«Normalt sett»

img2100

Jeg sammenligner meg med andre, tenker på alt jeg «burde være» og alt jeg «burde få til» fordi jeg normalt sett skulle gjort det? Men mitt utgangspunkt er ikke «normalt sett». Jeg har ting jeg bærer med meg og som har formet meg, skade på sjelen.

Det er kanskje ikke så synlig lengre, men jeg har fortsatt mange utfordringer og ting jeg jobber med – inni meg – i alt jeg gjør og alt jeg er. Hver dag. Jeg er glad det ikke er synlig lenger, men noen ganger skulle jeg ønske du visste og til en viss grad forsto (uten å la deg skremme), kampene og konfliktene på innsiden, min historie, hva slags liv jeg har levd. Men det vet du ikke, for det ser du ikke. Smil og vær ikke til bry, så går alt fint.

Det var mer synlig før. Synlige skader utover det som kunne skjules under en genser. Synlige kamper, synlig dårlig fungering. Og sånn sett fullt og helt forståelig at jeg strevde og ikke «fikk til».

Nå? Jeg er som alle andre – sett utenfra. Heldigvis. Det er det jeg alltid har drømt om og jobbet for. Noe så kjedelig men fint som å bare være vanlig. Skli inn i mengden. Fungere. Ha et liv ute i verden. 10 år med terapi, sykehus og helvete. Alt – bolig, sosialt nettverk, fritidsaktiviteter, alt var i regi av eller knyttet til sykehuset. Og jeg er glad for at jeg kan si at det VAR slik, og ikke lenger ER sånn.

Jeg har oppnådd så mye, alt tatt i betraktning. Men så er det egentlig ikke store greiene likevel, «normalt sett». Jeg snakker om de vanlige, dagligdagse tingene ingen tenker over, som for meg er så vanskelig og krevende. For eksempel – og spesielt – det å tørre å åpne munnen, si noe, delta i samtaler, stille spørsmål tilbake. Eller å ta avgjørelser på egenhånd uten bekreftelser og trygghet fra andre, ha meninger. Å ta plass og sette grenser. Å ikke handle impulsivt og destruktivt. Det er så mye. Mye usynlig.

Det er ikke rart at du ikke forstår hvorfor jeg gråter av glede når jeg greier noe du tar for gitt og får til hver dag. Og det er ikke rart at du ikke forstår hvorfor jeg går i stykker av noe du ikke engang ville tenkt over.

Du vet det ikke, for du ser det ikke.

11 Responses to “«Normalt sett»”


  1. 1 marianne april 14, 2015, kl. 19:53

    Så ærlige, kloke, sterke ord, Lise <3 Takk for din åpenhet på bloggen. "Det er ikke rart at du ikke forstår hvorfor jeg går i stykker av noe du ikke ville tenkt over" – takk for akkurat den setningen <3 Den traff meg veldig nå. Den har jeg ikke helt våget å si eller skrive selv.

    Sender varme tanker og en styrkeklem <3

    • 2 Øyvind april 15, 2015, kl. 00:54

      Kjenner meg igjen der, ja. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt dratt lenger ned av noe eller noen enn folk sikkert har forventet, fordi noen har truffet noe «underliggende» hos meg. Kunne skrevet store deler av dette innlegget selv. Om jeg hadde turt.

    • 3 liseliten april 16, 2015, kl. 22:01

      Tusen takk, Marianne det betyr mye <3

  2. 4 Lisa april 14, 2015, kl. 20:45

    Jeg elsker å diskutere med folk. Det er så kjekt å høre ulike meninger om samme sak. Men jeg tror det er fordi jeg har tatt igjen. Jeg ble jo født døv, og tatt operasjon slik at jeg kan høre litt.
    Mange ganger drømmer jeg om å høre normalt som dere. Men jeg må slutte å tenke sånn og tenke på å jobbe hardt for å leve et ok liv.
    Vi alle har ulike kamper. Selv om folk gjør og oppfører seg «normalt», glir utmerket i mengden, betyr ikke at de ikke har kamp. Folk ser ikke at jeg er døv inni. Bare fordi jeg har lært meg å snakke og høre godt, tror folk at jeg hører godt. Det er en kamp. Samfunnet er ikke designet for andre som ikke er A4. Jeg føler at kun de perfekte skal passe inn i samfunnet, ikke alle ulike nyanser…
    Jeg har også kjempet mot indre kamp mange ganger, og heldigvis har jeg vunnet over den nå. Har ikke kjempet over noen mnd nå, fordi den ikke finnes lengre. Den er søm en liten elefant i rommet nå. Ikke en stor en.
    Det er en seier! Det er en kamp uansett hva det er. Det viktigste er at du klarer å ha et liv du trives med, og har ting du kan jobbe med. Trivselen er veldig viktig.
    Livet er tøft. Hvem har sagt det er lett? Vi alle har våre kamper. Mange later som om de har perfekte liv, men ikke sikkert de har det. Og normale folk har sikkert det ikke bra selv om de viser fasaden. Det er viktig å ikke forhåndsdømme andre, lise. Det har jeg brent meg på dessverre.

    • 5 liseliten april 16, 2015, kl. 22:06

      Jeg tenker mye av det samme. Veldig glad i dette sitatet: «Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always». Takk for kommentar og kloke ord.

  3. 6 veientilbaketilmeg april 15, 2015, kl. 10:50

    Nydelig skrevet. Du er et stort forbilde for mange

  4. 8 Caroline april 15, 2015, kl. 12:25

    <3<3<3

  5. 10 Lise april 17, 2015, kl. 07:28

    Så fint skrevet. Jeg har lest bloggen din jevnlig i flere år, men har ikke kommentert før nå. Det er godt å lese at du ikke er der du var. Det er mye hard jobbing, blod, svette og tårer bak det. Og det er sikkert, som du sier, fortsatt mange kamper inni deg, som er usynlig for andre. Jeg heier på deg! Og jeg kjenner meg igjen i deg. Jeg sliter med mye av det samme, men har heldigvis også klart å komme langt. De usynlige kampene er det derimot få, kanskje ingen, som ser. Det er godt å bli oppfattet som «normal». På samme tid er det vondt å stadig bli overvurdert, og noen ganger ikke trodd. Fordi jeg virker så glad og fornøyd og ressurssterk. Noen ganger kunne jeg ønske de visste. Som for eksempel NAV, som ikke helt tror meg, og SKAL ha meg ut i jobb. De ser ikke de svarte dagene. De daglig indre kampene. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre for å bli trodd i slike situasjoner. Hvis du har erfaringer du vil dele, leser jeg gjerne.

    Nok om det:) Igjen, godt å se at det er mange «var slik» i livet ditt, ikke «er slik», selv om det er kamper å gjennomgå enda.

    Lise

  6. 11 Brukne Vinger april 29, 2015, kl. 09:18

    Særdeles bra skrevet. Du har virkelig kommet langt og det er så utrolig godt å se hvor langt du har nåd. Håper du fortsetter å blomstere videre, Lise <3 Mange gode klemmer <3


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!