Det handler om mer enn bare ridning

IMG_9905

Jeg har aldri engasjert meg så mye, gått så inn med hele hjertet, i noe som gjør nedturene så dype, og oppturene så høye. It’s a fucking roller coaster. Jeg som er så hypersensitiv, utålmodig og «alt eller ingenting». Likevel utsetter jeg meg for dette hele tiden. Før ville jeg ganske sikkert gitt opp fordi jeg ikke hadde orket utfordringene, de slitsomme svingningene og bekreftelsene på at jeg ikke duger eller får til (noe jeg faktisk også gjorde, les: En 10-åring klarer det du ikke klarer! og Sommerfuglene lever igjen). Men da ville jeg også gått glipp av gleden, lykken og mestringsfølelsen det gir meg. Jeg snakker om ridning. Ikke (bare) om hest (det kan vi ta en annen gang, haha) – for hest i seg selv er for det meste bare kos og fint og innebærer ikke særlig nedturer. Det gjør derimot ridningen. I hvert fall for meg.

For det har seg sånn at jeg vil bli god, bedre. Å skritte en tur er ikke nok for meg, selv om det er noe av det koseligste jeg gjør. Det er ikke nok for meg å «bare» kunne trave og galoppere eller henge på over et hinder, selv om det er noe av det kjekkeste jeg gjør. Jeg vil lære meg å ri hesten. Jeg vil lære meg å mestre hesten og alle de små, men viktige detaljene man må kunne beherske for å kalle seg en rytter. Jeg har aldri villet noe så sterkt som dette, og det er uvant, fint. Jo mer jeg lærer, jo mer innser jeg hvor lite jeg egentlig kan, eller hvor mye jeg har å lære. Det ser så lekende lett ut når de flinke rir, for en snill og medgjørlig hest, liksom. Men når man prøver det samme selv, skjønner man fort hvor ufattelig flinke de faktisk er!

Jeg har gode og dårlige dager, gode og dårlige egenskaper. Hesten er et levende vesen han også, et halvt tonn større enn meg, med gode og dårlige dager og egenskaper, og med egen vilje. Kanskje klaffer vi dårlig og får ikke til noe som helst sammen. Kanskje klaffer vi bra og får til et godt samarbeid. Og kanskje klaffer vi til vanlig, men har en dårlig dag. Enten hesten, meg – eller begge to.

Jeg har grått i fortvilelse. Fordi «jeg kan faen meg ingenting, jeg får ikke til noe som helst!». Jeg har vært sint på «dritthestene» og lagt skylden dem. Jeg har følt meg liten og dum. «Jeg vil ikke hoppe mer, jeg er ikke trygg på denne hesten», sa jeg gråtkvalt foran alle da jeg prøvde å hoppe med hesten jeg falt av og skadet meg på i fjor, og ble stående og se på resten av timen. Og jeg har vært rasende sint på meg selv – fordi jeg lar alt gå så fryktelig innpå meg. Det er sånn jeg er og alltid har vært. Jeg føler alt med hele meg, og så dypt og inderlig sterkt. En egenskap jeg har foraktet og ønsket bort – fordi det har påført meg så mye vondt, men som jeg prøver å lære meg å akseptere og verdsette. For det er egentlig en fin egenskap å ha.

lisestevneFørste stevne. Stor seier bare å tørre å delta.

Det første året jeg red var det stort sett bare oppturer. Jeg startet på null, hadde alt å lære og ingenting å tape. Jeg har opplevelser som i dag kan virke «små», men som for meg, der og da, betydde alt. Første gang på rideskolen, for eksempel, for litt over to år siden. Hvordan jeg ikke engang greide å justere stigbøyleremmene fordi jeg skalv sånn på hendene av redsel! Og gleden og seieren jeg følte da jeg dro hjem etterpå, etter å ha trosset frykten. Jeg husker første gang jeg galopperte. Jeg hadde privattime. Den stødige, gamle hesten på longeringsline. Jeg skulle bare sitte oppå – med armene ut – i galopp! Jeg trodde ikke han mente det, uten hender? Og den fantastiske frihetsfølelsen jeg fikk av å galoppere for aller første gang, og med armene ut! Jeg husker første gang jeg red alene. På utebanen, en varm og nydelig sommerdag. Det var stort å få ri på egenhånd, «lille, uselvstendige meg», uten instruktør eller andre som passet på eller fortalte meg hva jeg skulle gjøre. Jeg husker første gang jeg hoppet. Dette var også på en privattime, over et lite kryss. Jeg klarte ikke å slutte å smile etterpå, tenk at jeg vågde! Jeg husker første gang jeg deltok på stevne, i høst. En «uoppnåelig» drøm. Jeg kom aldri til å bli god nok, jeg kom aldri til å tørre heller, og jeg kom aldri til å hoppe hinder, er du gal. Men jeg gjorde det, og jeg kjempet mot tårene etterpå, jeg var så glad og stolt. Jeg husker aha-opplevelsen jeg fikk av noe så grunnleggende som støttende bruk av utvendig tøyle, på den sta hesten som nektet å vende over banen. Plutselig løsnet alt. Og jeg husker da jeg red favoritthesten min for første gang, som den gang var alt annet enn favoritthest. «For mer erfarne ryttere» sto det beskrevet om han. Å ri ham var skummelt og føltes som et slag i trynet, og jeg sa til meg selv at han skal jeg aldri ri igjen! Ja, det sa jeg om det som i dag er en av favoritthestene mine! :)

Det er dessverre ikke slik at «hvis jeg er snill med deg, så er du snill med meg» i ridning. Jeg må være sjef, og jeg må være bestemt. Det strider sånn imot min natur! Jeg er vant med å være dørmatte, fordi det er enklest, tryggest og minst konfliktfullt. Jeg er vant med å ikke sette grenser for meg selv. Jeg har funnet meg i å bli tråkket på og herset med. Jeg har aldri turt å hevde meg selv. Og så skal jeg være sjef? Jeg skal være bestemt og kreve at hesten adlyder meg – fremfor at hesten tuller som han vil og bestemmer og styrer over meg? Kan du se for deg det? Jeg kunne ikke. Det er fortsatt krevende for meg å ta den rollen, men jeg tror det er bra for meg, veldig veldig bra. Ikke bare relatert til ridning, men i alle situasjoner i dette livet og denne verden.

Noen dager føler jeg at jeg får til, at jeg klarer, at jeg er flink, at jeg kan. Jeg har tro på meg selv, er bestemt, og sammen får vi det til. Mestring! Andre dager kjenner jeg det allerede før jeg har gått oppå hesten. At i dag er jeg sårbar og selvtilliten på bunn. Hesten merker min manglende ryggrad og utrygge signaler, og plutselig får jeg ikke til noe som helst. Hesten vil ikke høre på meg, han vil ikke gjøre det jeg ber ham om, samarbeidet er dårlig, alt blir feil, og jeg drar hjem med følelsen av at det var som jeg visste, jeg kan ingenting, jeg er ingenting, og kan egentlig bare gå og kutte meg og dø, for å sette det på spissen.

Det unike, i hvert fall hittil, er at alle disse nedturene, frustasjonene og bekreftelsene på at jeg ikke kan – er at jeg faktisk ikke legger inn årene og legger det hele på hylla fordi jeg ikke får til (og dermed aldri vil få til?). Nei. Jeg tenker, faen. Dette skal jeg få til! Jeg klarer nesten ikke vente til neste gang så jeg får jobbet mer med det! Jeg blir så forundret og glad av at jeg har slikt inni meg, jeg også. I can do this!

tornadoblogUngponni :D For en fryd å ri, og ikke minst lærerikt!

Før jul jobbet jeg to dager i stallen mens andre var vekkreist på ferie. Jeg er i stallen fast og hjelper til 1-2 ganger i uka, men denne gangen hadde jeg ansvaret alene, 30 hester og ponnier. Fôring frokost og middag, høy og grøt. Møkking, lufting og alt som hører til av dekkenskifte, dusjing av møkkete bein, og blant de fineste, skjønneste hestene også et par sure som trenger å bli satt på plass. Meg. Dørmatta, hun som ikke turte å klappe en hest før uten å nærmest besvime av skrekk. Går det an for andre å skjønne hvor stor denne forandringen er, hva dette har gjort med meg?

Oppsummert, jeg begynte med det dårligste utgangspunktet:

• Jeg var livredd hester – likevel søkte jeg kontakt helt til frykten var borte. Jeg har overvunnet frykten, og funnet noe av det fineste i livet ♥.
• Jeg syns det var (er) vanskelig å ikke få til, og jeg syns det var (er) vanskelig med kritikk. Likevel tropper jeg opp flere ganger i uka for å gjøre noe jeg verken kan eller er særlig god på – for så å få tilbakemeldinger på alt som kan gjøres bedre!
• Dørmatte-holdningen, beskrevet tidligere. Likevel øver jeg meg, flere ganger i uka, på å ta plass og «bestemme».
• Jeg var overbevist om at ingen liker meg og at alle vil meg vondt, både hest og folk. Likevel utsetter jeg meg for dette flere ganger i uka, og får heldigvis bekreftet at det ofte bare er tankene mine som tuller med meg. Hestene er nysgjerrige på meg, jeg gir av meg selv og de dømmer ikke, og folkene i stallen er skikkelig, skikkelig greie! Fuck you, demons.

Stallen, hestene, ridningen. Det gjør så mye bra for meg på så mange ulike plan. Ikke bare gir det meg glede, varme, ro og mestringsfølelse som ikke ligner noe annet. Det utfordrer meg på vanskelige ting som til syvende og sist egentlig handler om så mye mer enn bare hest og ridning.

Sitatet på det øverste bildet er forresten noe av det fineste og sanneste jeg har lest på lenge. Det er slik det føles. Når jeg rir, glemmer jeg alt annet. Når jeg rir, er alt i meg her og nå. Det aller beste fristedet.

rideturRidetur i skogen ♥ Idyll.

Foto: AKP Photography

11 Responses to “Det handler om mer enn bare ridning”


  1. 1 Jennae februar 27, 2015, kl. 14:11

    Jeg fatter ikke at det går an å være så flink og tøff som du, Lise. Du er et unikum!! Hallo, jeg har ridd i treogtjue år, og jeg er ikke halvparten så flink som deg. Det sier kanskje mer om meg enn deg, da… :p Men, jeg er søkkanes imponert over hva du har fått til. Du er konge.

  2. 2 Terese et tustehue februar 27, 2015, kl. 14:35

    Jeg vet at ett av målene og ønskene dine er å få galoppere på stranden en dag! Jeg drømte om det i natt, at vi gjorde det, og en dag skal jeg hjelpe deg å få det oppfylt! Du er dyktig, og uansett hvor usikker du blir, så husk at du har kommet ufattelig langt! Jeg digger deg! Du er den tøffeste jeg vet! -Terese

  3. 3 Wenche februar 27, 2015, kl. 14:36

    Jeg heier fortsatt på deg !

  4. 4 veientilbaketilmeg februar 27, 2015, kl. 18:43

    Hester er fantastisk medisin. Jeg liker også godt å dra til stallen etter at alle andre har dratt hjem og bare sitte å høre på den beroligende lyden av hester som spiser. Nyte varmen fra hestene, og kjenne den søte lukten av høy. Det er mye god terapi i hest😊 Jeg synes du er kjempeflink jeg. Har holdt på med hest i over 20 år, og min erfaring er at de som er ydmyke og innrømmer for seg selv at de fortsatt har mye å lære-det er de som til slutt blir de flinkeste rytterne. Når det handler om å håndtere 500kilo hest med egen vilje, kommer man ikke langt med en jeg kan alt holdning. Så jeg er sikker på at du er kjempeflink jeg Lise. Og at du kan komme til å bli enda flinkere-bare fordi at du har riktig innstilling. Jeg har jobbet og reist rundt med spranghester i hele verden, og de beste rytterne er nettopp dem som er ydmyke. De har mye mer feeling om du skjønner. Så utrolig bra at du har muligheten til å være sammen med hestene. Jeg gleder meg til å følge med på fortsettelsen😊🐴

  5. 7 - I - februar 27, 2015, kl. 19:45

    Jeg har lest – og det var ikke kjedelig!
    Selv om jeg ikke kan noe om riding.
    Men det er som du sier – det handler om mer enn riding.
    Om mot og mestring og engasjement og glede og styrke.
    Om mye av det som gjør livet godt når det er på det beste,
    og levelig når det er på verste.
    Det kan jeg kjenne igjen – uten hest.
    Og begynne å lete etter hva det er som gir meg sånne opplevelser.
    Så takk igjen for det du skriver
    Og gode ønsker!

  6. 8 Øyvind februar 28, 2015, kl. 01:06

    Elsker hest nettopp av alle grunnene du beskriver – du lærer å hevde deg, du blir selvsikker, og du får en så sterk mestringsfølelse :) ! Hester er jo så fantastiske dyr óg, på så mange måter.

  7. 9 Sinnslidelse mars 1, 2015, kl. 21:19

    Hestejenter er jo bevist å bli gode ledere som voksne. Nettopp fordi vi lærer å ta ansvar i ung alder og sette grenser osv osv. Jeg er så glad du også har funnet gleden ved hestene, plutselig betyr ikke dårlig vær så mye, møkkete klær blir et bilde på lykke og hestelukten bare god. Det er godt å være hestejente <3

  8. 10 Bjørg mars 3, 2015, kl. 00:44

    Du er tøff du! Jeg har drømt om å lære og ri siden jeg var barn (og vokste opp på et sted helt uten hester). Så ble jeg voksen, og tør ikke oppå hesteryggen. Elsker dyr, og har en del dyr, men synes kyr og hester er litt store…
    Satt på en stødig islandshest en gang, og DEN likte jeg. Men har ikke kommet nærmere barndomsdrømmen, og nå er jeg passert 50…


  1. 1 På hesteryggen eller med løpeskoene på er det ikke plass til sånt | liseliten.com Tilbakesporingmai 3, 2015, kl. 20:53

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!