Du har jo ikke så mange arr som det andre har

Jeg hadde vært skadefri over lang tid, armene mine spesielt, hadde vært helt urørt i noen år. Arrene som en gang var både rød og lilla, klumpete, humpete og skrikete, var nå hvite eller hudfarga, flate, myke og fine. I godt lys og på avstand var de nærmest usynlige. Ingen kunne forestille seg at den fine huden en gang i tiden besto av tresifrede antall suturer innvendig og utvendig.

Så deilig det var – at ingen la merke til armene mine lenger. Jeg kunne gå i t-skjorte, jeg også, og ingen la merke til noe uvanlig. Jeg var vanlig. For en seier. Etter 15 år med selvskading var jeg på god vei til å bli fri, til å kunne legge det bak meg.

Jeg fortalte henne historien min, slik som avtalt, slik som etterspurt, og hun noterte. Jeg hadde sagt ja til å bidra med min historie, kanskje jeg kunne gi håp til andre. Hyggelig dame, godt voksen. Jeg fortalte henne om et halvt liv som syk, om årevis med innleggelser, sykehus og selvskading, og om livet mitt i dag som tilnærmest frisk. Så spør hun, oppriktig nysgjerrig og ingenting vondt ment:

«Men… du har jo ikke så mange arr som det andre har…?»

Hva var det for en ting å si? Jeg ble lei meg, selvfølgelig, skuffet. Hva hadde det med saken å gjøre? Hvor mange eller hvor få arr jeg hadde sammenlignet med andre? Hvor er sammenhengen?

Jeg smilte litt forlegent og svarte at nei, kanskje ikke. Jeg har arr, men de er gamle, så de viser ikke så godt. Og så bra, for meg! Men jeg følte at jeg på en eller annen merkelig måte måtte forsvare meg selv. Som om min historie, mine opplevelser og min smerte ikke var like gyldig fordi jeg ikke hadde så mange arr som det andre har? Jeg lot som ingenting, håpte at tiden skulle gå fort slik at jeg kunne komme meg ut og bort derfra. Aller mest hadde jeg lyst å gå hjem og kappe av meg armen, gi henne stumpen og spørre henne om det var godt nok.

Jeg gjorde selvfølgelig ikke det. Tross skadetrang og gamle, påtrengende sykdomsmonstere som plutselig dukket opp og forstyrret alt, lot jeg armene mine forbli like rene og fine. Kroppen min fortjener at jeg er snill mot den, og ingen dum kommentar skal få ødelegge flere års arbeid for bedring. Jeg tok kontakt med behandleren min, ba om hjelp, snakket om det. Så gråt jeg litt og gikk en lang tur etterpå. Krisen avverget.

Folk kan være ekle med vilje, det er relativt lett å gjennomskue og takle, og preller av meg. Hadde det blitt sagt for å såre med vilje, så kunne jeg børstet det av meg, men dette var ikke vondt ment. Det var ektement. Og det gjør meg veldig forvirra. Hva mener hun med at jeg ikke har så mange arr?

Det er ikke det det handler om. Det handler ikke om hvor mange arr man har, eller hvor store eller små de er! Smerten noen bærer på innsiden kan ikke dømmes utifra det man ser på utsiden!

IMG_4112 copy

Til bursdagen min halvannen uke siden fikk jeg tur til Danmark av og sammen med kjæresten min. Der møtte vi på en fin tavle med både morsomme og virkelig fine bidrag, og den måtte jeg også skrive på. Ser du hva jeg skriver? :)

24 Responses to “Du har jo ikke så mange arr som det andre har”


  1. 1 veientilbaketilmeg juni 18, 2015, kl. 12:48

    DETTE er et utrolig viktig tema! Nemlig det at det ikke kommer an på hvor mange arr man har, hvor store de er osv osv. De største arrene bærer vi inne i oss. Å klare å stå i det viset utrolig styrke. Stå på, YOU ROCK!

  2. 4 lunasmamma juni 18, 2015, kl. 15:50

    Bra du klarte deg igjennom. Når det er sagt så skulle du ha sluppet sånn uvitenhet…!!
    jeg hadde anorexi hadde fått sondenæring i lang tid og tenkte at det skulle begynne å gå bedre, da en sykepleier som var ny på medisinsk avd sa: Når jeg hørte om deg på rapporten, så trodde jeg du var en sånn veldig alvorlig tynn anorektiker, men du er jo ikke det…. Det resulterte i 10 kg vekt nedgang, nyresvikt, leverproblemer, og hjertestans for min del… fordi en liten dame ikke hadde hodet på rett plass. Hverken arr, eller andre utvendige ting sier noe om hvor mye man sliter. Men måten du taklet dette på sier noe om hvor sterk du er, og hvor hardt du jobber:-) Lykke til videre:-)

    • 5 Jeanette juni 18, 2015, kl. 19:24

      Super, konstruktiv kommentar fra ei som tydeligvis har erfaring. Håper det går bra/bedre med deg nå.

    • 6 liseliten juni 24, 2015, kl. 09:04

      For en forferdelig, tankeløs og skadelig ting å si, spesielt av en sykepleier! Liker at du sier HADDE anorexi, for det høres ut som det er fortid nå? Jeg håper det. Tusen takk for gode ord! <3

  3. 9 Caroline juni 18, 2015, kl. 17:00

    Så viktig. Og så godt å se at du blogger igjen <3

  4. 11 Jeanette juni 18, 2015, kl. 19:23

    Viktig innlegg! Kjenner meg igjen, men med «Du er jo ikke så undervektig lenger». Kjempe bra at du har fokus på dette. Lykke til med å leve drømmene dine, heier på deg! Sjekk gjerne ut bloggen min; jeaskamp.blogspot.no

  5. 13 Lilly juni 18, 2015, kl. 20:00

    Veldig bra skrevet og et utrolig viktig innlegg! Det er mange holdninger og uvitenhet rundt forbi, og slik kommentarer kan være så alt for triggende. Du er knall tøff som klarte å stå i mot, du fortjener det beste <3 Gode klemmer <3

  6. 15 Celinn juni 19, 2015, kl. 21:32

    Sykt bra skrevet. Jeg elsker å lese bloggen din. Dette temaet synes jeg er kjempeviktig og du repeterer at det ikke er hvor dype, mange eller hvor mye man har gjort det som teller, men mer hvorfor – hva er det som er galt. For å ikke legge til en veldig lang kommentar så vil jeg si; Du er veldig inspirerende og en av hovedgrunnene til at jeg sluttet (med selvskading) og at jeg er obs hva jeg gjør med kroppen min. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest «Jenta på gulvet», den er bare helt fantastisk nydelig. Jeg elsker bloggen din! Tusen hjertelig takk! <3

  7. 17 Alter Ego juni 22, 2015, kl. 09:42

    *rister oppgitt på hode. Jeg opplever stadig dumme spørsmål, men som pliktoppfyllende sykepleierstudent, smiler jeg og sier at ingen sp.mål er dumme og jobber for å fremme riktig og god kunnskap om tema… :) Det er jammen meg vanskelig noen ganger…

  8. 19 drea89 juni 23, 2015, kl. 06:01

    Veldig dumt spørsmål, ja. Jeg har ingen arr – men det sier jo ingenting om historien min allikevel. Fint at du skriver om det her!

  9. 21 Katrine juni 23, 2015, kl. 20:17

    Jeg har opplevd det samme, og det er vondt. For selv om man kanskje tenker at det er teit, så føles det litt som at man mislykkes. «Åja, jeg kan ikke gjøre dette bra nok engang…» Heldigvis får jeg nå ytterst få kommentarer, da jeg har valgt å tatovere over armen med flest arr, og skjuler resten for de aller fleste. Likevel er det jo en del av meg, og det er vondt, sårt, og helt meg på samme tid. Og du har helt rett: Smerten noen bærer på innsiden kan ikke dømmes utifra det man ser på utsiden!

  10. 24 Pantora juni 28, 2015, kl. 11:06

    For en utrolig tankeløs ting å si… Blir trist og opprørt av det, både på dine vegne og på alle andres vegne som sliter med ting og opplever å ikke bli tatt på alvor pga ditt eller datt. Jeg har, som andre lengre opp her, opplevd å få kommentarer om at jeg ikke er så tynn som andre (feks hos en tidligere fastlege som jeg kom til med spiseproblemene mine for noen år siden, og fikk høre at «vekta var jo ikke SÅ lav»….). Kanskje vil det i slike situasjoner lenge være en stemme som umiddelbart tenker «jeg skal vise deg, jeg!», men så kobler fornuften og rasjonelliteten inn og man klarer tenke at hva DE tenker er faen ikke VÅRT problem!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!