Jeg skulle jo bare skade meg litt. Og så gikk det galt.

«Har de klippet opp klærne mine» tenkte jeg da jeg fant genseren min. Alt ble plutselig så virkelig, og jeg ble kvalm av tanken på det.

«Jeg klarer ikke slutte å tenke på det, du skulle sett deg ligge der bevisstløs. Du var blålig i ansiktet, og da jeg spurte dem om du ville bli normal igjen, så sa de at de ikke visste. Det var så skremmende». Min sterke, fine, trygge, gode mann som satt ved min side dag og natt. Hva har jeg gjort for å fortjene noen som ham?

«Tenk om jeg ikke kan løpe igjen», tenkte jeg stille inni meg da jeg ble trillet i rullestol. Beina mine funket ikke. Jeg var egentlig skrekkslagen, jeg også, men jeg turte ikke si det høyt eller gi uttrykk for det, for dette hadde jeg jo gjort selv? Stakkars mamma og pappa og kjæresten min for alt jeg hadde latt dem gjennomgå, det var dem det var synd på og fælt for. For dette hadde jeg jo gjort selv?

Jeg, Lise, ville ikke dette. Jeg vil leve, det er mange år siden jeg skadet meg for å dø. Og det er det som er så skummelt. Det er dette jeg har snakket om før, frykten for å ikke kunne stole på seg selv. At dette «noe» inni meg… hva skal man kalle det, stemmene, Borderlinemonsteret, som vokser og næres av min bunnløse fortvilelse og selvforakt, plutselig overtar alt i meg – og handler destruktivt. Det var ikke planlagt. Fra tanken eller innfallet om å gjøre noe farlig mot meg selv, til å faktisk utføre handlingen, var gjort på under et minutt. Mentaliseringsbrudd.

Det må sies at jeg i over halvannet år har hatt kontrollen over monsteret, stemmene, som hver dag rakker ned på meg, spytter på meg og ler av meg og sier at jeg må skade meg. I over halvannet år har jeg vært skadefri og uten innleggelser. Jeg har hatt det bra, og monsteret har vært svakere enn før. Dette kom likevel ikke helt ut av det blå. Jeg har, som jeg skrev for ikke så lenge siden, hatt det tungt i noen måneder nå, og det var vel sårbarheten min kombinert med summen av mange små, vonde hendelser som førte til at jeg mistet kontrollen. Jeg trodde jeg hadde mer å gå på.

«Jeg skal bare skade meg litt, så går det over», tenkte jeg for to uker siden. Nå kunne jeg skade meg i fred, for ingen var hjemme, og alt ville bli bedre. Hvor mange ganger har jeg ikke gått på den løgnen før? Hvordan er det mulig å tro på den samme dritten om igjen? Men jeg trodde på det. Der og da trodde jeg med hele mitt hjerte at alt ville bli bedre bare jeg fikk skade meg litt.

Jeg dro så til legevakten for å få sårene mine sydd, men ble møtt på dårlig måte, og det gjorde forferdelig vondt. Så jeg dro fra skadestuen og hjem til monstrene mine og det farlige selvdestruktive som kom til å sette livet mitt på spill, uten å få sårene mine behandlet. Jeg orket bare ikke flere bekreftelser på hvor verdiløs jeg var, og jeg har sjelden følt meg så alene og fortvilt. Ingen visste – og det var min egen feil. De rundt meg, ikke engang behandleren min, visste om fasaden og min anstrengelse for å opprettholde den såkalte solskinnshistorien som alle var så inderlig glad for. Jeg skulle jo bare skade meg litt. Og så gikk det galt.

Kroppen min er fin igjen, heldigvis. Hjertet mitt (i metaforisk betydning), følelsene mine og tankene mine får jeg hjelp for. Jeg er trygg.

Det finnes ikke noe «skal bare skade meg litt, så går det bedre». Og en dag går det kanskje veldig galt.

23 Responses to “Jeg skulle jo bare skade meg litt. Og så gikk det galt.”


  1. 1 Sinnslidelse september 27, 2014, kl. 10:42

    Åh Lise 💗 Jeg er så glad det gikk fint med deg. Mentaliseringssvikt er skumle saker, og jeg begynner å få god kjennskap til de.

    Det er så sårt, det går så fort og det er fryktelig skummelt. Jeg er glad du er i live og at du er forholdsvis uskadd. Solskinnshistorier er ikke alltid helt realistiske 😉 Det er ingen rett kurve som skyter til himmels hos noen når det gjelder livet.

    Utvikling = vikle seg ut av noe man har viklet seg inn i 👍☺️

  2. 2 marianne september 27, 2014, kl. 11:05

    Jeg er i ferd med å forstå at det ikke alltid er så lett å ta kun de gode valgene, når psyken plutselig spiller en sterk rolle. Jeg er veldig glad for at det gikk fint med deg, tross alt. Og jeg syns du er kjempetøff og modig som deler det her. Jeg tror det er en måte å gi seg selv mestringsfølelse og aksept på. Det er tøffe tak med borderline, det er ikke en rett vei. Men det høres jo ut som du også er på en veldig god vei <3
    Heier på deg. Sender en varm klem <3

  3. 3 Den grønne september 27, 2014, kl. 12:45

    Vet ikke hva jeg skal si, så sender bare en klem!

  4. 4 Renate september 27, 2014, kl. 15:48

    Fineste Lise <3 Jeg tror på deg og tror at alt vil bli bra. Gode tanker og en stor klem sendes din vei <3

  5. 5 - I - september 27, 2014, kl. 18:02

    Jeg leser.
    Blir alvorlig.
    Blir takknemlig for at du er trygg nå
    Varme tanker til deg!

  6. 6 Wenche september 27, 2014, kl. 18:41

    Tenker på deg, og sender deg noen gode klemmer.
    Heier fortsatt på deg Lise !

  7. 7 Lilly september 27, 2014, kl. 20:38

    Fineste, søteste Lise <3 Jeg er så glad du er trygg nå og håper du blir sett videre, også i gode perioder når man likevel må kjempe den kampen og møte de stemmene og følelsene som kan gjøre så mye.
    Sender en lang og god klem, du er bare så utrolig nydelig, always <3

  8. 8 jadedsnowblog september 27, 2014, kl. 21:31

    Vanskelig å finne ord… Sender deg en klem og mange varme tanker, kjære Lise ♡

  9. 9 bekke september 27, 2014, kl. 21:48

    Godt du er i trygge hender nå Lise. :)
    Håper du snart får det bedre igjen.
    Du har klart det før, og du
    kommer til og klare det igjen :-)
    Klem til deg <3

  10. 10 Hjertekraft september 27, 2014, kl. 22:03

    jeg er veldig glad i deg <3 <3

  11. 11 Øyvind september 28, 2014, kl. 05:26

    Er så glad for at det går bra med deg. Klem fra meg og.

  12. 12 kinect90 september 28, 2014, kl. 06:35

    <3<3 Stor styrkeklæm <3<3 Ble litt paff, kanskje fordi jeg som de fleste andre trodde du var bra nå, men jeg vet det er masse som kan foregå i det skjulte…ja, nesten så man ikke er klar over det selv. Kanskje er det noen følelser du bærer på i hverdagen som du ikke får utløp for? Noe som bygger seg opp…… God bedring Lise- jeg heier fortsatt på deg <3

  13. 13 Stine september 28, 2014, kl. 17:41

    Jeg er glad det gikk bra med deg.
    Varme tanker din vei.

  14. 14 Elisa september 28, 2014, kl. 21:46

    💖 Jeg er så glad for at du fremdeles er her💖 jeg vet selv hvor vanskelig det er,og hvor lett det kan snu.. jeg tenker mye på deg og det er deg jeg kan takke, for at jeg endelig turde og fortelle om mine kamper til bl.a familie. 🌺håper det går bra med deg🌺
    Klem💞

  15. 16 Hanne september 30, 2014, kl. 21:47

    Hjertet mitt blør for deg akkurat nå. Jeg kjenner meg så igjen. Særlig i det å være redd for seg selv. Det er den verste følelsen i verden! Jeg er nå på mitt fjerde år som skadefri og skulle så gjerne fortalt deg hvordan du skal komme dit jeg er, men jeg ANER ikke hvordan jeg har kommet hit selv :( Ønsker deg alt godt!

  16. 17 Øyvind oktober 14, 2014, kl. 13:59

    «Jeg dro så til legevakten for å få sårene mine sydd, men ble møtt på dårlig måte, og det gjorde forferdelig vondt. Så jeg dro fra skadestuen og hjem til monstrene mine og det farlige selvdestruktive som kom til å sette livet mitt på spill, uten å få sårene mine behandlet. Jeg orket bare ikke flere bekreftelser på hvor verdiløs jeg var, og jeg har sjelden følt meg så alene og fortvilt. Ingen visste – og det var min egen feil.»

    Sånn jeg ser det —
    Det var ikke din egen feil. Du skulle ha blitt tatt imot på en god måte, slik at du orket og turte å åpne deg og fortelle hvor ille det sto til med deg, og fikk hjelpen du fortjente og trengte. At det jobber mennesker på legevakt som ikke har empati eller kunnskap nok til å møte mennesker i krise, er dessverre ikke noe noen av oss rår over, og i ditt tilfelle førte det til at du ikke fikk bedt om hjelp. Vær så snill, ikke se på det som din feil.

  17. 18 Marthe oktober 15, 2014, kl. 18:28

    Hei, Lise!
    Jeg vil bare si at jeg synes det er veldig imponerende at du tørr å åpne deg for resten av verden om dine innerste tanker, følelser og monsteret som spiser deg opp innvendig! Men jeg er sikker på at dette klarer du! Dette monsteret skal ikke få bli en evig del av deg, du skal overvinne det med positive tanker, håp, mot og gode støttespillere! Jeg har selv samme diagnose som deg og har gått i behandling i ett år nå, uten at tankene, følelsene, selvskadingen har blitt bedre. Så tro meg når jeg sier at jeg vet hvordan du har det og hvilken kamp du kjemper mot deg selv hver dag. Håper vi snart kan få den hjelpen og støtten vi trenger til å bli frisk og leve et godt liv både med oss selv og de rundt oss!
    Stå på!

    Ps. Har sendt deg en mail også, ville blitt evig takknemlig om du tok deg tid til å svare på den når du fikk tid og krefter :)


  1. 1 » Om selvskading og hvor galt det kan gå Tilbakesporingseptember 28, 2014, kl. 17:26
  2. 2 it’s fine. i ran today. | liseliten.com Tilbakesporingoktober 10, 2014, kl. 11:16
  3. 3 Men så lettet det, og det er jul | liseliten.com Tilbakesporingdesember 21, 2014, kl. 17:31
  4. 4 Siste pille | liseliten.com Tilbakesporingjuli 7, 2015, kl. 05:32
  5. 5 Jeg tror kanskje, kanskje, at jeg har greid det | liseliten.com Tilbakesporingseptember 14, 2015, kl. 17:29

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!