Det første kuttet

Jeg har tenkt på noe, noe jeg har lyst til å fortelle spesielt til helsepersonell, eller den som møter han eller hun som selvskader. Det er for sent for min del, men kanskje er det noen der ute som vil komme i samme situasjon. Jeg har lyst å fortelle om det første kuttet. Eller rettere sagt, jeg har lyst å fortelle om responsen, og hvorfor jeg tenker på dette nå i ettertid.

Jeg var i begynnelsen av tjueårene, men jeg begynte å skade meg lenge før det. Jeg begynte å rispe meg på håndleddet som fjortenåring. I mange år rispet jeg meg selv i hemmelighet, i mange år gikk jeg uten hjelp. Helt til det ikke gikk mer. Jeg prøvde å ta livet mitt, og det ble starten på ti år med innleggelser, behandling og arbeid med meg selv.

Det første kuttet skjedde da jeg var innlagt på en lukket avdeling. Jeg skadet meg selv inne på badet. Det var ikke slik at det måtte sys, men jeg ble redd. Hva hadde jeg gjort! Det var ikke dette som var meningen, jeg ville bare skade meg litt, men jeg mistet kontrollen jeg var så sikker på at jeg hadde. Så jeg trakk i alarmen og to personer kom inn til meg på badet. Der vendte jeg meg til dem, gråt i skam og redsel og stotret frem at jeg mente ikke å kutte så dypt. Hva var responsen? Så nært som «ingenting». Ingen reaksjoner verken i ansiktsuttrykk eller ord, ingen trøst, ingen ros for å ha ringt etter hjelp. Jeg søkte med øyne og ører etter noe, noe som helst. Og det føltes som ingenting.

Kanskje tenker du at det bør være sånn. Kanskje tenker du at trøst, ros og reaksjoner bare oppmuntrer til mer selvskading? Den der gamle myten som sier at man skader seg for å få oppmerksomhet, og hvis man får oppmerksomhet vil man bare skade seg enda mer? Da vil jeg påstå at du har misforstått.

Jeg har to teorier om hvorfor responsen var «ingenting». 1. De jobber på en akuttavdeling med svært syke mennesker. De har sannsynligvis sett det aller verste og det aller meste. 2. De er blitt opplært til å ikke vise følelser? Holde seg rolig, uberørt og følelsesmessig distansert? Litt i samme gate som avsnittet over, kanskje?

For meg var det alvor. Det var alvorlig for meg. Jeg var redd, fortvilt og skremt, jeg følte at jeg mistet kontrollen. Jeg ringte selv på alarmen etter hjelp. Og så bare… ingenting. To strips for å lukke såret, og det var det. Jeg var forvirret, var det ikke alvorlig, var det ikke så ille likevel? Var det bare meg? Hvorfor skjønte ingen at dette var alvor – for meg? Skjønte de ikke hva som var i ferd med å skje, hvilken vei det gikk? Og jeg klarte ikke å bruke ord på den tiden og fortelle om hvordan jeg hadde det, hva som plaget meg og hvorfor. Selvskadingen var mitt språk og mitt uttrykk – men ingen gikk i dialog.

Jeg skulle ønske det første kuttet ble tatt på alvor. Jeg skulle ønske at selvskadingen ble snakket om, med meg og til meg. Jeg skulle ønske det ble tatt tak i da, og ikke fem år og mange hundre sting senere. Selv om jeg gjorde dette mot meg selv, skulle jeg ønske at noen hadde prøvd å stoppe meg før det gikk lenger. Forklart meg, snakket med meg, fortalt meg om hvor farlig dette var, hvor avhengighetsskapende dette var, at jeg hadde en fremtid, at det var håp, at jeg ville bli frisk og at jeg ikke trengte å skade meg.

For det var håp. I dag skader jeg meg ikke lenger. Etter femten år med selvskading, etter mange år med behandling, og ved hjelp av en dyktig og forståelsesfull behandler og arbeid med meg selv, har jeg endelig klart å legge det bak meg.

Bildet til venstre fant jeg lagret på mac’en. Det er fra åtte-ni år siden, før «det første kuttet», og det er sårt å se på. Det gjør meg ingenting å se bildet til høyre, som er fra i dag, jeg har akseptert at arrene er en del av meg. Likevel det er sårt å se hvor mye smerte jeg har påført meg selv og hvordan armene mine en gang var. Det er noe jeg aldri kan gjøre om på.

164 Responses to “Det første kuttet”


  1. 1 Margrethe Berge juni 25, 2014, kl. 01:11

    Det er vondt å lese at de ikke tok deg alvorlig, at du følte at de ikke reagerte. Jeg syns overhodet ikke det er slik det skal være… Jeg har forøvrig også tenkt endel på mitt første kutt, når det begynte. Jeg husker egentlig ikke helt når det gikk fra risp til kutt, overgangen var så flytende, om du skjønner hva jeg mener? Uansett skulle jeg ønske hverken du, jeg eller noen andre hadde behøvd å bli avhengig av denne forferdelige fæle formen for rus og selvdestruktivitet… Nå kom jeg forresten på første gang jeg skadet meg i det hele tatt, det var når jeg var innlagt på døgnenhet som 11-åring eller noe. De voksne ble kjempesinte, husker jeg… Det er vel alt, at de ble sinte, husker ikke stort mer. Jeg tror det har hengt igjen senere, den redselen for at om noen finner ut hva jeg har gjort, iallefall rett etter det har skjedd, så blir de sinte… Vondt at de som har ansvar for en enten blir sinte eller ikke reagerer i det hele tatt. Hvor ble det av kjærligheten, omsorgen?

    Uff, nå skrev jeg mye her… Vel. Håper jeg iallefall fikk frem poenget mitt.

    Klem <3

    • 2 liseliten juni 27, 2014, kl. 14:24

      Tusen takk. Ja, jeg skjønner hva du mener. Det er en hard kamp å bli fri fra selvskading. Sinne er ingen god reaksjon, det heller, i hvert fall ikke fra helsepersonell. Klem tilbake <3

  2. 3 Onsigbaar juni 25, 2014, kl. 02:02

    Var selv nylig innom sykehus på grund av ..ting. Og fikk beskjed om at mine kutt ikke var noe, de var ingenting, kun risp. følte med engang at jeg ikke var god nokk, og at jeg ikke hadde gjort det «bra» nokk.. :/

  3. 9 gunda juni 25, 2014, kl. 06:56

    Tror nok at helsepersonell ikke gir mye trøst ved selvskading fordi de tenker at det da kan bli mer av det. Trist å høre at du ikke syns du har fått noe god hjelp. De fleste forstår nok at det kan ligge mye bak slik atferd.

    • 10 liseliten juni 27, 2014, kl. 14:30

      Ja, jeg tror dessverre det er en vanlig oppfatning, men jeg tror også at det kan skade mer enn det hjelper. Jeg har fått god hjelp av psykiatrien, men jeg skulle gjerne vært foruten denne erfaringen, og håper andre også slipper det. Takk for kommentar!

  4. 11 vilderenate juni 25, 2014, kl. 07:49

    Hei! Har ikke lest bloggen din før jeg skrollet gjennom den idag. Du er så god, og du er så flink. Både til å skrive, og å være. Dette innlegget har lagt seg på topplisten over ting jeg har lest.

  5. 14 linejohnsen87 juni 25, 2014, kl. 08:33

    Så enig med deg Lise!
    Når jeg leser innlegget ditt så er det veldig likt slik jeg ble møtt.
    Jeg viste veldig lite om selvskading da jeg først skadet meg. Jeg kjente ingen andre som gjorde det og jeg skjønte lite av hvorfor jeg selv gjorde det.
    – Skulle ønske noen tok det mer alvorlig den første gangen, eller den første tiden. Spurt meg litt mer og vist interesse for hvor farlig, avhengighetsskapende osv selvskadingen var. Jeg viste ikke dette.
    Nå har jeg vært skadefri i 10 måneder.
    Men det ble også 9 år med selvskading. Noe jeg tror det ikke hadde trengt å blitt om jeg ble møtt rett den første tiden.

    • 15 liseliten juni 27, 2014, kl. 14:32

      Takk, Line! Ja, jeg tror det er avgjørende hvordan man blir møtt første gangen, uansett hva det skulle gjelde. Vondt å høre du også har slitt med dette i lang tid, men også fantastisk godt å høre at du har vært skadefri i 10 mnd! Det er en tøff kamp!

  6. 16 Øyvind juni 25, 2014, kl. 09:11

    Har opplevd litt av det samme selv… hadde et stygt kutt og fikk en ufølsom og bagatalliserende kommentar på det fra en pleier som jeg enda husker.

    Selvskading er selvskading, samme med selvmordsforsøk. Selvfølgelig er noen kutt mindre, grunnere, osv. enn andre, men selvskading er fremdeles alvorlig nok i seg selv, uansett om det er snakk om små risp eller dype kutt som må sys. Skulle ønske folk skjønte det.

  7. 18 Siri juni 25, 2014, kl. 15:59

    Som mor til ei som har drevet på med dette, kan
    Jeg bare si at jeg fikk beskjed av fagfolk og ikke
    gi oppmerksomhet når min datter skadet seg:(
    Klarte det en liten periode, men så tok mammahjerte
    mitt over igjen…

  8. 22 Solveig juni 25, 2014, kl. 18:26

    Dette er nesten litt interessant å lese. Har selv hatt en kort fase hvor jeg kuttet meg, noe som aldri utviklet seg til å bli ordentlig alvorlig. En gang innlagt på lukket avdeling tok jeg kontakt med nattevakten fordi jeg ble så redd for at dersom jeg ikke sa i fra nå, kom jeg til å kutte ordentlig dypt. To strips og et «så så», «vi har sett verre» og god natt. Jeg trengte at noen snakket med meg, men nei.
    Hvis dette er bevisst opplæring for å ikke gi oppmerksomhet blir jeg sjokkert! For meg føltes det som de BA meg om å kutte dypere før jeg ba om hjelp!

    Jeg var heldig, og klarte å slutte tidlig før det tok av. Men den behandlingen kan faktisk gjøre det enda vanskeligere å slutte!!

    Er så flott å høre at du er skadefri nå, men skulle ønske du hadde fått bedre hjelp slik at det aldri gikk så langt <3

    • 23 liseliten juni 27, 2014, kl. 14:37

      Tusen takk, Solveig! Jeg tror også en slik behandling kan gjøre det enda vanskeligere, det er vondt å bli møtt på en sånn måte i en så sårbar situasjon. Jeg er veldig glad for å høre at du har klart å slutte! <3

  9. 24 Wenche juni 25, 2014, kl. 21:09

    Veldig sterkt å lese Lise .
    Og virkelig til ettertanke tenker jeg.
    Det aller siste avsnittet forteller meg hvor langt du er kommet etter mange års hardt arbeid. Etter og ha fulgt deg i mange år er det utrolig fint å se at du stadig får det bedre :)
    det unner jeg deg virkelig.
    Jeg heier som alltid på Deg !!!
    Sender deg en sommerklem ……..

  10. 26 Minni juni 25, 2014, kl. 22:37

    Det er så viktig å få fram at det ikke er for oppmerksomhetens skyld mange har gjort dette (også meg :( ), men fordi det er en masse følelser vi ikke takler. Og når jeg blir redd i tillegg fordi kuttet ble for dypt hjelper det ikke å være «hard» mot meg. Jeg husker så godt det «første», det som tok helt av. Som gjorde at jeg ble livredd meg selv lenge etterpå. Redd for å være alene, redd for andre mennesker som kunne gjøre meg vondt, redd for reaksjoner og ellers alt annet. Tenk om noen kunne gitt meg en klem og sagt at det går bra.

    Dette var egentlig å rippe opp i dumme minner siden det er 4 år siden sist. Men håper erfaringene våre kan hjelpe de som trenger det! Stå på Lise, takk for at du tar kampen!

  11. 28 Vilde Fagerland juni 25, 2014, kl. 22:56

    Det er mer fordommer enn både forskning og fornuft bak de holdningene. Man skal ta selvskading på alvor, og man må prate om det! De skulle snakket med deg, hørt på hva du hadde å si. Vært bautaen som du kunne være trygg på og snakke med.
    Det er trist å lese hvordan du opplevde dette, og jeg håper ikke dette er «vanlig oppførsel» blant pleierne rundt om…

    Jeg beundrer motet ditt til å dele slik du gjør. Du kjemper en tøff kamp, og du er et forbilde for mange.

  12. 30 Broken Soul juni 25, 2014, kl. 23:40

    Du er tøff Lise! Jeg beundrer deg. <3

  13. 32 Kari juni 26, 2014, kl. 01:31

    Godt å «se» deg igjen, Lise :)

  14. 34 Tine juni 26, 2014, kl. 08:20

    Jeg ble fortalt at «vi kommer ikke til å ta deg på alvor/seriøst før du skader deg veldig alvorlig.»

  15. 36 marianne juni 26, 2014, kl. 09:48

    Dette var sterkt å lese. Og så flott at du våger å dele, at du tar deg selv, dine opplevelser og din reise mot bedring på alvor. Det er så godt å lese at også denne avhengighetsskapende og destruktive atferden er noe man kan legge bak seg. Jeg håper både handling og tanker kan bli noe det er mulig å legge bak seg, mulig å velge vekk og gi slipp på. Du inspirerer så mye, Lise. Så takk som deler. Og HEIA deg <3 ønsker deg alt godt. God klem og varme tanker

  16. 38 Lene juni 26, 2014, kl. 12:07

    Jeg kjenner jeg blir både sint og skuffet når jeg leser dette. Jobber selv i psykiatrien, og ville aldri i min villeste fantasi møtt en person på den måten du her ble møtt! Ja, man skal ha en viss emosjonell distanse (det må man ha), men man kan fremdeles være varm, støttende, imøtekommende og forståelsesfull. Selvskading er et rop om hjelp i den forstand at man ikke har det bra, og at det er overveldende følelser man trenger å få ut. Å bli møtt med «ingenting» eller kommentarer som andre her i kommentarfeltet forteller om, kan jeg ikke skjønne at noen tenker hjelper. Man må bli sett og hørt for den man er og det man sliter med der og da. Om det som hjelper er å sette seg på baderomsgulvet og la personen snakke ut, ja så gjør man det!

    Det er vondt å høre at du – og mange andre – har blitt møtt slik, og det er vondt at vi har slikt helsepersonell i Norge. Heldigvis er dette fåtallet!

    Ønsker deg lykke til videre, Lise. Du er en flott dame :)

  17. 40 staystrong juni 26, 2014, kl. 12:30

    Fantastisk bra skrevet!
    Stay strong!!

  18. 42 lillyhh juni 27, 2014, kl. 01:37

    Er så trist å lese og trist å vite at det enda kan være slik i dag 2014, men slike innlegg er med på å endre nettopp dette. Du har kommet utrolig langt og er så utrolig stolt av det du har klart, en inspirasjon og god hjelp å lese din blogg <3 Takk for du deler så åpent om så viktig tema som MÅ frem, det kan redde mange liv <3

  19. 44 Ninah juni 27, 2014, kl. 16:57

    Hei Lise, er trist å høre om helsepersonell som ikke tar dette alvorlig! Skal begynne sykepleierstudiene snart og jeg kjennte på det at hvis jeg selv kommer i en slik situasjon så skal jeg prøve å takle det på en annen måte. Hadde selv en liten periode der jeg drev å kuttet meg selv, helt til livet mitt snudde seg på hode og ting ble bra :) Synes det er helt fantastisk at du er frisk og ar behandlingen hjelper, men det var forferdelig trist å høre om møtet med pleierne når du ringte på for hjelp. Håper alt går så mye bedre nå og hvis det kommer en situasjon som involverer selvskadere så skal jeg personlig sørge for at det blir gjort noe mere enn et kald blikk og ingen imøtekommenhet!

    • 45 liseliten juni 30, 2014, kl. 11:31

      Hei! Så godt å høre, du vil bli en god sykepleier, trenger flere slike! Glad for at det snudde for deg, det er det i ferd med å gjøre for meg også :) Tusen takk!

  20. 46 Aase-Marie juni 27, 2014, kl. 17:02

    Dette er trist å lese…. Etter å ha mange år bak meg som psykiatrisk hjelpepleier i ulike sykehus/institusjoner så vet jeg dessverre så altfor godt at mange har oppfattelsen av at ingen oppmerksomhet er det beste…. Jeg har de kraftigste diskusjoner med kollegaer noen ganger… Når jeg kommer med utsagn som feks…» Vi skulle ikke prøvd en samtale etterpå» Ja da er svaret som regel….» Er du gal, du må ikke gi oppmerksomhet på dette»….. Så der sitter jeg da som hjelpepleier og må forholde meg til det ansvarsvakt sykepleier sier…..

    • 47 Øyvind juni 28, 2014, kl. 12:52

      Hårreisende… håper og tror dette er en holdning som vil endre seg med tiden, og at disse blir sittende igjen med iallefall litt dårlig samvittighet til slutt. Lov å håpe…

    • 48 liseliten juni 30, 2014, kl. 11:34

      Utrolig trist å tenke på at det er slike holdninger og misoppfatninger som råder der ute. Jeg er veldig glad for at du tenker med hjertet og våger å diskutere/si meningen din. Vi trenger flere som deg. Takk!

  21. 49 Maren juni 27, 2014, kl. 17:51

    Det der var helt forferdelig å lese! Opplevd det samme selv, de som liksom skal hjelpe deg å bli frisk opptrer slik! Vet de skal legge følelser til side men de burde ta det seriøst når en person påfører seg slik smerte enten det er et lite risp eller stort kutt! Like alvorlig for det er et symptom på en indre smerte! Og for å klare å gjøre noe med denne må man Faktisk være klar over at det er dette som er problemet! Jeg sliter selv på samme måte som du gjorde, arr og sår oppover begge Arma, det som startet med et lite risp er nå et kjempe problem for meg! Sliter veldig! Prøvd å tatt livet mitt flere ganger:( men prøver å jobbe mot noe bedre! Har også valgt som deg å dele min historie for å kanskje hjelpe andre, for selv om jeg har lite håp for meg selv, håper jeg at jeg kanskje kan hjelpe noen andre ! Sterkt å lese og se dette men så bra at du er frisk!<3

    • 50 liseliten juni 30, 2014, kl. 11:36

      Tusen takk, Maren! Jeg er enig med deg! Trist å høre at du har vært gjennom mye av det samme, men jeg er glad du har håp om noe bedre, om så bare litt – for det blir bedre! Glad for å høre at du også bruker stemmen din og deler av deg selv, det er verdifullt!

  22. 51 Silje juni 27, 2014, kl. 18:06

    Det er så forferdelig riktig det du sier, viktigheten av å prate om selvskadingen, med selvskaderen!!
    Jeg har selv vært selvskader, men heldigvis ikke i den grad som deg, men ille nok.
    For hvert kutt er ille nok, for den som gjør det!!
    Nå har jeg to reservebarn, som jeg etter hvert må forklare arra mine til, noen sier at jeg må si at jeg har blitt klort av en katt, men jeg står for ærlighet, åpenhet og det å dele hva selvskading kan gjøre med enn.

    Når ungene er store nok, og spesielt jentungen vil jeg nok forklare hva arra er og hvorfor de er der, hvor avhengig man blir og hvor stor jobb det er å komme seg bort fra det..
    Jeg har nå 2 skadefrie år bak meg, men kjemper hver dag.
    En liten sprekk på disse åra men det er også ille nok, selv om det var lite..

    Hver dag er en kamp, hver nedtur og hver stresset situasjon er en trigger, men jeg kjemper og sloss for barna og meg selv..

    Masse lykke til på veien og takk for at du tar opp dette viktige temaet..

    • 52 liseliten juni 30, 2014, kl. 11:42

      Tusen takk, Silje! Ja, det er alvorlig uansett om det er risp eller kutt, for smerten og årsaken ligger ikke i såret, men i sjelen. To år er kjempebra, det er sterkt gjort!

  23. 53 bvs juni 27, 2014, kl. 18:51

    Takk for at du deler med verden!
    Jeg leste der du har skrevet om deg selv og kom over dette sitatet: «men fikk høre at hvis jeg ikke hadde noe å si, så hadde jeg ingenting der å gjøre.» og kjente meg veldig igjen i det.
    Jeg har slitt mildt psykisk i mange år og gikk til en elendig psykolog som omtrent sa akkurat det samme til meg. Det var kleine stunder hvor vi bare satt der og sa ingenting, hvor hun sa hun kunne spise lunsjen sin mens hun hørte på meg. Trodde hun jeg var en duracell som bare kunne trykkes på, så snakket jeg, og at det var alt som skulle til? Nope.. Ikke ville hun visst hvor den knappen var heller. Hun tok imot telefonsamtaler mens jeg var der og snakket en hel masse om seg selv og sin familie. Uprofesjonell kaller jeg det!

    Så ja, det er vondt når man ikke møter forståelse eller mot. Mot til å snakke om det vanskelige, innsikt til å stille de riktige spørsmålene og forståelsen som åpner følelser.

    • 54 liseliten juni 30, 2014, kl. 11:46

      Tusen takk! Nei, det er virkelig ingen god måte å møte noen som har det vanskelig og trenger hjelp, og det er overhodet ikke slik det skal være heller. Noen passer bedre til å jobbe med papirarbeid enn mennesker. Håper du får hjelp nå, at det går greit med deg.

  24. 55 Emilie juni 27, 2014, kl. 19:25

    Hei. Takk
    Jeg har gjort akkurat det samme bare jeg startet i en alder av 11 år og gikk gjennom det samme som deg men har ikke hatt mote til å sakte det til noen men enderlig er det noen som som er tøffe nok til å si det og nå vet jeg at jeg er ikke alene om dette

  25. 57 Monica juni 27, 2014, kl. 20:02

    Hei. Takk for at du deler dette! Dette er viktig å lese for alle som jobber med barn og ungdom utenom helsevesenet også, og det er veldig bra at noen tør å fortelle om dette! Jeg tror ikke noen velger å skade seg selv fysisk bare for å få oppmerksomhet. Bak selvskadingen ligger det stor smerte, og da betyr det svært mye å bli møtt med respekt. Mht å få oppmerksomhet, er det i så fall for å bli sett pga at smerten er så stor at en ikke vet hva annet en skal gjøre. Det er forferdelig å lese om hvordan du ble møtt første gangen du skadet deg selv!
    Jeg har jobbet som lærer i grunnskolen i 18 år, og ser at det er alt for lite kunnskap rundt dette, mht hvordan en kan møte en som skader seg selv, på best mulig måte.
    Har selv fått hjelp i psykiatrien de siste 3 årene, men er ikke selvskader selv (eneste selvskading er mat). Din åpenhet er svært viktig! Det er godt å høre at du har fått det bedre, og jeg ønsker deg all mulig lykke til videre! :-) Stå på! :-)
    PS: Jeg kommer til å følge bloggen din fremover, siden jeg lærer så mye av det du skriver :-)

    • 58 liseliten juni 30, 2014, kl. 12:18

      Hei, tusen takk, det betyr mye for meg! Jeg er glad du har de holdningene og den forståelsen som du har, vi trenger slike. Takk, og lykke til til deg også :)

  26. 59 Hansen juni 27, 2014, kl. 21:57

    Kan jeg få spørre om hva som har vært en så stor belastning for deg, siden du har valgt å gjøre dette mot deg selv ?

  27. 63 Marie juni 27, 2014, kl. 21:57

    Hei :-)
    Hva kan en si. Vi er ikke alene i verden. Vi har alle vært et sted i livet som har gitt oss krigsarr som jeg kaller det. Psykologi er en rar ting. Hjernene våre er rara greier. Vi bærer rundt på svære lagerbyggninger med minner og opplevelser som preger oss. Desverre er svært få av oss modige nokk til å gå frem om det. Eller sitte på et kontor og fortelle om våre slag og samenligne krigsarr.
    Vi er sterke men sårbare vesner som lever i en stor men akk så liten verden. Hvor vi forbigr hverandre hver dag. På gaten,skolen,jobben. Ute på byen. Eller i tankene,hvor vi har utallige dialoger om alt vi skulle ønske vi kunne fortalt høyt til en annen sjel.
    Det er fint å høre at du er frisk idag. Fem år. Rene jomfru turen.
    Er selv en gammel sjel med mange krigsarr fra mange slag. Kriger jeg har utkjempet med last og bram.
    Men jeg ikke sykdommen min. Den er meg.
    Vi bærer det inni oss. Som en reserve løsning. Som en hemmelig rømnings plan.
    Aldri glem det. At det er der. Ikke glem mørket som overvant deg. Da kan det ta deg igjen. En presset situasjon…en ubehagelig lukt,ett minne. En plass. Noe noen sa. ….
    Ikke for å regne på paraden din som di sier.’
    Men aldri glem hvor du kom fra eller hvorfor du kom deg derifra. Ellers kan du plutselig befinne deg der igjenn. På det stedet du aller helst ikke ville være.
    Det er lettere å begynne med siggaretter enn å slutte sa min mor. Hun sa og at jeg aldri måtte putte erter i nesen,men når begynte døttre å høre på sin mor.
    God bedring lille due. Du har ennda noen mil og fly . Men jeg tror at tilslutt når du målet,selv om noen av oss blir hengende etter.
    Vi kommer vi og.
    M

  28. 65 anonym juni 27, 2014, kl. 21:59

    hvorfor tror du at kutting hjelper? uansett hvor vanskelig du har hatt det er det noe av det siste man skal gjøre. er det mulig?..

    • 66 Doris juni 27, 2014, kl. 22:23

      Noen kutter og risper seg, eller gjør annet vondt mot kroppen sin for å døyve sin indre smerte! Noen tar selvmord, og noen dreper andre, de mangler kjærlighet til seg selv, de som gjør dette
      <3

    • 67 Dere er alle idioter juni 28, 2014, kl. 12:10

      Skjerp dere! Man blir ikke «utrolig tøff» av å kutte seg selv! Historien er rørende, men samtidig irriterende! Dere sitter der med en myk seng, en mobil telefon, dere kan ta en varm dusj når som helst, mens folk i andre land sulter eller har dødelige sykdommer,ingen mat,INGENTING! Mens dere sitter på rommene deres og gråter over at ikke alle mennesker på jorden elsker dere! Faen skammelig!

  29. 70 Doris juni 27, 2014, kl. 22:19

    Takk for at du er åpen om dette, du hjelper andre jenter der ute i dette «kalde» landet..

  30. 72 Doris juni 27, 2014, kl. 22:21

    Til anonym
    juni 27, 2014, kl. 21:59

    Noen kutter seg for å døyve den indre smerten de bærer på !

  31. 73 Oda juni 27, 2014, kl. 22:52

    Kjære, lille anonym. Hva er det du selv sliter med siden du har et så stort behov for å være dum og nedverdigende mot andre? Hvilken rett har du til å bedømme andre menneskers valg og handlinger? Av en eller annen merkelig grunn så tror du at du har rett til dette. Men «overraskende» nok så er du for feig til å skrive ditt eget navn. Lise – som har står bak dette innlegget, denne bloggen, er utrolig tøff som har valgt å dele sin historie med et hav av fremmede. Det siste hun fortjener er en umoden liten kommentar fra en følelsesløs og uintelligent person som deg selv.

  32. 76 Therese juni 27, 2014, kl. 23:10

    Hei.
    Det er sjeldent jeg kommenterer, men nå må jeg bare. Jeg har jobbet flere år med barn og unge. Man skal ikke reagere på selve selvskadingen, for det er kun et uttrykk for smerte eller ubegravd bagasje. Det er så enkelt at det er enklere å føle på fysisk smerte, enn den psykiske. Derfor selvskader man. Utrolig leit å høre at det ikke var noen som var der for deg, snakket med deg og lyttet til deg. Takk for at du delte din sterke historie. ❤️ Hilsen Therese

    • 77 liseliten juni 30, 2014, kl. 12:40

      Hei. Jeg er enig med deg i at selvskading er et uttrykk for smerte, og hvorfor man selvskader. Det er mange måter å reagere og ikke reagere på, og noen er sikkert bedre og verre enn andre. For min del skulle jeg ønske det var en reaksjon i form av at det ble tatt på alvor og snakket om med meg, ikke bare et plaster på det fysiske såret. Tusen takk for gode ord! ❤

  33. 78 dilki welmillage juni 28, 2014, kl. 01:07

    hei kjære deg, eg veit ikke kor eg skal starte.. men eg kan bare sei at du ikke er aleine. samme situasjon som meg eg og hva der og er der forsatt. men husk at du er sterk selvom du ikke ser det :) alle rundt deg støtter deg selvom det er vanskelig og se det! fosterforeldrene mine veit ikke at eg kutter meg eg har holdt det hemmelig i 7år da eg først flytta inn til dem. Eg begynte og kutte meg da eg hva 11år, vert inn og ut syke huser, pumping, overdoser, selvmordsforsøk, osv.. men alle tror eg gjør det får og få oppmerksomhet, det er vertfall ikke sant. eg gjør det fordi jeg egentlig ikke vil merr, etter alt som har skjedd i livet mitt. Men du er sterk og med støtter deg 1000.00000% hold on don’t try to give up <3 ,

    • 79 liseliten juni 30, 2014, kl. 12:45

      Hei, tusen takk for støtte og fine ord! Vondt å høre at du også har slitt/sliter med det samme, jeg er glad du fortsatt er her. Jeg håper inderlig at du kan snakke med noen om selvskadingen, det er ikke noe man skal måtte bære på alene. Hold ut, du også, det blir bedre <3

  34. 80 noobakrub juni 28, 2014, kl. 04:12

    Selvskading e som snus du gjør det en avhenig etter noen ganger.

    Skreve på erfaringer med både snus og selvskading. Men de som slit med de hær: ikke gi opp

  35. 82 Gro-Bente juni 28, 2014, kl. 07:18

    Kjære Lise😊
    Takk for at du deler din historie og livserfaringer. Det er trist å lese om din erfaringer med helsepersonell som ikke tok deg alvorlig. Jeg tror nok at de gjorde det, men at det har vært manglende kunnskap på dette området. Derfor vil jeg komme med et forslag til deg. Med din erfaring med manglende kunnskap hos helsepersonell og erfaring som selvskader burde du kunne gjøre en forskjell. Kanskje du selv skulle blitt psykiater og hjulpet jenter i samme situasjon? Du har alt som trengs; erfaring, medfølelse, forståelse og åpenhet. Tror du kunne blitt veldig dyktig som psykiater😉. Lykke til videre i livet☺️. Hilsen Gro

  36. 84 En fortvilt mor juni 28, 2014, kl. 08:51

    Takk for et flott og tankevekkende innlegg. Jeg gråter når jeg skriver dette for min datter er en «kutter». Behandlingen vi får er 4 netter på en akuttavd (de gangene mor er desperat etter hjelp) Deretter er det å bli sendt hjem og et ettervern som skal jobbe med samhandlingen oss i mellom (jeg er alenemor til en13 åring) De mener at jeg som mor er for slepphendt og uten klare grenser. Det er helt feil…
    Hva slags behandling har dere fått og som har hjulpet dere ut av dette destruktive mønsteret? Hvordan kan jeg som mor møte min datter? Vi elsker hverandre og gråter begge to over kuttingen. Hun vil ikke gjøre det sier hun, men noen ganger tar stemmene og ønsket om over. Ved siste innleggelse på akutten nektet jeg å ta henne med hjem, jeg kjempet med nebb og klør, gråt og ba og søkte hjelp hos flere forskjellige instanser og aktører innen både helse, omsorg og privatpersoner; det hjalp ikke. Etter noen netter på «overtid» i avdelingen fikk jeg valget: Enten henter du ungen eller det blir en barnevernssak! «Ungen» er nå overlatt til barnevernet en periode fordi jeg som mor er sliten av å kjempe om å få min datter på en langtidsbehandlingsplass. I stedet vil de at min lille skrøpelige familie skal skifte på å ha henne, de vil at min gamle mor skal avlaste meg og ha tilsyn med en selvskadende jente som føler hun ikke blir hørt og som nå har 3 selvmordsforsøk bak seg! Min familie er redde, redde for at hun skal skade seg så hun dør…i deres hjem…under deres tilsyn og omsorg! De vet ikke om de kan leve med den vissheten etterpå, at ungen tok sitt eget liv med MIN barberhøvel. Min datter er like fortvilt som meg, hun vil ha hjelp, hun vil være innlagt og få psykiatrisk behandling!

    • 85 Mariann Asbury juni 29, 2014, kl. 17:28

      Jeg er veldig lei meg for hva du går gjennom som mor. Kan du ikke bruke avisen som et middel til å få hva du vil? Det smerter å stå frem, men det hjelper også veldig.

    • 86 T juni 29, 2014, kl. 18:49

      Jeg har vært en aktiv kutter opp til for ca 1 år siden, (etter en 8 år lang trend), jeg vet ikke hvordan andre opplever det, men JEG opplevde det som en kontrollert måte å få ut følelser som var for tunge å bære alene. Problemet var at den «rolighetseffekten» jeg fikk begynte å dabbe av, Jeg trengte flere og dypere kutt for å oppnå samme effekt som tidligere. Det er litt trist men for meg ble redningen å koble av følelsene generelt, gjennom medisiner, jeg håper ingen trenger å ty til det grepet at det er nødvendig. Det som imidlertid jeg tror hadde vært min «redning» på et tidligere stadie ville vært å komme i en eller anna form for relasjon hvor indre konflikter kan lufte seg på en sunn måte. Smerten er for å lindre indre konflikter, men det fungerer generelt sett dårlig. Før man vet det er man avhengig av denne effekten for å kunne fungere, så blir man redd for å gjøre det allikevel. Gjerne pga at det blir såpass uglesett, og «løfter» om å ikke gjøre det.

      -T-

    • 87 liseliten juni 30, 2014, kl. 13:15

      Hei, fortvilt mor! Det er forferdelig når man ikke får den hjelpen man har behov for, og ikke minst krav på! Utrolig trist å høre hva dere går gjennom! Jeg er usikker på hvordan man går frem for å få den hjelpen man har krav på, men fortsett å kjempe for å få den hjelpen dere har behov for, kanskje pasientombudet kan gi råd, dersom du ikke allerede har forsøkt det? Det høres ut som du har gjort en stor innsats for å skaffe din datter hjelp, og det er fortvilende at dere ikke blir møtt på det. Det er ikke riktig eller akseptabelt at dette ansvaret skal ligge på deg og din familie, dette er noe som krever behandling og hjelp fra kompetente fagfolk og helsepersonell. For meg har det vært av stor betydning at jeg har hatt en fast behandler over tid som har fulgt meg på veien, og som sammen med meg har kunnet undersøke de bakenliggende årsakene og hjulpet meg å finne bedre mestringsstrategier, i tillegg til innleggelse og beskyttelse når det har vært behov for det. Jeg håper at datteren din har eller kan få en slik relasjon til noen. Å komme seg ut av selvskading er tøft og krevende (men aldri umulig), og jeg håper datteren din kan få ro og stabilitet rundt seg (et behandlingsopplegg som fungerer) til å kunne arbeide med det. Jeg tenker på dere og ønsker dere all lykke til!

  37. 88 Andrea juni 28, 2014, kl. 09:44

    Hva skal man gjøre når du blir fortalt fra en person at han/hun kutter seg? Jeg har fått høre dette av en person og jeg hvet ikke hva eg skal gjøre! Bør jeg prate med noen om det?

  38. 91 Malene C. juni 28, 2014, kl. 10:37

    Uff. Så utrolig trist å lese:/ men også bra at du er på bedringens vei! Du som er en så pen jente, skal ikke måtte oppleve noe slikt:/ Lykke til videre i livet! Husk alltid å elske deg selv for den du er♡

  39. 93 marie juni 28, 2014, kl. 10:46

    Har opplevd samme reaksjon, og jeg kan ikke forstå hvorfor helsepersonell har den innstillingen.
    Det gjør så skade!

  40. 95 hanne juni 28, 2014, kl. 11:41

    Er så enig..! Selv fikk jeg hjelp av en lærer på skolen og ingen helsepersnoell i det hele tatt har klart å hjelpe meg med noe. Bare det at noen satte seg ned og så på meg, hørte meg og min stemme. Det er virkelig ikke altfor store ting som skal til for å hjelpe en person ut av noe sånt – i begynnelsen.

  41. 97 monica j. juni 28, 2014, kl. 11:47

    Du e fantastisk som deler dette, virkelig! Ondt å høre at du har hatt d slik… æg skjemmes av at helsevesenet har møtt dæg slik, e sykepleier sjøl. Æg hadde faen med blitt å trøsta dæg, snakka og holdt dæg i handa. D e viktig at du står fram… slike jenter kan vi like :-)

  42. 99 Silje juni 28, 2014, kl. 12:16

    Hei. Jeg vil vi først si at det er beklagelig at du ble møtt på denne måten. Jeg har jobbet litt innenfor psykiatrien som vikar for noen år siden. Da vi hadde pasienter inne som sleit med selvskading fikk vi beskjed om å overse denne oppførselen slik at pasienten ikke skulle få mer oppmerksomhet når de kuttet seg. Dette fordi at pasientene heller skulle bruke andre måter å vise omverdenen at noe var galt. Jeg syns da, og syns fremdeles, at dette er feil måte å håndtere dette på og håper inderlig at denne vranglæren blir visket ut snart innenfor helsesystemet.. Jeg tror at ved å ignorere kuttingen så vil dette få personen som kutter seg føle seg enda mindre ved å ikke bli sett og at problemet ikke blir tatt tak i. Her er en nødt til å komme til bunns i hva det var som trigget denne atferden, hva kan vi i samarbeid med pasienten gjøre for å forhindre at slik atferd skjer igjen, er det noe pasienten kan gjøre for seg selv for å stoppe trangen til å kutte osv. Men desværre så blir nok denne metoden å behandle problemet deres på ennå praktisert..

    Så til dere som opplever å bli ignorert av personalet når dere har kuttet dere: Vi bryr oss! Men vi har bare blitt lært feil måte å håndtere dette på..

    Silje

    • 100 liseliten juli 1, 2014, kl. 14:34

      Takk, Silje, godt å høre! Jeg er enig med deg og tror at slik behandling kan virke mot sin hensikt og heller øke skadetrangen og omfanget. Håper disse misoppfatningene blant helsepersonell kan snus med tiden!

  43. 101 aurora juni 28, 2014, kl. 12:32

    Det er vondt å lese om at folk har det sånn, når jeg vet hvor bra jeg selv har det. Jeg har også kuttet meg et par ganger, men det var ikke så viktig som dette her. Det er bra du har kommet over dette, men det må vel være slitsomt med alle arrene? Jeg hadde aldri tilgitt meg selv. Det er virkelig modig av deg å dele dette med så mange andre.
    Stay strong!

    • 102 liseliten juli 1, 2014, kl. 14:36

      Tusen takk, Aurora! Ja, det har vært slitsomt med arr, og til tider er det det fortsatt. Det er en lang prosess å komme dit hvor man har forsont seg med arrene og ikke plages av dem lengre.

  44. 103 Voksne for Barn juni 28, 2014, kl. 12:45

    Vil takke deg som forteller om det som er vanskelig. Dette angår mange! Kommentarfeltet på Facebooksiden vår tok helt av når vi delte blogginnlegget ditt. Mange engasjerer seg og det er tydelig dessverre, at det er stor uvitenhet og mange fordommer mot selvskading fortsatt. Derfor trenger vi modige jenter som deg :-)
    Vennlig hilsen Heidi, nettredaktør i Organisasjonen Voksne for Barn

  45. 106 Marina juni 28, 2014, kl. 12:54

    Hej Lise. Med tårar som faller ner från mina kinder – är jag från mitt hjärta glad över att du kommit så här långt på vägen. . . Inte många som klarat det…Men du har gjort det och jag önskar dig all lycka till in i framtiden.
    Marina

  46. 108 Jonas heese juni 28, 2014, kl. 14:16

    Wow, dette er helt sykt trist å lese, jeg har ikke hørt om noen som har skadet seg så mye, jeg har mange gang vurdert å gjøre dette men jeg har aldri gjennomført fordi jeg visste at hvis jeg gjorde det en gang kom jeg til å gjøre dette for alltid, så jeg skjønner at det må ha vært ondt og smertefullt å oppleve dette. Jeg er glad for at du kom over det

    Med Vennlig Hilsen

    Jonas Heese

  47. 110 :) juni 28, 2014, kl. 16:01

    har egentlig ikke ord for hva jeg sitter å leser, men jeg skal fortelle deg en ting. Du er sterk. Sitter i samme situasjon og du fikk meg til å tenke litt nå, så tusen takk for et veldig inspirerende innlegg.
    <3

  48. 112 gaaten juni 28, 2014, kl. 17:24

    Hei Lise! Jeg vil først og fremst si at jeg selv har vært i akkurat samme situasjon, og jeg fikk akkurat samme responsen. Det er vanskelig for helsepersonell og vite hvordan de skal håndtere en situasjon som dette, mye på grunn av at de ikke har fått rette forklaringen på hvordan. Det er altfor mange som har opplevd det samme eller lignende, noe som er ganske trist i grunn.
    Du er en sterk person, og det er stort av deg å dele dette.
    Stå på videre!

  49. 114 Solveig marie lea juni 28, 2014, kl. 17:52

    Æ utroligt trist å høre det inni mæg når æ læse dæ :( vett veldigt godt koz du hadde den tiden, den dag i dag så sitte æ ennå så sjølskader å he drapstanker for å kunna ta livet av mæg. Æ he vært sjølskader i øve 3år, dæ æ iche lika længe så du måtte kjænpa men æ he ennå iche komme ud av dæ å tænke at møye på at æ he iche he et einaste grunn tæ å kjæmpa mæir. Dæ æ heilt knusende når helsepersonellet iche vil prøva å hørra på pasienter/pasienten så trænge hjælp. Men poenge mitt va at etter min mæining så syns æ helsepersonellet skal bli flinkere tæ å ta pasienter på alvor før dæ æ for sæint.
    Men nå he æ skrevet møye så dæ får gå :)

  50. 117 Solveig marie lea juni 28, 2014, kl. 18:05

    Bloggen hetter: blogg.cowgyrl.no

  51. 118 Marte juni 28, 2014, kl. 18:37

    FOR en fantastisk blogg. For et sammentreff. Jeg må si med en gang at mitt egentlige navn er ikke «Marte», jeg velger å være anonym i denne kommentaren fordi jeg vil ikke at noen skal gjenkjenne meg.
    Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du sier, jeg har slitt med selvskading siden jeg begynte i 9.klasse. Etter sommeren begynner jeg i 3.klasse på vgs.
    Jeg skjulte selvskadingen for familien og venner, alle. Noen ganger føler jeg at jeg skjuler dem for meg selv til og med. Vennene mine og familien min (de nærmeste) fikk vite det ved et sammenbrudd jeg fikk, jeg hadde vært nedfor i en god stund og jeg er av den type menneske som aldri deler hva som skjer inni meg. Ikke en gang med gutten jeg styret med. Jeg har vært inne flere ganger hos psykolog, men jeg «rømte» der i fra, sluttet og møte opp, å tok ikke tlf når de ringte. Dette hendte første halvår av 2.klasse vgs. Siden da har jeg ikke vært der. Jeg driver ennå med selvskading om jeg er i en vond periode, men jeg ser ikke på det som et problem lengre, jeg har gått inn i en boble med en stemme som sier «dette er normalt, det er livet ditt nå, det er bare sånn det er». Noen ganger gråter jeg når jeg innser at det er feil. Er jeg dypt nede gråter jeg meg i søvn.
    Det er et eller annet inni meg som sier at jeg ikke kan dele følelsene mine med noen, jeg greier det ikke. Derfor var det veldig deilig og skrive her, på bloggen til ei jente som har det som meg.
    Stå på, du er så utrolig sterk, jeg ser opp til den du er i dag!

    • 119 liseliten juli 1, 2014, kl. 14:50

      Hei Marte, tusen takk for gode ord, det varmer! Vondt å høre at du også har det vanskelig, det er ikke slik det skal være, og det er ikke slik det trenger å være. Det er kjempevanskelig å skulle åpne opp og dele det innerste, det klarte ikke jeg heller før. Men det er det vi trenger å gjøre for å kunne få det bedre. Ingen har godt av å gå alene med ting. Jeg håper du kan få snakket med noen igjen? Få litt hjelp og støtte og snakke om det du bærer på alene.
      <3

  52. 120 Ninah juni 28, 2014, kl. 18:55

    Jeg synes det er utrulig dumt at enkelte skriver at det å kutte seg er bare for de og de grunnene og at folk kutter seg fordi det er «tøft» og for oppmerksomhet. Det dere kanskje ikke er klar over er at psyken spiller en stor rolle her, mange barn og unge i dagenssamfunn greier ikke å gå gjennom tiden slik som andre gjør. Det har også mye med hvilket miljø man er i på skolen ect. Dagens samfunn er mye mere svekket i den forstand enn hva den var for mange år siden. Virkemidlene for å spre et budskap og spre elendighet er enormt store i dag i forhold til før. Ikke nok med det så er det bare å skrive det man vil og forholde seg anonym. Greit nok at folk mener det som blir skrevet men stå for det. Hvis hvem du er og stå fram og si det du mener.. ikke gjem deg bak en anonym identitet.

    Lise, nok en gang du er så sterk, og jeg er så glad for at du føler deg fin igjen :)

  53. 122 Mariann Asbury juni 28, 2014, kl. 21:08

    Ingen kutter seg selv for å få oppmerksomhet. Det er et rop om hjelp og jeg tror helsepersonell trenger å skoleres så de kan forstå at det kommer fra sterke, indre følelser som er vanskelig å uttrykke. Det er så smertefullt at man prøver å døyve følelsesmessig smerte med fysisk for å føle seg bedre på innsiden. Helsepersonell reagerer av frykt for ting de ikke forstår, og ved å ikke gi oppmerksomhet, holder de seg utenfor. Så setter de på en plasterlapp og tror de har gjort jobben sin som de burde, mens de i virkeligheten har ikke forstått noe. Min overbevisning; Hjelp deg selv til å hjelpe andre; gå på kurs og lær hvorfor dette skjer.

  54. 124 Martine juni 29, 2014, kl. 09:05

    Det gjør meg vondt å lese hvordan disse helsepersonellene reagerte når du selv ringte på for hjelp. Jeg er helsepersonell selv. Dessverre finnes det en del av de som bare behandler det fysiske, og jeg tror grunnen er at de rett og slett ikke vet hva de skal si og hvordan de skal oppføre seg i den situasjonen. I en sånn situasjon hjelper det ikke bare å stripse igjen og så skal ting være bra igjen og du skal klare å la være senere. Psyken må jobbes med for å klare det, og det er noe som man ikke klarer alene. Vi har helsepersonell her i Norge som har utdannet seg som dette, ikke bare fysisk, men også psykisk! Dessverre er kommunikasjon noe som nesten ikke finnes hos en del. Vi er lært opp til å ikke vise følelser i noen sammenhenger, for eksempel at om vi kanskje kan være litt redde er det jo viktig å fortsatt forholde seg rolig og ikke virke redde. Men sympati, forståelse og tryggheten er noe vi alle bør vise!

    Samtidig vil jeg også bare si at det gjør meg GLAD at du har klart å komme deg videre og sluttet med å skade deg selv. Stå på og bruk det du får til å komme deg enda lengre. For du er sterk nok til å klare alt, det som er vanskelig er at det finnes så uendelig mange dører som du må finne nøklene til. Men jo fler nøkler man finner, jo nermere er man mål.

  55. 126 Susan juni 29, 2014, kl. 09:38

    Tusen takk for at du delte historien og fordi du har valgt å være et talerør for alle de som sliter med det samme, men ikke vet hvordan de skal komme ut av det. Mange klarer ikke å sette ord på det som skjer..
    Selvskading berører flere tusen ungdommer, og mange tror de er alene om å drive med dette. Det er uhyre viktig å få belyst denne problemstillingen, for samfunnet idag legger mye mer press på mennesker. Det er fortvilende å høre at det ikke finnes et solid sikkerhetsnett som kan fange opp dette på et tidligere stadie. Men det vi alle vet, psykiatrien trenger å bli rustet opp, det trengs flere fagfolk og det trengs mye mer økonomiske midler.
    Ønsker deg all hell og lykke videre i livet. Aldri glem hvilken bragd du har utført, tenk hvor langt du har kommet! Det at du greide å jobbe igjennom dette viser stor indre styrke og sterk overlevelsesinnstinkt. Keep up the good work, en enorm belønning venter deg om du ikke allerede har fått den.
    <3

  56. 128 Linn juni 29, 2014, kl. 14:31

    jeg er en selvskader på 14 år, og dette hjalp :) tusen takk for fine ord, og stå på!

  57. 130 Sickness~ juni 29, 2014, kl. 15:10

    ufattelig bra at du har kommet deg ut av det, du er virkelig en sterk person !! Jeg prøver selv å holde meg unna, men det er ikke lett.

  58. 132 Til anonym lenger opp: juni 30, 2014, kl. 01:37

    Så vi kan ikke ha det vondt fordi noen andre sulter ett sted i verden? wow
    Jeg kan ha det enda verre enn en i afrika for alt du vet. Tragisk at du tror det hindrer mitt liv i å gå skejs. «Ånei jeg kan ikke være deprimert fordi en i afrika sulter» yeah right

  59. 134 Susanne juni 30, 2014, kl. 15:17

    Har selv blitt «kastet ut» av psyk. avd. flere ganger pga (alvorlig) selvskading. Min mor har da fått beskjed om at de ikke kan sitte med ansvaret ovenfor meg, og at «sånne som meg» ikke har godt av å være innlagt. Jeg forstår at de prøver å gjøre det de mener er best og prøver å forhindre skading, men når de skriver meg ut med en større belastning enn da jeg ble skrevet inn, gjør det mer skade enn godt.

    Når jeg egentlig trenger å være innlagt, og min poliklinnisk behandler og mine nærmeste mener at jeg burde fortsette å være innlagt, så synes jeg det er helt på jordet at de fullstendig ignorer det. De «glemmer» helt grunnen til at jeg egentlig er innlagt (alvorlig depresjon, psykotiske symptomer) og får alt til å handle om selvskadingen. Selvskadingen er bare et symptom, det er så mye mer som ligger bak og når de ignorerer dette så har det totalt feilet i mine øyne.

    Det som jeg også synes er urettferdig, er at pasienter med mindre fysiske alvorlige skader får bli innlagt, mens jeg blir utskrevet. Når de selv sier rett ut at de ikke kan ha ansvaret for meg, så er jo deres inntensjoner helt klart. De bryr seg egentlig ikke om pasientene; de vil bare redde sitt eget skinn. Utrolig tragisk, heldigvis vet jeg at det finnes folk i psykiatrien som faktisk bryr seg om pasientene. Hadde jeg ikke opplevd det, hadde jeg nok mistet helt troen på systemet og da vil jeg ikke engang tenke på konsekvensene av det…

    • 135 Øyvind juli 1, 2014, kl. 13:25

      Både urettferdig og veldig bakvendt :( . Å hive ut noen fra sykehus fordi de skader seg blir litt jo som om et vanlig sykehus skulle avsluttet sykdomsbehandlingen til noen fordi de ble dårligere. Og de ansatte skal ikke hive ut folk fordi de er «sånne», de skal gjøre vurderinger pasientene som individer. Klarer de ikke det, er det kanskje de som ikke har noe på et psykiatrisk sykehus å gjøre?

      Og at de ikke kan sitte med ansvaret ovenfor deg… er det bedre at du blir utskrevet og pårørende sitter med ansvaret for deg? Skjønner ikke hva enkelte tenker med.

    • 136 liseliten juli 1, 2014, kl. 15:03

      Hei Susanne. Jeg har hørt om mange slike tilfeller og også blitt truet med det selv («hvis du skader deg selv så skriver vi deg ut»). Dette er i mine øyne HELT på jordet, som du selv også sier. Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor helsepersonell ikke ser dette selv. Jeg håper de vil forstå og imøtekomme deg om du klarer å formidle det du skriver om her, det er så mye riktig og viktig i det du sier! Ja, heldigvis finnes det også gode mennesker i psykiatrien <3 Vi trenger slike. Ønsker det beste for deg!

  60. 137 grafemer juli 3, 2014, kl. 06:28

    Jeg ble ikke møtt med en reaksjon i det hele tatt, noe som signaliserer at det «ikke er så farlig at du holder på sånn» da jeg kom til min første psykolog. Hun sa alltid «er du sikker på at det ikke bare er du som er litt vrang? :) Foreldrene dine er nok ikke så ille». Ikke særlig passende når jeg allerede hadde holdt det hemmelig i flere år.

    Om noen måneder når jeg (forhåpentligvis, bank i bordet) ett års skadefri, som blir et stort oppnåelse. Selvom jeg har hatt få sprekker det siste året-halvannet er det fortsatt noe vi kommer til å leve med for alltid. Det er ikke slik at selvskading ikke skal bli tatt på alvor, for det er en avhengighet akkurat som mye annet, og det _må bli tatt på alvor for personens egen helse, men også for å bryte ned tabuer og gjøre terskelen for å søke hjelp lavere – ikke høre skrekkhistorier fra alle sammen.

    Glad du deler for å informere andre, særlig helsepersonell og de unge guttene og jentene som er på vei til å vikle seg inn i selvskading. Klem til deg, Lise, og alle andre som sliter. <3

  61. 138 Julie juli 11, 2014, kl. 17:37

    Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men har vært i mange lignende situasjoner selv. Ja, helsepersonell blir kanskje lært opp til å ta avstand fra situasjonen emosjonelt men INGEN har bedt dem om å stoppe å være menneskelig. Det er en del av å være menneske det å bry seg. Jeg for min egen del fikk bare lyst til å skade meg enda mer når de ikke brydde seg. Da tenkte jeg at det kanskje ikke var alvorlig nok, at jeg ikke hadde det vondt nok til å bli tatt seriøst. Tror det er mange som føler det litt på samme måte. Takk for at du har mot til å skrive dette innlegget! Det hjelper mye! Jeg personlig sliter fortsatt med selvskading, er stadig inn og ut av akuttavdelinger. Jeg har blitt møtt på mange forskjellige måter, men en gang var det en pleier som kom inn å satte seg på sengekanten min og klemte meg. Jeg ble så forbauset at jeg begynte å gråte. Så godt det var med litt trøst. Skulle vert flere slike i psykiatrien. Forferdelig at det fortsatt er flere med oppfatningen om at man ikke skal bry seg enn de som har skjønt at man må være der for pasienten. Håper at helsepersonell som ser dette føler et behov for å gjøre en forskjell i psykiatrien, vi trenger flere av dere! Stor takknemmelighet fra min side for at du Lise tørr å dele ett slikt innlegg!

  62. 139 Helene Sophie juli 19, 2014, kl. 02:50

    Herregud, dette er så viktig. Og jeg kjenner meg igjen. For meg ble selvskading et større problem nettopp når jeg var innlagt for spiseforstyrrelser. Men det var jo ikke på grunn av selvskadingen jeg var der, så det gjorde liksom ikke noe. Men for meg var det forferdelig, og det tok vekk enda mer fremtidshåp. Ca eneste respons jeg fikk var «men du har ikke kuttet sånn at du måtte sy?», «det er ditt ansvar å ikke gjøre det», «ikke gjør det, nå blir det jo sommer» og «du kan ikke gå med korte ermer, du må ta hensyn til medpasienter».
    Det er så sårt når du er i den situasjonen, og det ligger så mye skam rundt det. Etter den erfaringen er jeg mer skeptisk til innleggelse i fremtiden, for jeg følte meg nedprioritert og til bry…
    Bra du skriver om ting som dette. Det er så viktig! Og jeg er utrolig stolt av deg som har blitt skadefri! <3

  63. 140 Øyvind august 28, 2014, kl. 04:12

    Denne er vel veldig relevant her:

    Psykiatrien fra innsiden, NRK Ytring
    http://www.nrk.no/ytring/psykiatrien-fra-innsiden-1.11897350

  64. 141 Marius oktober 26, 2014, kl. 11:05

    Selv skading er så teit, du skader deg selv bare for oppmerksomhet. jezus

    • 142 Øyvind oktober 26, 2014, kl. 12:53

      Hvor kommer denne oppfatningen fra? Jeg vet den ikke er på virkeligheten på noen måte, men den må likevel komme fra et sted? Vet at en del av dere som klarer å si slike ting bare gjør det for å «trolle», men det gjenstår en del som faktisk mener det de sier. Så hvor kommer denne oppfatningen fra?

  65. 143 idunn /vintersolverv oktober 26, 2014, kl. 18:23

    ble helt kvalm av å lese dette fordi jeg kjenner meg sånn igjen. hvor mislykket man føler seg over å ha trodd at noe var mer alvorlig enn det var. for kanskje ikke kuttet var så alvorlig i seg selv alene, men det er et enormt rop om hjelp for det åpner en dør helt feil vei. selv holdt jeg bare på med dette i 5-6 år, men det er mer enn nok til å ødelegge seg selv på flere vis.

    nei, jeg kjente dette skikkelig i hjerte det innlegget her altså. forstår godt du sitterr igjen med disse tankene du gjør.

    også må jeg bare legge til at du er veldig sterk og flink til å sette ord på det nå.

  66. 144 Sara oktober 26, 2014, kl. 19:10

    Utrolig modig og bra skrevet! Og utrolig viktig tema – veldig bra å se at det har nådd så mange! Jeg jobber selv på institusjon med ungdom, og tar det derfor rett til hjertet. Det er mange forskjellige teorier på hvordan man skal utføre jobben sin, og hvor den følelsesmessige grensen går (profesjonell distanse og alt det der).
    Jeg personlig, har alltid ment at man ikke kommer noen vei hvis ikke man ser hver enkelt person som den unike personen de er, med en unik historie. Det er alfa og omega at man viser respekt og forståelse for dette hvis du i det hele tatt skal ha sjans til å nå frem til personen og hjelpe dem på best mulig måte. Å ikke vise følelser i jobben blir i veldig mange tilfeller helt feil, etter min mening.

    Så igjen; SINNSYKT bra at du tok opp et så viktig tema! You go girl!

  67. 145 Vilde oktober 26, 2014, kl. 22:21

    Jeg var på praksisbesøk på en institusjon for psykisk syke og rusavhengige for en liten stund siden. Der fortalte de oss at de har blitt lært opp til å ikke gi altfor mye oppmerksomhet angående selvskading. Dette sa de var grunnet «sekundær gevinst». Den første gevinsten man får er når personen skader seg og den sekundære er når man får all denne oppmerksomheten i ettertid. Jeg forstår hva de mener med dette, men jeg synes det var feil i din situasjon hvor de ikke roste deg for å si ifra. Men det er selvfølgelig veldig vanskelig å bedømme slike situasjoner.

    • 146 Øyvind oktober 27, 2014, kl. 01:39

      Det er ikke bare feil i hennes situasjon, det er feil generelt. Selvskading er ikke noe overfladisk en gjør bare for å få oppmerksomhet. Det er utallige grunner til hvorfor folk skader seg selv, og jeg tror det mest destruktive du kan gjøre er å overse det eller behandle personen som sliter med selvskading kaldt og dømmende.

      Å «ikke gi oppmerksomhet til» de som skader seg selv er som å ikke gi oppmerksomhet til pasienter som gråter.

  68. 147 Tonje oktober 27, 2014, kl. 10:40

    Hei.
    Jeg vet veldig godt følelsen av å ikke få no respons på »det første kuttet».
    Jeg selv er 19 år og kjenner så alt for godt følelsen av å bli redd for deg selv.
    Førstegang jeg fikk panikk over hva jeg gjorde mot meg selv var i 8.klasse…
    Jeg turet ikke si det til noen, jeg lå på natten og tenkte og smerten tok overhånd. Jeg valgte å »ripe» meg selv men det ble ikke en ripe det ble et ganske stygt kutt som jeg valgte å stripse og bandasjere. på skolen sa jeg at jeg hadde forstuet hånden.

    og det var begynnelsen på en laaaaaaaaang periode med selvskading og lite hjelp………..

  69. 148 Kristina oktober 27, 2014, kl. 12:36

    Fantastisk innlegg. Tusen takk for at du skrev om dette.

  70. 149 Tom Arild oktober 27, 2014, kl. 22:51

    Vondt å se noen har påført seg så stor smerte over lang tid,. Og du har helt rett angående måten helsepersonell er opplærte. Samme, (kalde) holde seg rolig holdning, i ALLE situasjoner og hendelser.. De burde opplæres bedre til å hondtere å reagere forskjelig i de hendelsene/episodene som skjer… Har selv vert innlagt, men av annen grunn som ikke trengs utdypes ^^

  71. 150 Natalie oktober 28, 2014, kl. 14:26

    det er vondt å se/lese at de ikke tok dette her alvorlig. jeg gjør det samme selv fordi jeg sliter hjemme.. men nå som min mor er blitt gravid, så tenker jeg at jeg burde slutte med selvskading. jeg har prøvd å tatt mitt eget liv 2 ganger. men jeg har nå innsett at der er noe jeg absolutt burde slutte med.. dette innlegget som du skrev her, fikk meg til å tenke ganske mye. tusen takk for at du skrev dette innlegget, det har helt sikkert fått mange til å innse hvor alvorlig dette faktisk er!

  72. 151 Torhild Gjermundsen Kaupang oktober 29, 2014, kl. 08:10

    Mammahjertet mitt gråter når jeg leser om dette. Vi kan som mennesker alle ha det vondt, men som barn/ungdom er en ekstra sårbar. En har ikke erfaring og kunnskap nok hverken om seg selv eller livet ellers til å kunne takle en del vanskeligheter. Og det å ikke bli møtt og sett i sin sårbarhet og smerte, spesielt av de som skal være utdannet til dette, gjør ikke ting lettere. Det er fint å høre at du er på din rette veg ut av smerten og kan se tilbake på den med et blikk av erfaring og videreformidle det til både helsepersonell og andre som sliter. Du er ei nydelig jente og jeg håper inderlig at du har funnet styrken i deg selv til å gå videre med hodet hevet og få til ett flott liv for deg selv <3
    Klem fra mamma til tre nesten voksne/voksne gutter/unge menn.

  73. 152 Ann-Kristin oktober 29, 2014, kl. 11:02

    Hei, og tusen takk for et flott blogg innlegg. Jeg er selv mor til ei jente på 14 som har begynt å kutte seg. Begynte med litt rifter på hånden bare, men i sommer ble det mye verre. Vanskelig for oss som de nærmeste å vite hva vi skal gjøre for at hun skal få det bedre og slutte med selvskading. For det er kjempe skummelt.Hun er i samtaler på skolen, og henvisning til BUP er sendt. Men kjenner jeg er så i tvil på om dette er nok. Arrene hennes har jeg fått produkter å smøre på som hjelper veldig, så de er nesten borte.

  74. 153 Mia oktober 31, 2014, kl. 09:30

    Jeg hadde dype sår i sjelen jeg ikke holdt ut. Da jeg rispet/kuttet meg for å konkretisere disse og vise mine psykologiske sår. Jeg hadde ikke språk for dette da. Men jeg fikk også følelsen at kuttene ikke var alvorlige nok. Og ikke vært oppmerksomhet. Men det handlet egentlig ikke om disse rispene, men de psykologiske sårene. Jeg tenkte; må kuttene være dypere for å bli forstått, så skal jeg gi dem det de ber om…. Hva om noen satte seg ned og sa «jeg forstår du må ha det veldig vannskelig nå». Snakket om sår i hjerte, om sinne og selvhat på grunn av skyld og skam.

  75. 154 gaffelioyet oktober 31, 2014, kl. 13:11

    Hei Liseliten. Kjenner meg veldig igjen i det du sier, det vekker mange minner. Jeg ga opp det norske systemet til slutt. Etter inn og ut til samtaler og drit siden jeg var 13-14…. 9 år etterpå er jeg endelig i gang med skikkelig behandling med en privat psykolog i England. Selvskading, rus, traumer og overgrep var ikke «alvorlig» nok. 6 mnd på venteliste hver gang, og når tida kom fikk du en person som ikke trodde på deg eller syntes du var en oppmersomhetssyk liten drittunge. Stå på, vær deg selv, tro mot hjertet ditt og snakk med noen. Det hjelper. Sender masse kjærlighet over nordshøen <3

  76. 155 Øyvind desember 17, 2014, kl. 09:58

    Det jeg har merket meg her, etter å ha tenkt litt, er stillheten fra de som faktisk behandler selvskadere på denne måten, de som tenker at «jo, dette er rett måte å behandle pasienter på». Du skulle trodd i det minste én av dem ville kommentert her og delt sin mening, om de står inne for det de driver med. Skulle faktisk likt å høre deres versjon, spesielt vil jeg gjerne vite om de har noen faglig begrunnelse for hva å behandle selvskadere på den måten. Minst opptil flere av dem må jo ha lest dette innlegget, og da syns jeg det er merkelig at de ikke prøver å forsvare «sin side».

  77. 156 Alter Ego februar 4, 2015, kl. 09:27

    Sender en god klem til Liseliten fra den tiden… Jeg er tidligere selvskader og utdanner meg nå til Sykepleier. Jeg ønsker å ta med alle mine erfaringer ifra psykiatrien inn i mitt yrke. Kanskje jeg kan gjøre en forskjell for våre kommende generasjoner?

    • 157 liseliten februar 24, 2015, kl. 14:00

      Tusen takk! Ja, det tror jeg du kan og vil gjøre! Man kan lese seg til mye, men jeg tror at et ønske om å gjøre en forskjell, sammen med en unik forståelse, kan utgjøre mye. Lykke til med studiene <3

  78. 158 lamentedsoul mars 28, 2016, kl. 18:51

    jeg skulle ønske at selvskadingen min ble tatt alvor fra første stund.. Allerede i syvende klasse på barneskolen begynte jeg brått med litt risping med nål. Lærerne så det og spurte om det var en greie pga en film som var kommet.. Og thats it. Borderline diagnosen er noe jeg nettopp har fått, 25 år gammel.. Alle de åra har jeg gått «alene» om det. Utenom innleggelser, mange mange forskjellige behandlere som aldri har tatt meg alvorlig.. Den behandleren jeg har nå er heldigvis (og endelig) interessert i å hjelpe meg… Håper jeg en dag kanskje kan komme dit du er idag! Stå på!!

  79. 159 Sissi juni 27, 2016, kl. 02:33

    Ser det er 2 år siden jeg delte dette på fb,men har ikke skrevet noen kommentar til deg personlig! Ville bare si takk for et fangastisk innlegg! Skulle ønske dette var et tema alle fikk masse opplysninger om, så flere kunne unngått dette! Er selv 3 år skade fri :-) Nok en gang FANTASTISK INNLEGG!!!


  1. 1 Vi trenger historiene | liseliten.com Tilbakesporingjuni 29, 2014, kl. 21:51
  2. 2 Hvordan du ikke snakker om selvskading | Livet kan fly Tilbakesporingmars 29, 2015, kl. 22:43
  3. 3 Du har jo ikke så mange arr som det andre har | liseliten.com Tilbakesporingjuni 18, 2015, kl. 11:43
  4. 4 Jeg tror kanskje, kanskje, at jeg har greid det | liseliten.com Tilbakesporingseptember 14, 2015, kl. 17:29
  5. 5 Året som har vært | liseliten.com Tilbakesporingjanuar 6, 2016, kl. 23:20

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!