Jeg tror kanskje, kanskje, at jeg har greid det

Jeg skadet meg selv i cirka 15 år. De første årene – fra jeg var 14 til 20 år gammel – skadet jeg meg til og fra, før det så eskalerte i både omfang og hyppighet. Da jeg endelig fikk hjelp i en alder av 21, var det gått så langt at jeg var blitt syk. Diagnoser, medisiner, innleggelser og mer og mer selvskading i ulike former, synlige og ikke synlige.

Lenge følte jeg at selvskadingen var livsviktig for meg. En nødvendighet for å klare å holde ut alt det uutholdelige, og jeg var verken klar for eller villig til å gi slipp på det. «Ikke enda».

Men det ble ikke bare en «nødvendighet», det ble en avhengighet og etter hvert noe jeg mistet kontroll over. Impulser, grensepsykoser, mentaliseringssvikt, jeg følte ikke alltid at det var et valg jeg selv tok. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så vanskelig å komme seg ut av, hvilket grep det hadde på meg. Hvis jeg tok bort selvskadingen nå, hva hadde jeg da? Hva skulle jeg da gjøre? I mitt hode var alternativet å dø eller å skade seg, for det var helt utenkelig at jeg ville overleve å kjenne på den smerten jeg så iherdig prøvde å flykte fra – bevisst eller ubevisst.

I 2010, 27 år gammel, bestemte jeg meg for alvor – nå var det nok. Nok arr, nok forgiftninger, nok løgner, skam og risiko. Nok flukt. Det var på tide å konfrontere det vanskelige. Flere år med behandling og samtaler begynte å gi utbytte. Jeg skjønte at selvskadingen ikke var en løsning, men tvert imot en forsterkelse av det vonde. Kortvarig lindring som bare krevde mer og mer, og som bare gjorde alt verre. Et språk og et uttrykk som ikke ledet noen vei. Selvskading ga næring til sykdommen. Jeg kom aldri til å bli frisk om jeg fortsatte å skade meg, og jeg ville jo bli frisk, og det noe så inderlig! Nå var jeg bestemt på å virkelig gå inn for å jobbe meg ut av selvskadingshelvetet. Og det har tatt år.

«Bare en gang til, bare en siste gang, så er det nok». Men det ble aldri nok. Når stingene var fjernet, når sårene var grodd og arrene bleknet, var helvetet i gang igjen. Stemmene som fortalte meg at jeg måtte skade meg. Den naive troen på at alt ville bli bedre bare jeg fikk skade meg litt.

På et punkt var jeg så fortvilt og desperat at jeg kontaktet en hypnoterapeut (uten at det ble noe mer med det). Kunne noen hypnotisere meg ut av selvskadingshelvetet? For det så så håpløst ut. Hva var galt med meg? Hvorfor kom alle andre seg ut av det, men ikke jeg? Men et lite og skjørt håp inni meg sa: Om jeg greier å komme meg ut av dette, om jeg virkelig blir fri en dag, så vil JEG ha æren for det. Jeg vil at det skal være MITT arbeid, MIN fortjeneste, og ikke fordi noen «hjernevaska» meg til å klare det. Jeg vil være stolt over å ha greid dette selv.

De siste årene, etter at jeg gikk «all in» for å komme meg ut av det, har det gått opp og ned, frem og tilbake (og frem igjen), slik det ofte er med slike prosesser. Det har vært episoder med selvskading, men det har også – og aller mest – vært perioder (måneder) helt uten selvskading. Det har vært en tøff prosess.

Jeg innfant meg til slutt med at jeg sikkert måtte leve med skadetrangen. Kanskje jeg en dag skulle greie å slutte med selvskading, men jeg måtte nok akseptere at trangen og tankene ville være der – kanskje hver dag. Ofte påtrengende, nesten uutholdelig, andre ganger bare tanker som streifet innom. Alltid var det noe som minnet meg om selvskading, alltid var det situasjoner som trigget trangen.

Men en dag slo det meg, og jeg sa det høyt, overrasket. «Jeg tror det har gått mange UKER siden jeg tenkte på selvskading sist!» Og slik har det vært. Jeg plages ikke hver dag, jeg får fred fra skadetanker. Stemmene som tidligere overdøyvet alt, brølte og maste om at jeg måtte skade meg, de hører jeg ikke så mye fra lenger. De prøver seg selvsagt, noen ganger vinner de nesten, men jeg står støtt. Når det blir vanskelig snakker jeg om det, gråter litt, tar meg en løpetur eller får påfyll av ro og glede i stallen.

I morgen er det ett år siden jeg sist skadet meg selv. Ett år uten en eneste selvpåført skramme på kroppen min, ett år uten sykehus og innleggelse.

Ett år skadefri, still going strong. Jeg tror kanskje, kanskje, at jeg har greid det.

Fra Stavanger marathon, august 2015

Les også:
Det første kuttet
Jeg skader meg ikke lenger (basert på svar fra 50 lesere som har sluttet med selvskading)
Jeg skulle bare skade meg litt, og så gikk det galt
Utvalgte innlegg

23 Responses to “Jeg tror kanskje, kanskje, at jeg har greid det”


  1. 1 Linn september 14, 2015, kl. 17:51

    Jeg finner ikke ord for å rose deg nok Lise, du er helt super og jeg synes det er fantastisk å lese at du har det så bra, jeg heier videre på deg! :)

  2. 3 Bianca september 14, 2015, kl. 18:02

    OMG!!!! Fantastisk Lisemor ❤️❤️❤️❤️❤️❤️ Har tårer i auene. Superstolte av deg!!!!!

  3. 4 Pantora september 14, 2015, kl. 18:09

    Jeg vet, ikke kanskje men faktisk helt helt sikkert, at jeg er helt uendelig stolt av deg Lise, you’re my hero ♥

  4. 5 Silje september 14, 2015, kl. 18:20

    Fantastisk bra :D Du er så flink <3

  5. 6 Tuva september 14, 2015, kl. 18:28

    Dette ble jeg ordentlig, ordentlig glad av å lese, Lise! Gratulasjonsklem fra meg :)

  6. 7 Marie september 14, 2015, kl. 18:32

    Jeg sitter her med frysninger. Lenge slet jeg selv med selvskading og fulgte bloggen din aktivt. Det var en hjelp i å lese ordene dine som forklarte så «enkelt» alt jeg følte selv. Jeg var ikke lenger alene i verden. Å se at du og har klart å slutte, gjør meg utrolig glad. Takk for at du har delt reisen din med oss lesere, Uten deg og denne bloggen hadde jeg ikke kommet så langt som jeg har gjort. På vei til et friskt liv =)

  7. 8 Sinnslidelse september 14, 2015, kl. 18:53

    Så utrolig godt å lese!! Du motiverer masse, fortsett med den gode jobben du gjør.

  8. 9 Solvor september 14, 2015, kl. 19:07

    Jeg er så uendelig glad for dette innlegget Lise. Og jeg er her enda. Du er modig og sterk, og du får belønning for alt arbeidet! Vetlo mi❤️

  9. 10 Ingrid E september 14, 2015, kl. 19:13

    Dette gjør meg så ubeskrivelig glad! Takk for at du gir håp, og viser at det er mulig – selv om det koster. Unner deg det så veldig <3

  10. 11 Wenche september 14, 2015, kl. 19:47

    Så flott Lise , dette har du jammen jobba hardt for ! Du fortjener det virkelig.
    Jeg heier fortsatt på deg <3 <3 ♡

  11. 12 Celine therese september 14, 2015, kl. 20:03

    Å, Lise! Jeg håper du tenker oftere på hvor langt du har kommet og på hvor utrolig tøff du er, enn på selvskadingen.
    Så flott at det hadde gått uker siden du tenkte på det. Fremover vil det gå lengre og lengre tid! Det er så godt å lese at livet har fått en positiv vending <3

  12. 13 Marieshjerte september 14, 2015, kl. 20:04

    Stolt av deg!! Du er helt rå!!!! HEIA HEIA LISE!!!!!!!!!!! :) <3 Fortsett den gode jobben!! glad i deg!

  13. 14 Drea september 14, 2015, kl. 20:08

    Jeg klapper og heier! :D Bra jobba, og sterkt gjort!

  14. 15 Øyvind september 14, 2015, kl. 22:19

    Glad på dine vegne :) (y) !

  15. 16 Caroline september 15, 2015, kl. 11:58

    Stolt av deg og alt du har klart <3

  16. 17 Anna september 20, 2015, kl. 19:33

    Hei, fikk du virkelig ingen abstinenser av å kutte ut medisin? Ble livet bra med en gang? Jeg har nå kuttet ut vival 15-20mg pr dag i ca 5 år for 6,5 uker siden og tror jammen meg jeg skal dø av disse abstinensene.

  17. 18 Luna september 28, 2015, kl. 07:38

    Hurra for deg og hurra for meg (og for alle andre) :)
    Har selv vært skadefri i 5-6 år, har ikke noen dato som jeg husker.

    Stå på, dette går bra! :D

  18. 19 Laila september 29, 2015, kl. 07:51

    Jeg er stolt av deg Lise!
    Å nå løper du marathon gitt, du er steintøff!

  19. 20 Magnus (40) oktober 24, 2015, kl. 21:37

    Har bare lyst å dele dette (uten jeg vet hva som er hoved-belastningene og ikke).
    Har delt noe lignende før (for et par år siden), men har lyst til å dele det igjen, for å vise at jeg har det samme synet på deg nå som før.

    Når jeg ser på bildene, ser jeg et godhjertet menneske. Et menneske som er godt på bunnen.
    Ikke alle mennesker er gode på bunnen. Men du hører til gruppen av godhjertede mennesker.

    Og så noe mer:

    Vet ikke hvilket forhold du har til bibelen, men uansett:
    Bibelen beskriver to mennesketyper…. De som er harde på bunnen, og de som er ydmyke/gode på bunnen.
    De menneskene som er godhjertede… beskriver bibelen som Guds barn (er noe bibelen beskriver en har blitt, vha det Jesus gjorde på korset).

    De fleste kjenner sikker mer eller mindre til bønnen «Fader vår»..(eller som det står i den nye bibel-oversettelsen «Far, du som er i himmelen»).
    Den bønnen sier, at vi har en far også i himmelen, og dermed sier den også at vi er Guds barn (men bibelen har også bibelvers, som sier i klartekst at en er Guds barn).
    Poenget mitt er: Du er ikke bare godhjertet, du er til og med et kongebarn (ikke alle er det, men de godhjertede er det, og du er godhjertet)

    Og litt mer..
    Vi er alle født inn i syndefallet (menneskeslekten etter Adam og Eva), og vi har alle sammen selv falt mange mange ganger.
    I bibelen står det, at Jesus tok vår straff på seg, for å på den måten kjøpe oss fri fra syndefallet (og kjøpe oss fri fra straff av egne fall/synder).
    Det at Jesus (som var/er 100% menneske, og 100% Gud), valgte å lide og død for å kjøpe oss mennesker fri, sier litt om hvilken egenverdi et menneske har.

    Du er verdifull (som gjelder alle mennesker),… du er godhjertet,…. og du er et kongebarn.

  20. 21 Aggis oktober 28, 2015, kl. 19:02

    Flotte, flinke Lise <3

  21. 22 Lunacy desember 20, 2015, kl. 23:55

    Du er flott, Lise! Og kjempe tøff. Og ikke minst flink!!! <3


  1. 1 Året som har vært | liseliten.com Tilbakesporingjanuar 6, 2016, kl. 23:20

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!