrevet om det på bloggen. Jeg reagerte ofte med å bli sint når behandleren min bevegde seg inn på temaet og pirket i ting jeg absolutt ikke ville pirke i. «Jeg vil ikke snakke om det!» Og så, etter lang tid, klarte jeg å la ham snakke litt om temaet selv om jeg ikke ville snakke om det – men bare noen minutter om gangen. «Kan vi snakke om noe annet nå!», sa jeg når jeg følte det ble for mye. Ubehaget og tårene som trengte seg på. Andre ganger, og fortsatt, kan jeg knekke sammen i gråt, uten forvarsel, det bare slår meg overende. Og nå, etter mange år med så forsiktig tilnærming og TID, kan vi snakke om det uten at jeg blir sint, går i oppløsning eller går hjem midt i timen. Det hadde aldri i verden gått om jeg ikke hadde fått den tiden jeg trengte for å bli klar. Tid er så viktig!

Les: Forsiktig tilnærming

Da jeg var 15 år gammel fulgte læreren min meg til samtale på ungdomspsykiatrisk for første – og siste gang. Jeg klarte ikke å bruke ord, og fikk høre: «Har du ingenting å si, har du ingenting her å gjøre». Så jeg kom aldri tilbake og fikk ikke hjelp før jeg var 21 år gammel. Heller ikke da klarte jeg å bruke ord – men jeg kunne skrive! Og heldigvis fikk jeg en behandler som tillot meg å skrive, han skjønte at jeg trengte pennen for å uttrykke meg. I et helt år møtte jeg opp til timene med brev som han leste der og da, og etterpå stilte han meg spørsmål som jeg kunne svare ja eller nei på. «Kan jeg låne en penn?» spurte jeg av og til, og så skrev jeg ned svaret på en lapp som jeg ga ham. Mer enn det klarte jeg ikke på det tidspunktet, men han ga meg TID, og litt etter litt klarte jeg å si ordene jeg skrev, jeg fikk tid til å lære meg å snakke. Tid er så viktig!

Så har det noen ganger vært snakk om temaet avslutning i behandling. Ikke fordi det har vært aktuelt ennå, men fordi det er greit å snakke om hvordan jeg ønsker det skal skje for at det skal bli en «god» og naturlig avslutning når den tid kommer. Jeg skal jo ikke gå i behandling resten av livet, målet er jo at jeg skal klare meg selv og bli frisk nok til å ikke lenger ha behov for det. En psykolog på sykehuset sa en gang til meg, «Men hvis du hadde fått velge så hadde du aldri sluttet i behandling.» Jeg ble litt fornærmet over det, selvfølgelig hadde jeg ikke valgt det? Jo, det hadde vært trygt og godt å kunne ha behandleren min for alltid, men jeg vil jo komme dit hvor jeg klarer meg på egne bein, men jeg trenger at det skal gå i mitt tempo. Ikke press meg for mye eller for tidlig, da snubler jeg bare, snur retning eller gir opp. La meg få tid til å gå veien, gå sammen med meg i stedet for å dytte meg. Tid er så viktig!

Da dette ble et tema for noen år siden, reagerte jeg med full panikk. Jeg var livredd. Skulle jeg bli kastet ut nå, ville de ikke hjelpe meg lenger, skulle jeg være helt alene i denne verden, det går ikke, jeg klarer det ikke, da vil jeg ikke leve mer! Så redd var jeg. Jeg opplevde også en slags endring i behandlingen og vår pasient/behandler-relasjon, hvor enkelte ting ble lagt over på meg. Han ville ikke lenger «ordne opp» i alt for meg, fordi han mente jeg klarte det selv. Han ville ikke lenger alltid fortelle meg svaret, fordi han mente jeg visste svaret selv. Å ikke løse problemet for meg, men pushe meg til å løse problemet selv – som jeg så lett kunne (og kan) tolke som en avvisning, at han ikke bryr seg eller vil hjelpe meg, kunne (og kan) utløse et ras av følelser. Små, egentlig velmente ting som skal utfordre meg slik at jeg skal kunne bli mer selvstendig. Frigjøring, løsrivelse, selvstendighet. Det kan føles ganske brutalt når en stor del av kjerneproblematikken handler om det motsatte; avhengighet og redsel for å bli avvist og forlatt.

Jeg var så sint på ham på grunn av dette, i lang tid, kanskje et helt år. Jeg fant nettopp noen gamle notatbøker, og der ser jeg tydelig hvor sint jeg har vært på ham. Jeg hadde et sinne som hele tiden lå og ulmet, og som noen ganger kunne eksplodere. Jeg ville ikke godta de små endringene som skapte så stor redsel og kaos hos meg. Jeg kunne rett og slett bli ufin, si stygge ting og nærmest angripe han. Hvordan kunne han gjøre dette mot meg?

«Plattformen som en gang var stor, stødig og trygg å stå på, rommer nå knapt mine egne føtter. Jeg vingler, sklir på kanten og veiver med armene for å holde meg på plass. Det er ikke lett å få fotfeste på en alt for liten overflate, bølgene slår sterkere mot en liten flate enn en stor. DU skaper bølger! DU har slått i stykker platformen min!!»

Men jeg fikk tid også til dette. Jeg opplevde at selv om jeg var sint, redd og selv prøvde å skyve behandleren min vekk og skape en avvisning på «mine premisser», så var både han og hjelpeapparatet rundt meg fortsatt der. Jeg fikk lov å være sint. Og etter en evighet som sint, ble ikke temaet lenger en like stor trussel, for det skjedde jo ingenting. Jeg ble jo ikke kasta ut, forlatt eller avvist, jeg trengte ikke være sint lenger. I dag kan vi snakke (litt) om temaet avslutning (jeg er fortsatt litt redd), og jeg foreslår selv at vi gjerne kan vente 3 uker til neste time, fordi jeg har fått tid til å føle meg klar for det, tid til å selv ta avgjørelsen. Tid er så viktig! Ja, jeg gjentar denne setningen bevisst.

Avdelingen jeg pleier å være innlagt ved (lukket avdeling på sykehuset) kjenner meg og vet at jeg profitterer på innleggelser. De vet også at når jeg først ber om hjelp, så er det alvor. Jeg blir ikke avvist, og jeg får tid. Det er ikke slik at jeg aldri kommer til å skrive meg ut eller aldri kommer til å slutte i behandling dersom ingen tar avgjørelsen for meg. Jeg klarer fint å ta den avgjørelsen selv, når jeg er klar for det, og når det føles riktig. Tid er så viktig!

Jeg har vært heldig som har hatt samme hovedbehandler i ni år, og jeg vet at mange, av ulike grunner, har opplevd å miste eller bytte behandlere altfor ofte og altfor tidlig. Jeg syns det er trist, for jeg vet at det tar tid å bygge opp tillit før man føler seg trygg nok og klar for å åpne seg og blottlegge det vonde og aller næreste. Og har man stadig opplevd å miste de som skal hjelpe, så holder man gjerne litt igjen, fordi man «kommer jo til å miste ham/henne uansett». Jeg tenker at hvis en behandler skal bli «tildelt» en pasient, kanskje spesielt noen med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, så bør det være en forutsetning at behandleren kan bli i denne relasjonen over tid. Tid er så viktig!

Betydningen av tid er minst like viktig for behandlere og helsepersonell å forstå, som for de og oss som mister håpet i blant. Ting tar tid. Selvfølgelig trenger man noe krav og forventninger for å komme videre, men ikke press for mye eller for tidlig. Gi vedkommende tid til å bygge tillit, tid til å selv nå stadier fremfor å tvinge dem fram. Da kommer man ikke dit, da stopper man opp og i verste fall går feil vei. Resultatet er at det vil ta lengre tid. Gi vedkommende tid til å finne ro og hvile og bedring før hun/han blir skrevet ut fra psykiatrisk avdeling. At «mennesker med borderline ikke har godt av innleggelser» vil jeg påstå er tull! Kanskje det er gjeldende for noen, men denne konklusjonen skal tas på bakgrunn av mennesket, individet – ikke på bakgrunn av diagnosen! Blir man skrevet ut for tidlig, er det ofte rett inn igjen, kanskje etter enda en intox eller enda en runde med selvskading. Å være svingdørpasient tjener absolutt ingen.

Det blir bedre, det blir lettere, det ordner seg, kanskje ikke nå eller i morgen eller dette året, men med tid. Av erfaring føles det som om alt er mulig bare man får tid. TTT – Ting tar tid. «Everything will be okay in the end. If it’s not okay, it’s not the end».

så du ikke etter?

ikke press meg
ikke press meg ut i verden

jeg står på kanten av stupet

og ditt lille
vennlige
dytt

som skal lære meg å fly
mens jeg faller

dytter meg inn
i døden

jeg har ingen vinger
så du ikke etter?

(© Lise Hetland, skrevet på sykehuset desember 2010)

34 Responses to “Tid er så viktig!”


  1. 1 Den grønne desember 16, 2013, kl. 20:40

    Ja, ting tar tid, det vet jeg, men av og til blir jeg skikkelig utoldmodig. Misunner deg nesten behandleren din. Han virker som en god mann.
    Og skikkelig bra dikt på slutten!

  2. 5 - I - desember 16, 2013, kl. 21:52

    Akkurat nå vil jeg bare si; Akkurat nå hjalp det meg så godt å lese akkurat dette.
    Gode ønsker!

  3. 7 Tina desember 16, 2013, kl. 22:23

    Åå, veldig viktig Lise!
    Jeg har nå en behandler som har fulgt meg i siden mai fjor. Det er nest lengste behandlingsløpet siden behandleren min fra 2004-2007. Håper hun blir lenge, vi jobber med samme diagnose som deg – og da trenger man tid og tillit.
    Jeg tror jeg har fått signalisert at jeg profitterer på lengre innleggelser hvis jeg behøver det, og det er en trygghet. Bare det at innleggelse er en mulighet, for det var ikke det på samme tid ifjor…… Så tid gir flere muligheter i mitt tilfelle – og det er godt!
    <3

  4. 9 christine1989 desember 17, 2013, kl. 11:28

    Det er så sant det du sier. TId er VIKTIG. Jeg har byttet behandler veldig mange ganger. Håper jeg får ha behandleren jeg har nå lenge.

    Diktet på slutten er utrolig fint! Du er ufattelig flink med ord.

    klem

  5. 11 Gjesteline desember 17, 2013, kl. 12:12

    «Men hvis du hadde fått velge så hadde du aldri sluttet i behandling.»

    Men hvis du hadde fått velge så ville du vel valgt å ikke behøve å starte i behandling, fordi det ikke var behov for det? Det at du er avhengig av hjelp betyr ikke at du ikke er selvstendig…

  6. 13 Øyvind desember 17, 2013, kl. 22:42

    Elsker det diktet :). Flotte Lise!

  7. 15 m desember 18, 2013, kl. 18:21

    Behandleren din høres fantastisk ut! Selv har jeg aldri opplevd å ha en psykolog over lang tid. De siste 6-7 årene har jeg hatt så mange forskjellige at jeg har mistet tellingen…Om jeg ikke har hatt fremgang har det liksom alltid vært noe galt med meg, jeg som ikke har gjort NOK osv, selv om jeg har gjort mitt beste. Dette innså jeg heldigvis for noen få år siden at bare var tull. Mye av behandingen jeg har fått har vært feil/ikke vært det jeg har hatt behov for på tidspunktet, og ikke fordi jeg er håpløs og ikke kan bli bedre(som jeg både har følt på og faktisk fått høre). Det der med at om man har borderline-diagnosen skal man ikke være innlagt har jeg også fått høre flere ganger!
    Jeg kunne så ønske at jeg hadde hatt et sånn team rundt meg som du har, det høres så bra ut! Nå har jeg fått en psykolog som jeg føler tar meg på alvor, men allerede begynner vi å snakke om avslutning, for å forberede meg(har hatt henne i 5 måneder) liksom. Det blir ikke med det første, men det ligger jo der hele tiden.
    Går du privat eller? Skulle så gjerne hatt noen som gav meg tid.

    • 16 liseliten desember 20, 2013, kl. 13:33

      Jeg går ikke privat, nei. Jeg har siden 2004 gått i behandling på en spesialavdeling for unge voksne med alvorlig psykisk lidelse, det er knyttet til Stavanger Universitetssykehus. Føler meg heldig som havnet under nettopp dette opplegget, og skulle virkelig ønske at tilbudet var mye bedre enn det det er for mange! Nettopp fordi ting tar tid. Jeg er glad du ser at det ikke er DEG det er noe galt med, men at behandlingen ikke har vært riktig, for det tenker jeg også. Håper du får tid og hjelp av psykologen du har nå.

  8. 17 m desember 18, 2013, kl. 18:27

    og når jeg har hatt fremgang så har det visst vært tegn på at jeg ikke trengte terapi mer også :P «straff» for å bli bedre/få kontroll over symptomene oppleves det litt som.

  9. 19 kaoszonen desember 18, 2013, kl. 22:07

    Veldig enig med at tid er viktig. Og utrolig fint dikt<3

  10. 21 Susanne desember 19, 2013, kl. 19:48

    I løpet av 2 år i behandling har jeg hatt 11 behandlere… Har snakket med over 35 behandler. Det er virkelig vanskelig. Jeg har også veldig store problemer med å snakke og åpne meg. Jeg går ofte hele timen uten å si ett eneste ord. Å skrive hjelper heldigvis og nå er jeg så heldig at jeg har 3 hovedbehandlere som jeg kommer til å ha over tid (sier de i allefall…) – en på poliklinikken, en på døgn og en på spise avd, pluss fastlege og psykiatrisk sykepleier. Håper de 5 kommer til å være i livet mitt lenge! Tid og stabilitet ER utrolig viktig!

  11. 23 laipai desember 20, 2013, kl. 16:22

    Jeg synes du er heldig som har en så flott behandler som gir deg tid til å ta ting i ditt eget tempo, og som hele tiden er der, til tross for at du er sint og fyker ut av timene. Det er sånn en behandler skal jobbe. Dessverre gjelder ikke dette for alle behandlere…
    Tid er veldig viktig.

    <3

  12. 25 Ingeborg Senneset (@Ingeborgborg) desember 21, 2013, kl. 01:40

    På helt generelt grunnlag: Tror en stående avtale om en hopp-på-time ved behov ville funke bedre for mange enn den «nå skal vi avslutte for godt».
    Vedlikehold og forebygging er bedre enn brannslukking.

  13. 28 Raquel Mirna desember 31, 2013, kl. 00:10

    Tid er så utrolig viktig. Jeg ønsket å kommentere her med det samme du la det ut, men jeg klarte ikke. For jeg er mitt oppe i avslutning med 2 veldig viktige personer for meg. Og det er utrolig vondt og vanskelig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det og blir fort overveldet av det.
    Har fått kommentarer som, «men du finner sikkert noen andre du kan klare å prate med». Jo, jeg kan jo ikke si at det aldri kan skje, men når man endelig har funnet noen man kan virkelig klare å åpne seg for og tørre å si ting nesten rett ut, da er det ikke bare bare for en som meg.
    Jeg håper jo at ting skal gå helt fint eller ønsker å håpe, men det er vanskelig å se for seg og tro på når man er mitt oppe i det.
    Glad du klarte å skrive om det. Jeg forstår veldig godt hvorfor det er noe du ikke har ønsket å prate eller skrive om. Har skyvd unna tanker på avslutninger selv så godt jeg har kunnet. Og om det har vært uunngåelig, så har jeg stengt av følelsene og klart å innbille meg selv og andre at det ikke er noe problem. Denne gangen klarer jeg visst ikke det, så det er en ny opplevelse for meg dette her.

  14. 29 Monica januar 8, 2014, kl. 06:52

    Jeg har blitt stilt samme diagnose som deg.
    Jeg fikk vite det etter(!) endt behandling, da jeg så igjennom noen papirer. Ingen mulighet til å stille spørsmål eller noe rundt diagnosen. Følte meg ganske frustrert.
    Du er heldig som har en behandler som høres ut til å forstå deg.
    Jeg har aldri vært noe flink med ord, muntlig. Dette med å skrive ned tankene i stedet virker lurt, kanskje de bedre ville forstått meg da. Noen behandlere er helt håpløse, og burde absolutt ikke jobbet med psyke mennesker.
    Jeg bruker mange selvskadingsmetoder, men ingen veldig synlige. Ikke er jeg helt ærlig rundt nettopp det heller, «jeg er jo ikke så syk, det er jo mange som har det verre enn meg.»
    Hver gang jeg var hos behandler tenkte jeg «dette blir sikkert siste gang, de har ikke tid til meg, mange som har det verre. jeg er jo ikke SÅ syk.» Det gjorde det jo ikke akkurat lettere for meg å åpne opp og være helt ærlig.
    Jeg føler meg egentlig verre enn noen gang før. For NÅ vet jeg at hvis jeg trenger hjelp, så er ikke hjelpen der. Når jeg hadde det som verst før, hjalp det å tenke at hvis det ble for ille kunne jeg bare ringe.
    Ja. «Tid er så viktig!» og jeg fikk ikke den tiden jeg trengte til å være ærlig nok. Tid til å forstå hva det egentlig er som plager meg så mye at jeg må straffe meg selv.

  15. 30 Solfrid januar 25, 2014, kl. 01:58

    Veit ikkje kor mange ganga ej har lest innlegga dine, og atter en gang blitt stolt av dej. Du skrive så levande og ekte. Du e ekte i det du skrive.

    Takk for at du sett ord på alt ej so gjerne skulle ha skrevet sjøl.
    Hms….kanskje ej skal gi bloggadressa di til behandleren min, for noken ganga kan det være hjelp i at behandlera les ting fra RL (real life).

    Stå på, Lise!
    Du e flink!

    • 31 liseliten januar 25, 2014, kl. 18:58

      Tusen takk! Så hyggelig å høre, det betyr mye! Du må mer enn gjerne dele bloggen min med andre, det blir jeg bare glad for, håper det kan hjelpe behandleren din til å forstå deg bedre <3


  1. 1 Mitt 2013 | liseliten.com Tilbakesporingdesember 30, 2013, kl. 14:56
  2. 2 Jeg var så avhengig av andre hele tiden | liseliten.com Tilbakesporingapril 1, 2014, kl. 12:28
  3. 3 Avslutning | liseliten.com Tilbakesporingmai 4, 2014, kl. 15:09

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!