Sykepleierne jeg husker

Jeg husker sykepleieren som satt hos meg natten gjennom. Jeg var plaget med vonde tanker, og hun satt hos meg natten gjennom, helt til jeg sovnet, uten at hun egentlig trengte det. Hun satt bare der – sammen med meg. Pratet med meg og lyttet tålmodig til hva jeg hadde å si, når jeg først klarte å si noe. Som om hun hadde all verdens tid, som om jeg var verdt noens tid.

Jeg husker sykepleieren på den psykiatriske avdelingen jeg var innlagt ved for seks år siden. Hun i hvitt og med flette, som egentlig aldri var på avdelingen, med mindre det var noe å ta seg av. Som for eksempel å stelle sårene jeg hadde påført meg selv. Rense, plastre, fjerne sting. Hun sa ikke alltid så mye, faktisk sa hun ganske lite, men hun smilte alltid så varmt og strøk meg over armen og var liksom så nøye med alt, som om jeg var verdt det. Den ordløse omsorgen hennes roet meg og dempet skadetrangen jeg konstant gikk rundt og kjente på.

Jeg husker sykepleieren som la dyne over meg mens jeg lå sammenkrøllet på det kalde gulvet på akuttmottaket på psykiatrisk. Jeg ville (klarte) ikke ta imot hjelp, og der andre responderte med «greit, ditt valg, du kommer til å få vondt i ryggen», la denne sykepleieren dyna over meg på gulvet – slik at jeg ikke skulle fryse. Som om jeg fortjente omsorg likevel. (Les: Jenta på gulvet)

Jeg husker sykepleieren på legevakten etter at jeg hadde falt av hesten. «Jeg ser at du har det vondt, er det noe du trenger? Vil du ha noe å drikke? Er du kald, vil du ha et pledd?» Som om det var viktig at jeg hadde det bra.

Jeg husker sykepleieren som assisterte legen som sydde sårene mine. Han var så rolig og forsiktig når han renset sårene mine, lurte på om det gjorde vondt og om det gikk greit med meg. Som om jeg ikke fortjente å ha det vondt, selv om jeg hadde påført meg smerten og skadene selv.

Jeg husker sykepleieren som holdt meg i hånda da jeg ble operert med lokalbedøvelse. Jeg gråt høylytt, og hun snakket til meg som om jeg var et lite barn, enda jeg nærmet meg tredve. «Flink jente, dette går så bra, du er kjempeflink!». Det var akkurat en slik trygghet og omsorg jeg trengte, for jeg hadde aldri følt meg så liten og redd som jeg gjorde da. Og jeg husker sykepleieren som holdt meg i hånda da jeg senere skulle bli operert i narkose. Hun med alle tatoveringene og det muntre, betryggende smilet. Som om jeg var i de aller beste hender. Jeg var i de beste hender.

Jeg husker mange sykepleiere, dette er bare noen.

Sykepleiere tar ikke bare blodprøver, setter sprøyter, gir medisiner, steller sår og assisterer leger. De gir ikke bare nødvendig medisinsk pleie, de gir også omsorg, livsnødvendig omsorg. Sykepleiere for meg er omsorg.

I dag er det sykepleiernes dag. Gratulerer med dagen, alle sykepleiere – både innen somatikken og psykiatrien! Takk for at dere har tatt vare på meg og møtt meg med omsorg og respekt!

13 Responses to “Sykepleierne jeg husker”


  1. 1 Marthe Håberget mai 12, 2014, kl. 14:58

    kjempe fint skrevet :) Det er veldig mange som setter dype spor i oss tiden gjennom og sykepleiere er noen fantastiske gode og flinke folk syns jeg.. mange jeg aldri kommer til å glemme og det er noe spesielt ved hver enkelt.

  2. 2 linejohnsen87 mai 12, 2014, kl. 15:03

    Nydelig skrevet!<3

  3. 3 Vilde Fagerland mai 12, 2014, kl. 16:04

    Du skriver så fint! :-)
    Du beskriver det hele veldig sterkt, og du viser hvor viktig det er med respekt for hver enkelt som individuelle personer.

    – Alt godt videre!

  4. 4 lillyhh mai 12, 2014, kl. 16:40

    Så utrolig nydelig skrevet og så fint å høre om alle disse nydelige sykepleierne som gjør en slik viktig jobb <3

  5. 5 marianne mai 12, 2014, kl. 16:42

    Så vakkert skrevet. Takk! Jeg gråter inni meg akkurat nå, kommer ikke alltid ut, for jeg husker fine møter med gode mennesker. Ikke i de samme situasjonene som du beskriver, men i mine vanskelige møter. Med sykepleiere og miljøarbeidere. Takk som deler <3 Og minner på de gode møtene og hvorfor de var gode. Ønsker deg fine stunder <3

  6. 6 nursenadia mai 12, 2014, kl. 18:35

    Så utrolig fint innlegg!! Fantastisk bra, og takk for gratulasjon – hilsen en sykepleier :)

  7. 7 Sandra mai 12, 2014, kl. 19:44

    Åå, så fint skrevet! Håper mange i helsevesenet leser dette!

  8. 8 Renate mai 12, 2014, kl. 20:07

    Sykepleierne er viktige og gjør en vanskelig jobb mange ganger – de fortjener virkelig ros! <3

  9. 9 jørgen mai 12, 2014, kl. 20:27

    Var veldig pent skrevet, og jeg er stolt av å si at jeg er utdannet sykepleier til sommeren som kommer. Jeg gir alt for at andre skal ha det bra, og jeg verdsetter når mennesker ser den jobben vi faktisk gjør. Tusen takk! Mvh Sykepleierstudent 6 semester.

  10. 10 Pantora mai 15, 2014, kl. 11:00

    ♥♥♥
    Den sangen er nesten uutholdelig nydelig, den får meg alltid til å gråte.

  11. 11 Ida mai 16, 2014, kl. 10:13

    Utrolig flott innlegg! Og det er fantastisk beskrivelse av gode eksempler på sykepleiere! Jeg er selv sykepleierstudent og skal virkelig ta med meg det du skriver og huske hvor viktig omsorgen er oppi alt og at alle mennesker er verdt omsorg og behandling!

    Du skriver alltid så fine innlegg som treffer meg hrlt innerst inne! Jeg tenker stadig på deg og håper detgår fint med deg! Du er utrolig sterk Lise og jeg beundrer deg for det!

    Hilsen en som har fulgt deg over flere år :-)

  12. 12 June mai 18, 2014, kl. 21:16

    Så vakkert! Håpar dei les dette.

  13. 13 silje mai 20, 2014, kl. 19:30

    Kjempe flott skrevet!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!