Archive for the 'Blogg-relatert' Category

Året som har vært

Hvor starter man etter 4 måneders pause? Det må være rekordlenge for mine syv år med blogging. For en del år siden måtte jeg begrense meg og avtale med meg selv at det fikk holde med 3 innlegg i uken. Mye usagt, mange oppdagelser, bearbeiding og mye på hjertet. Bloggen var (og er) et sted hvor jeg kunne bearbeide, rydde og sette ord på min prosess, med uvurderlig støtte og tilbakemeldinger fra trofaste lesere. Jeg er 100 % sikker på at denne bloggen har bidratt stort til min tilfriskning.

Og det er vel slik man ser går igjen hos mange som blogger om psykisk helse og sin personlige reise. Innleggene blir ofte færre i takt med at man blir bedre.

Jeg har ikke like mye på hjertet lenger. Det er ikke så mange nye oppdagelser, aha-opplevelser, gjennombrudd i behandling eller bearbeiding lenger – fordi jeg har vært gjennom det. Etter ti år i behandling, både individuell terapi, gruppeterapi og et tredvetalls innleggelser, har jeg fått en så enorm innsikt og forståelse av meg selv, min sykdom og hvorfor og hvordan ting henger sammen. Det har jeg gitt meg en større trygghet og ro i meg selv, samtidig som at livet mitt, følelseslivet mitt, er mer stabilt, og det er mer rom for andre ting enn sykdom. Nyoppdagede interesser (hest, ridning og løping), opplevelser, annet fokus. Min vei til å bli hel, står det i beskrivelsen av bloggen. Og jeg nærmer jeg. Jeg vil være modig nok og si at jeg jobbet hardt for dette, med god hjelp fra behandler og sykehus.

2015 har kanskje vært det beste året jeg har hatt i mitt voksne liv. 2015 har vært helt uten innleggelser, helt uten selvskading, og siden påsken i fjor har jeg vært hos min behandler to (!) ganger. Det er en bragd for meg å ha kommet hit jeg er i dag. Selvsagt har jeg fortsatt vanskelige perioder og ting jeg sliter med, men jeg holder hodet over vannet og kommer meg gjennom det, med et mye større antall gode dager enn dårlige.

2015 har inneholdt mange positive og spennende opplevelser. Blant annet har jeg deltatt i 9 forskjellige løp og startet flere stevner med hest. Jeg har hatt verdens fineste venninnetur til London sammen med Marie, og jeg har vært på en fantastisk villmarkstur i Jotunheimen sammen med kjæreste og hund. Telt og ryggsekk, 70 tilbakelagte kilometere, 5000 høydemetere og ubeskrivelig fine inntrykk. Jeg har også sluttet på antipsykotisk medisin.

FullSizeRender(1)

Med det samme vi er inne på 2015, kan vi nevne bloggens statistikk: Your 2015 year in blogging:

I 2015 hadde jeg ikke mer enn 15 innlegg på bloggen. Likevel har bloggen hatt 81.000 visninger. Mine mest leste innlegg var:

Jeg tror kanskje, kanskje, at jeg har klart det
Det første kuttet, innlegget fra 2014 som fortsatt blir mye lest og diskutert.
Siste pille

Jeg skriver litt fortsatt da. Ofte blir det liggende i notater på mobilen, noe havner på instagram (@ liseliten). Noe kan jeg kanskje dele på bloggen. Til de som har spurt; nei, jeg har ikke sluttet å blogge, men innleggene blir kanskje færre. Bloggen består, uansett hvordan den vil bli brukt, og jeg håper andre fortsatt kan ha nytte av den. Dere er velkommen til å bla i arkivet eller se under fanen Utvalgte innlegg.

Jeg håper 2016 vil behandle dere bra ♥ Takk for at dere titter innom.

Vi trenger historiene

Mitt forrige blogginnlegg, Det første kuttet, skrev jeg med et ønske om å nå ut, spesielt til helsepersonell, om noe jeg følte var viktig både for meg og andre. Og innlegget nådde ut, over all forventning. Etter at det ble publisert på bloggen min for fire dager siden har bloggen hatt over hundre tusen visninger, og innlegget er delt av mange både på Twitter og Facebook. Jeg er veldig takknemlig, overveldet og glad for at så mange har lest og delt innlegget.

Bloggen min har gjennom årene i hovedsak dreid seg om psykiatri, psykisk helse og psykisk lidelse, basert på mine egne erfaringer, og leserne mine er hovedsaklig folk som spesielt interesserer seg for dette. Mange sliter/har slitt selv, noen er pårørende og andre er helsepersonell. Jeg syns jeg har verdens fineste lesere. De har støttet meg og heiet meg frem i motgang og medgang, enten det er ved å trofast titte innom, legge igjen en kommentar, en «like», en «share» eller så enkelt (men likevel så betydningsfullt) som et lite hjerte. Mange har også delt sine egne erfaringer, og alt sammen er høyt verdsatt. Tusen takk!

Når man når ut til så mange forskjellige mennesker som ikke bevisst oppsøker bloggen min selv, som i tilfellet med mitt forrige blogginnlegg om selvskading, så når man også ut til de som i utgangspunktet ikke er interessert i temaet eller som har noe ønske om å forstå. Noen har til og med så stor forakt for temaet at de bruker mye av tiden sin på å formidle sin forakt i de ulike kommentarfeltene. Som Organisasjonen Voksne for Barn skriver på sin facebookside hvor innlegget mitt ble delt og heftig diskutert: «Kommentarfeltet bekrefter hvor viktig det er at noen forteller sine historier, selv når det er vanskelig og de møtes med uvitenhet. Psykisk helse er fortsatt i 2014 omgitt av mye tabu og stigma»

Vi trenger historiene. Vi trenger åpenhet. Tusen takk til alle som har lest, delt og bidratt!

Takknemlighet og håp

Jeg har skrevet om noe jeg syns er viktig, det ble litt langt, men jeg lar det ligge litt før jeg ser gjennom det med nye øyne og poster det. Jeg vet at også helsepersonell er innom bloggen min, derfor har jeg opprettet en egen kategori «Spesielt for helsepersonell» hvor jeg har valgt ut blogginnlegg som jeg håper kan være nyttige. Jeg vil også prøve å bli bedre på å følge opp og svare på kommentarer på bloggen.

I mellomtiden tenkte jeg å dele noe jeg har delt på facebook. Jeg var litt i tvil om jeg skulle dele det på facebook med tanke på at det er såpass ærlig og ikke alle kjenner historien min like godt, men jeg valgte å gjøre det, og angrer ikke. Det føles godt å få det ut, og de fine tilbakemeldingene tar jeg til hjertet ♥.

Jeg skjulte innlegget for de aller yngste, og for slekt og nære venner av foreldrene mine (som ikke er på facebook). Ikke fordi jeg har noe å skjule, men fordi jeg noen ganger har opplevd at ting blir plukket fra hverandre, setninger blir tatt totalt ut av sammenheng, skravla går og noen går til min nærmeste familie og forteller at «Lise har skrevet på facebook (eller blogg) at…». Det er irriterende og unødvendig. Jeg snakker med familien min selv, og om du lurer på noe, spør meg heller personlig? Enkelt og greit :) Uansett, statusen på facebook:

Spilleliste: Musikk som treffer. Takk!

Tusen takk for alle tilbakemeldingene på forrige innlegg En 10-åring klarer det du ikke klarer! Jeg følte meg så knust da jeg blogget om opplevelsen min, og det har gjort så utrolig godt å lese og se at jeg faktisk hadde god grunn til å reagere som jeg gjorde, at det ikke bare var jeg som overreagerte. Takk!

Jeg har sett nærmere på alle de fine musikk-tipsene dere kom med på innlegget mitt Musikk som treffer. Jeg har opprettet en spilleliste på Spotify hvor jeg har lagt til de fleste sangene dere har nevnt (ikke alle var på spotify), og det ble en god del! En riktig så fin spilleliste med mye variert musikk, musikk som treffer. Dere kan enten høre på lista som den er, eller lage ny, egen liste med utgangspunkt i denne, og legge til og slette slik det passer dere. Takk for mye god musikk!

 ♫ Spilleliste spotify: Musikk som treffer ♫

Forskjellen mellom blogg og det virkelige liv

Innimellom får jeg høre at jeg virker så “frisk” på grunn av måten jeg skriver på. Noen sier de kan ikke kan begripe at jeg er syk eller sliter med det jeg skriver jeg sliter med. Det virker jo som om jeg har innsikt og full kontroll på livet mitt? Det er kjempefint å høre at jeg skriver godt og har innsikt, for innsikt har jeg. Ikke nødvendigvis til enhver tid, ikke i kriser eller i kaos eller på alle områder, men litt selvinnsikt har jeg, som de fleste andre, fått ved hjelp av tid, behandling og arbeid med meg selv.

Men som en klok venn av meg sa: Det med innsikt har jeg aldri bitt på (..). Har fortsatt til gode å se en med beinbrudd kaste gipsen og jogge avgårde bare fordi han innså at foten var brukket (sitat Ingeborg).

Det er vondt å ikke bli tatt på alvor. Ting høres kanskje enkelt ut i teorien, skrevet med forståelige bokstaver, men det er ikke like enkelt i praksis, i det virkelige livet. Noen ganger får jeg bare lyst å rope at hei, du aner faktisk ikke hva jeg sliter med. Jeg deler ikke alt, jeg deler langt i fra alt, og jeg har ulike grunner til det.

Jeg bruker faktisk flere timer på hvert blogginnlegg, kanskje flere dager. Noen ganger kan de ligge i kladd i flere måneder før jeg er klar for å arbeide videre med dem. Jeg tar bloggen min på alvor, jeg skriver ikke noe jeg er usikker på om jeg kan stå for i ettertid. Jeg er opptatt av hvordan jeg formulerer meg og hvilket budskap jeg sender ut. Vil jeg støte noen? Vil jeg påvirke noen negativt? Er dette noe jeg kan stå for? Er dette for privat, for personlig, er jeg komfortabel med å dele dette? Det er kanskje ikke like nødvendig, riktig eller det som er best, men jeg har valgt å gjøre det slik. Dette er hva som føles riktig for meg.

Selvølgelig blir disse tekstene seendes annerledes ut enn om jeg hadde blogget i affekt, på impuls. Tro meg, den råskapen og faenskapen jeg kladder for meg selv, ser veldig annerledes ut etter noen runder med tid, refleksjon og omformulering, før det eventuelt havner på bloggen min.

For det er ikke alt som havner på bloggen, mye forblir hos meg selv eller mellom meg og min behandler – der hvor jeg føler det hører til. Jeg deler ikke det som er mest sårbart for meg, av hensyn til meg selv.

Bloggen er bare en brøkdel av meg og min hverdag, meg og min sykdom, og meg og alle mine friske sider og egenskaper. Så vær så snill, ikke bruk bloggen min som en fasit på hvem jeg er eller hvordan jeg har det. Jeg er så mye mer enn hva som står på denne bloggen – både på godt og vondt.

foto: Marie/mitthjerte

Jeg skader meg ikke lenger

For noen uker siden skrev jeg et innlegg kalt Til du som ikke lenger skader deg, hvor jeg stilte noen spørsmål rundt det å komme seg ut av selvskadingen. Jeg ønsket å høre hvordan det har vært for andre, og kanskje ville jeg (og andre) finne motivasjon, håp og inspirasjon. Jeg har fått fantastisk ærlige, utdypende og gode svar fra nærmere 50 personer som tidligere skadet seg selv, men som ikke lenger gjør det.

Det har vært utrolig fint å lese alle svarene, og jeg har prøvd å få til en slags oppsummering som jeg vil dele i dette innlegget. Det har vært en utfordring å prøve å sette dette sammen til ett innlegg, og vil du lese svarene i sin helhet, kan du lese dem her.

Hvor lenge har du vært skadefri?

Blant de nærmere 50 svarene jeg fikk, hadde de som svarte vært skadefrie i alt fra 1 uke og opp til hele 7 år. Flertallet hadde ikke skadet seg på 1-2 år.

Det som jeg ble oppmerksom på i flere av svarene, er at mange skriver f.eks ”jeg har vært skadefri i 2 år, med 1 sprekk”. Det er en kjempefin måte å se det på, og kanskje også mer riktig og rettferdig enn å la to år gå i søpla på grunn av en sprekk eller to? Hva med alle de andre 729 skadefrie dagene?

Hva fikk deg til å slutte med selvskading? Hva er din drivkraft?

Barn og morsrollen

Flere nevner at de sluttet å skade seg selv med tanke på fremtidige barn, både som en av flere grunner, eller ene og alene som hovedgrunn. Noen nevner at de allerede har barn, og at de sluttet i det de fant ut at de var gravide. Det handler om et ønske om å ikke være en selvskadende mor, et ønske om å ikke blande inn barna i sykdom eller få spørsmål om arr, i alt et ønske om å være en god mor og et forbilde for sine barn.

Viktige mennesker i livet

Mange nevner kjærester, forloveder og ektemenn, venner og familie og alle som bryr seg, og som bekymrer seg, blir redde og triste (og noen sinte) når de skader seg. De ønsker ikke å såre eller skuffe de som er glad i dem lenger. Kjærligheten og tilliten de blir vist spiller en positiv rolle.

Ønske om å bli frisk/bevisstgjørelse/”fikk nok”

Mange nevner at de etter flere år med selvskading og alt som følger med av skam og konsekvenser, innså  at nok var nok, og at de faktisk har en fremtid. De ble rett og slett lei av å ha det sånn som de hadde det, og innså at selvskading ikke hjalp eller løste noen problemer. De innså at de måtte ta tak i livet sitt selv og lære seg andre måter å takle problemer på. Flere ønsket/ønsker å bli friske og uavhengige, og forstår at selvskading ikke er en del av det.

Jobb

Flere nevner jobb og arbeid som en av grunnene til at de sluttet å skade seg selv. Arbeid med barn og mennesker er noe som går igjen, og at det ikke passer seg med arr.

Hjelp

Noen sier det var avgjørende at de fikk god hjelp av behandlere som fokuserte på de bakenliggende problemene, eller at en lengre innleggelse uten mulighet til å skade seg var til hjelp. Det å ha noen å snakke med når ting ble vanskelig, å ha en skulder å gråte på og benytte seg av avledningsteknikker, er også nevnt. Støtte og hjelp til å lære seg andre måter å håndtere vanskelige følelser på, er viktig for å kunne komme seg ut av selvskadingen.

Arr

Flertallet nevner arr som en av grunnene til at de sluttet. Arr og skam, det å være lei av å skjule og alltid måtte forholde seg til sår og nye arr. De ønsker ikke flere arr, og for noen er det viktig å ikke ha (flere) arr i begivenheter som konfirmasjon eller bryllup.

Noe som gradvis gikk over

Mens de fleste forteller at det å slutte med selvskading var en bevisst avgjørelse og en vanskelig prosess, er det også noen som nevner at det gikk over av seg selv, og at de etter hvert ikke lenger hadde samme behov for å skade seg. Det har vært i sammenheng med å vokse, bli friskere og få det bedre med seg selv.

Spesielle hendelser

Noen nevner at det har vært spesielle hendelser som har fått dem til å slutte med selvskading. Noen har nevnt at de opplevde å miste noen i ulykke (”hvordan kan jeg utsette andre for dette når jeg ser hva ulykken gjorde med dem?”) eller hatt en skremmende eller ubehagelig opplevelse knyttet til selvskading.

Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?

Avhengighet/trang til å skade

De aller fleste forteller at det vanskeligste har vært å ikke skade seg når skadetrangen kommer, og den kommer gjerne ofte. Selvskading blir en form for avhengighet, og flere bruker ordet ”abstinenser”. Mange føler at selvskadingen har vært en del av dem (i veldig lang tid), og at noe mangler når de ikke lenger skader seg. Avhengigheten prøver gjerne å lure deg med setninger som ”du har jo allerede så mange arr, hva gjør ett ekstra?» og «bare en siste gang”.

Å stå i smerten og finne andre måter å håndtere vanskelige følelser

Det har vært vanskelig for de fleste å måtte stå i den psykiske smerten og holde ut, uten å kunne bruke selvskading som avreagering og/eller for å flytte fokus. Hvordan skal man reagere når man er vant til å reagere destruktivt? Det er vanskelig å bryte innøvde mønstre og endre tankegangen, og mange har hatt vanskelig for å finne andre alternativer og løsninger for uttrykk og utløp for følelser.

Straff

Noen tar opp temaet straff og behovet for å være selvdestruktiv, og at det har vært vanskelig å ikke lenger kunne straffe seg selv. Det er vanskelig å forstå og akseptere at man fortjener å være god mot seg selv.

Arr

Flere nevner at det å ha arr har vært vanskelig i ettertid. Det er vanskelig å måtte forklare arrene, og man er gjerne et helt annet sted i dag enn det man var når man tidligere skadet seg. Arrene representerer ikke lenger den man føler man er eller hvordan man har det.

Rene armer er ikke det samme som å ha det bra

Noen har svart at det har vært vanskelig at andre har trodd at man er frisk og har det bra fordi det ikke lenger finnes synlige bevis (sår). Det er ikke slik det fungerer, da sykdom og smerte ligger i følelsene og tankene, og ikke utenpå kroppen.

Trigging

Det er lett å bli trigget av noe man ser eller hører. Både ord, beskrivelser og gjenstander kan minne om selvskading, noe som kan være tøft når man først prøver å venne seg av med selvskading som mestringsstrategi (og komme seg ut av avhengigheten).

Hvordan håndterer du vanskelige følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?

De fleste forteller at det har vært fryktelig vanskelig å finne andre måter å håndtere følelser på, og at det fortsatt er vanskelig. Noen forteller at de har erstattet selvskading med andre destruktive mestringsstrategier, for eksempel ved å spise eller ikke spise, og at det føles som å måtte velge mellom to onder.

Likevel er det nevnt mange gode alternativer som som kan fungere som avledning eller utløp:

  • Snakke med noen! (sitat «det hjelper virkelig å snakke om det og gråte litt, mens noen lytter, tør å stille kritiske spørsmål og er tålmodig selv om du blir sint»)
  • Bruke kreativiteten: male, tegne, skrive (sitat «skriving er terapi vettu :)»)
  • Fysisk aktivitet: gå en tur, sykle, trene (sitat ”trening gir en himmelsk følelse og det er lettere å slappe av hjemme etterpå”)
  • Vise følelser, gråte, skrike, kjefte, få det ut!
  • Sove, holde ut, vente til det går over
  • Synge, spille musikk, høre på musikk
  • Spille kort, tetris og andre spill (sitat «noen ganger handler det bare om å ha noe å gjøre, og da er kortspill, turer og filmer en bra løsning. Jeg kan love deg at jeg nærmer meg verdensmester nivå når det kommer til Tetris!»)
  • Se tv, se film (sitat «jeg legger meg i senga, pakker meg godt inn i dynen og setter på en episode south park på tven»)
  • Lese (sitat «som oftest trenger jeg egentlig bare en pause fra min egen verden, og da begraver jeg meg dypt ned i bøker»)
  • Ta en lang, varm dusj
  • Være sammen med andre, familie eller venner (sitat «deretter lufter jeg de mer overfladiske delene av det med venner om dette føles nødvendig, og vi finner på noe hyggelig, eller jeg går en lang tur og prøver å fokusere på ting jeg syns er bra, motiverende, inspirerende og interessant.»)
  • Ta seg selv i nakkeskinnet (sitat ”enkelte ganger sporer man av og kommer innpå gammelt tankemønster og da må man ta seg selv i nakkeskinnet og føre seg selv på rett spor igjen! VANSKELIG men viktigst av alt: IKKE UMULIG!”)
  • Se på bilder av de du er glad i, huske på de gode øyeblikkene
  • Tenke gjennom hva som skjer her og nå (sitat ”vanskelige følelser prøver jeg nå å sortere og tenke gjennom: hvorfor kommer de? hva kan jeg gjøre (annet enn å skade meg) for å få det bedre?”
  • Være rundt dyr, gå i stallen osv.
  • Vaske og rydde (sitat ”skaper kontroll utenfor, i stedetfor å gjøre utsiden like kaotisk som innsiden”)
  • Belønning for å holde ut (sitat «så er jeg flink og finner belønninger underveis, f.eks ved 2.5 år en ny tattoo osv.»)

Jeg vil samtidig anbefale et innlegg Karianne har skrevet om alternative mestringsstrategier og hvordan holde ut skadetrang: Selvhjelp – kampen mot sebrastripene

Hvordan føles det å være skadefri?

Det var mange forskjellige svar på dette spørsmålet, de aller fleste veldig positive og godt å lese, men mange har svart at de har blandede følelser. Samtidig som en føler seg mer fri, friskere, og opplever mestring og kontroll, er det også mange som opplever usikkerhet, redsel og et slags savn og en sorg, da man gir slipp på en ”trygg utvei” man alltid har hatt.

Ord som blir nevnt, er for eksempel rart, bra, kaotisk, naturlig, friskt, fantastisk, skummelt, skremmende, forferdelig, deilig, godt og vondt.

Det er vanskelig å oppsummere andres beskrivelser av følelser. Jeg syns svarene i seg selv sier det så godt, derfor velger jeg heller noen beskrivende utdrag.

«Det føles bra! Å oppleve mestring.»

«Føles friskere. Mer normalt.»

«Jeg ville sagt fantastisk, men det er så mye mer enn det. Det finnes ikke ord som er sterke nok til å beskrive det. Jeg savner det ikke i det hele tatt. Jeg føler meg fri.»

«Jeg er stolt – selv om kanskje ikke alle andre synes det er en så stor bragd, så er det nok noe av det største og vanskeligste jeg har oppnådd i mitt liv.»

«Skummelt syns jeg. Det er så mye vanskeligere å forklare vonde tanker og følelser med ord, når jeg er vant til å vise dem med blod og sting.»

«Å være selvskadingsfri er en befrielse på alle punkt og jeg ønsker for alle å få oppleve det samme som jeg har opplevd selv!»

«Fantastisk mesteparten av tiden! Men i sentimentale, tunge øyeblikk kan jeg ta meg i å savne å kutte.»

«Godt.. men er livredd for å miste grepet og begynne igjen.»

«Om jeg skal være helt ærlig med deg – så føler jeg meg veldig naken.»

«Det føles godt. Og litt vondt. For selvskadingen var jo meg? Har jeg mistet en bit av meg selv? Nei. Du vil framdeles være deg selv, bare uten selvskadingen. Og det er OK!»

«Å være skadefri er langt mer komfortabelt enn å være selvskader.»

«Det føles fantastisk. Jeg føler meg fri og levende.»

Utvalgte sitater

«Man får ikke mer omsorg, sympati, hjelp eller forståelse selv om man skader seg selv. Selv om man bruker tårer av blod, fremfor vanlige tårer og ord. Der og da kan det nok virke sånn, men det har nok med at mange av helsepersonellet har som jobb å “ta vare på oss” som sliter med sånne ting. Jeg velger å kalle det “falsk omsorg”.»

«Jeg synes det er viktig at folk rundt (behandlere, familie og andre støttepersoner) forstår at en selvskader ikke er frisk selv om hun/han ikke selvskader. Alt er ikke en dans på roser selv om man ikke lenger skader seg. Nei, heller tvert imot. All den innvendige smerten som jeg før tok ut via blod, hvor er den nå? Jo, den er inni meg. Og den må takles på andre måter.»

«Jeg er en fin jente, som er både ærlig og snill. Jeg har venner og familie jeg er glad i – som også er glade i meg. Jeg trenger jo ikke å selvskade, ikke når jeg har ord og stemme. Det er kanskje det viktigste jeg har lært i hele mitt liv, å tørre å bruke stemmen.»

«Jeg gråt på nærmeste skulder, kjempet i mot sterke følelser og smakte på livet uten sykdom. Jeg var så heldig å kjenne at livet smakte bedre uten selvskadingen!»

«Det er en god kombinasjon av selvbeherskelse, flytte fokus og aksept.»

«Man har ALLTID ett valg, selv om det er vanskelig for følelsene å forstå av og til.»

«Det var ingen lege, psykolog eller psykiater som fortalte meg at “NÅMÅDUSLUTTE” også slutta jeg. Nei, det var JEG og MIN vilje som fikk meg til og faktisk ta tak i meg selv, og deretter slutte. Så, det gir meg håp om at jeg med tiden skal bli frisk fra spiseforstyrrelsen og depresjonen også.»

«Det er DU som bestemmer hvordan du skal takle en situasjon. Det er DU som bestemmer hvem og hva som skal være i livet ditt. Det er du som bestemmer uansett!!»

Tusen hjertelig takk til alle som tok seg tid til å dele sine erfaringer! ♥

Jeg håper dette innlegget kan bidra til noe positivt, på en eller annen måte. Jeg har i hvert fall fått mye ut av å lese og sette meg inn i alle kommentarene og svarene – for så å samle alt til én tekst. Så mange forskjellige svar, men likevel så mye til felles. Hvis femti personer kan fortelle meg at de ikke lenger skader seg selv, så hvorfor skal ikke jeg kunne klare det, eller du?

Min kjære nabo

For et par uker siden hadde Caroline en utfordring på bloggen sin hvor leserne sendte inn et tema, som igjen ble tildelt noen andre. Jeg fikk utfordringen å skrive en tekst med temaet «min kjære nabo». Jeg valgte å skrive et dikt.

Hei du

som bor i rommet
ved siden av mitt

Hvem er det du slåss mot
når jeg hører kroppen din

gå løs på veggene
dine
som også er veggene
mine?

Hvem er det du skriker til
når jeg hører deg skrike

i et rom
hvor ingen andre enn
bare du
er

Er du ikke alene?

Jeg hører deg gråte om natten
jeg hører deg gråte en smerte
jeg aldri hører andre steder enn
akkurat
her

her bak disse veggene

Siden jeg hører
deg
kan du høre
meg?

Hvilken smerte har brakt deg hit?


Skrevet av
© Lise Hetland

Les flere dikt under kategorien dikt.


Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 938 andre følgere