Det tok tid før jeg forsto at…

Det tok tid før jeg forsto at når jeg var sint på deg, så var jeg egentlig bare rasende sint på meg selv. Jeg klarte ikke å skille, og det var så uutholdelig. Monsterbølger av kaos, desperasjon og sinne gjorde at det rant over, eksploderte og jeg noen ganger tok det ut på deg, for deretter å hate meg selv enda mer og straffe meg selv ved å kutte meg, ta overdose eller andre destruktive handlinger. Om jeg døde eller ikke, fikk varige mèn eller ikke, var ikke så viktig. Jeg ville bare vekk. Og det tok tid før jeg forsto hva sinnet egentlig handlet om.

Det tok tid før jeg forsto at min til tider barnslige, primitive oppførsel ikke handlet om at jeg var en drittunge, men at jeg manglet redskapene som skulle til for å klare å håndtere de overveldende følelsene, som for eksempel redsel. En av de såreste og mest smertefulle følelsene som for meg ofte viste seg i «barnslig, primitiv oppførsel». Du skulle visst hvor jeg redd jeg var bak det sinte og trassige forsvaret.

Det tok tid før jeg forsto at når jeg på ulike måter skjøv deg bort, du som var så viktig for meg, så handlet det paradoksalt nok heller om frykt for å miste deg. Jeg var overbevist om at du ville forlate meg når du først kom innpå meg, derfor syntes jeg det var best å forlate deg først. Lenge ødela jeg for meg selv, litt som en form for selvskading, og litt for at jeg skulle ha rett i det jeg allerede visste; at du ville dra. Det var bedre at du dro fordi jeg selv la opp til det, enn at du dro fordi du ikke likte den personen jeg egentlig var. Du skulle visst hvor glad jeg var i deg.

«Brent barn skyr ilden»? Ikke alltid. Det tok tid før jeg forsto at jeg til tider, spesielt i de tyngste periodene, nærmest oppsøkte ilden – det syke – fordi det fantes en trygghet i det. Det var velkjent, forutsigbart, her sa monstrene mine at jeg hørte til, jeg fortjente ikke bedre, og her kjente jeg alt. Verden der ute var… ukjent. Kald, uhåndterlig, uforutsigbar, skummel. Og det tok tid før jeg forsto at det ikke trengte å være slik.

Det tok tid før jeg forsto at selvmordstanker og selvmordsforsøk ikke nødvendigvis betydde at jeg ønsket og burde dø, men at jeg ikke orket eller klarte å leve mer. Og det tok tid før jeg forsto at det alltid finnes håp og mulighet for bedring, mens døden er endelig og for alltid.

Det tok tid før jeg forsto at det var en styrke å be om hjelp. Det var overhodet ingen styrke i det å på død og liv skulle klare seg selv, eller i det å skade seg ille, verre, verst, slik monstrene mine fortalte meg. Styrke – den aller største – var å stå i mot, bruke ord, be om hjelp, og ikke minst å ta i mot hjelpen.

Det tok tid før jeg forsto at alt det uforståelige jeg føler og gjør alltid har en årsak og sammenheng. Og det tok og tar fortsatt tid å bruke forståelsen og innsikten til mitt eget beste. Selv om jeg forstår, er det en daglig kamp å velge riktig, og ikke la følelser, fortid og monstre ta overhånd. Men man er godt på vei når man først kan forstå det uforståelige.

Denne (utklipp av en større tavletegning) får meg til å smile. Meg på tavla i behandling, begge deler har gjort det mulig for meg å forstå meg selv bedre.

7 Responses to “Det tok tid før jeg forsto at…”


  1. 1 marianne november 13, 2014, kl. 18:21

    Så veldig, veldig godt skrevet. Så mye som vekker gjenkjennelse. Takk som skriver dette, Lise. Takk. Og gode ønsker. Varm klem

  2. 2 Øyvind november 13, 2014, kl. 19:59

    Du skriver så mye som jeg kunne skrevet selv. Kjenner meg veldig igjen her.

  3. 3 le0pardn november 13, 2014, kl. 21:59

    Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Du har definitivt opplevd og vært igjennom mye mer enn det jeg har, men allikevel så klarer du å skrive ned det jeg lenge har hatt lyst til å skrive; men som jeg ikke har klart. Jeg har kommet frem til at jeg er redd for det positive, men finner det negative trygt og kjent, og det er vel hovedsaken for at jeg selv også prøver å gjøre om enhver positiv situasjon til noe negativt.

    Er veldig glad for at jeg fant bloggen din, du har fått meg til å innse veldig mye i starten av min behandling, du har hjulpet meg (uten å kanskje være klar over det) med å formulere ordene mine rett, og hjulpet meg med å forklare til min psykolog hvordan jeg føler meg med ord.

    Selv om du ikke vet at du har hjulpet meg, så vil jeg bare si takk. Takk for at du er til, takk for at du gir meg inspirasjon til å fortsette å kjempe. <3

  4. 4 Sinnslidelse november 14, 2014, kl. 21:21

    Story of my life!! Kjenner igjen stort sett alt, (heldigvis) har det tatt meg «bare» to år. Stor klem til deg :-)

  5. 5 Lilly november 16, 2014, kl. 17:35

    Utrolig bra skrevet, det sa så mye <3 God klem <3

  6. 6 Solvor november 20, 2014, kl. 12:00

    Et velskrevet innlegg Lise. Takk for at du nok engang setter ord på følelser hos meg, og rydder i rotet mitt. Du er god som gull!

  7. 7 June november 21, 2014, kl. 19:40

    Du skriv så sterkt <3


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!