Archive for the 'Glede' Category

Året som har vært

Hvor starter man etter 4 måneders pause? Det må være rekordlenge for mine syv år med blogging. For en del år siden måtte jeg begrense meg og avtale med meg selv at det fikk holde med 3 innlegg i uken. Mye usagt, mange oppdagelser, bearbeiding og mye på hjertet. Bloggen var (og er) et sted hvor jeg kunne bearbeide, rydde og sette ord på min prosess, med uvurderlig støtte og tilbakemeldinger fra trofaste lesere. Jeg er 100 % sikker på at denne bloggen har bidratt stort til min tilfriskning.

Og det er vel slik man ser går igjen hos mange som blogger om psykisk helse og sin personlige reise. Innleggene blir ofte færre i takt med at man blir bedre.

Jeg har ikke like mye på hjertet lenger. Det er ikke så mange nye oppdagelser, aha-opplevelser, gjennombrudd i behandling eller bearbeiding lenger – fordi jeg har vært gjennom det. Etter ti år i behandling, både individuell terapi, gruppeterapi og et tredvetalls innleggelser, har jeg fått en så enorm innsikt og forståelse av meg selv, min sykdom og hvorfor og hvordan ting henger sammen. Det har jeg gitt meg en større trygghet og ro i meg selv, samtidig som at livet mitt, følelseslivet mitt, er mer stabilt, og det er mer rom for andre ting enn sykdom. Nyoppdagede interesser (hest, ridning og løping), opplevelser, annet fokus. Min vei til å bli hel, står det i beskrivelsen av bloggen. Og jeg nærmer jeg. Jeg vil være modig nok og si at jeg jobbet hardt for dette, med god hjelp fra behandler og sykehus.

2015 har kanskje vært det beste året jeg har hatt i mitt voksne liv. 2015 har vært helt uten innleggelser, helt uten selvskading, og siden påsken i fjor har jeg vært hos min behandler to (!) ganger. Det er en bragd for meg å ha kommet hit jeg er i dag. Selvsagt har jeg fortsatt vanskelige perioder og ting jeg sliter med, men jeg holder hodet over vannet og kommer meg gjennom det, med et mye større antall gode dager enn dårlige.

2015 har inneholdt mange positive og spennende opplevelser. Blant annet har jeg deltatt i 9 forskjellige løp og startet flere stevner med hest. Jeg har hatt verdens fineste venninnetur til London sammen med Marie, og jeg har vært på en fantastisk villmarkstur i Jotunheimen sammen med kjæreste og hund. Telt og ryggsekk, 70 tilbakelagte kilometere, 5000 høydemetere og ubeskrivelig fine inntrykk. Jeg har også sluttet på antipsykotisk medisin.

FullSizeRender(1)

Med det samme vi er inne på 2015, kan vi nevne bloggens statistikk: Your 2015 year in blogging:

I 2015 hadde jeg ikke mer enn 15 innlegg på bloggen. Likevel har bloggen hatt 81.000 visninger. Mine mest leste innlegg var:

Jeg tror kanskje, kanskje, at jeg har klart det
Det første kuttet, innlegget fra 2014 som fortsatt blir mye lest og diskutert.
Siste pille

Jeg skriver litt fortsatt da. Ofte blir det liggende i notater på mobilen, noe havner på instagram (@ liseliten). Noe kan jeg kanskje dele på bloggen. Til de som har spurt; nei, jeg har ikke sluttet å blogge, men innleggene blir kanskje færre. Bloggen består, uansett hvordan den vil bli brukt, og jeg håper andre fortsatt kan ha nytte av den. Dere er velkommen til å bla i arkivet eller se under fanen Utvalgte innlegg.

Jeg håper 2016 vil behandle dere bra ♥ Takk for at dere titter innom.

Det handler om mer enn bare ridning

IMG_9905

Jeg har aldri engasjert meg så mye, gått så inn med hele hjertet, i noe som gjør nedturene så dype, og oppturene så høye. It’s a fucking roller coaster. Jeg som er så hypersensitiv, utålmodig og «alt eller ingenting». Likevel utsetter jeg meg for dette hele tiden. Før ville jeg ganske sikkert gitt opp fordi jeg ikke hadde orket utfordringene, de slitsomme svingningene og bekreftelsene på at jeg ikke duger eller får til (noe jeg faktisk også gjorde, les: En 10-åring klarer det du ikke klarer! og Sommerfuglene lever igjen). Men da ville jeg også gått glipp av gleden, lykken og mestringsfølelsen det gir meg. Jeg snakker om ridning. Ikke (bare) om hest (det kan vi ta en annen gang, haha) – for hest i seg selv er for det meste bare kos og fint og innebærer ikke særlig nedturer. Det gjør derimot ridningen. I hvert fall for meg.

For det har seg sånn at jeg vil bli god, bedre. Å skritte en tur er ikke nok for meg, selv om det er noe av det koseligste jeg gjør. Det er ikke nok for meg å «bare» kunne trave og galoppere eller henge på over et hinder, selv om det er noe av det kjekkeste jeg gjør. Jeg vil lære meg å ri hesten. Jeg vil lære meg å mestre hesten og alle de små, men viktige detaljene man må kunne beherske for å kalle seg en rytter. Jeg har aldri villet noe så sterkt som dette, og det er uvant, fint. Jo mer jeg lærer, jo mer innser jeg hvor lite jeg egentlig kan, eller hvor mye jeg har å lære. Det ser så lekende lett ut når de flinke rir, for en snill og medgjørlig hest, liksom. Men når man prøver det samme selv, skjønner man fort hvor ufattelig flinke de faktisk er!

Jeg har gode og dårlige dager, gode og dårlige egenskaper. Hesten er et levende vesen han også, et halvt tonn større enn meg, med gode og dårlige dager og egenskaper, og med egen vilje. Kanskje klaffer vi dårlig og får ikke til noe som helst sammen. Kanskje klaffer vi bra og får til et godt samarbeid. Og kanskje klaffer vi til vanlig, men har en dårlig dag. Enten hesten, meg – eller begge to.

Jeg har grått i fortvilelse. Fordi «jeg kan faen meg ingenting, jeg får ikke til noe som helst!». Jeg har vært sint på «dritthestene» og lagt skylden dem. Jeg har følt meg liten og dum. «Jeg vil ikke hoppe mer, jeg er ikke trygg på denne hesten», sa jeg gråtkvalt foran alle da jeg prøvde å hoppe med hesten jeg falt av og skadet meg på i fjor, og ble stående og se på resten av timen. Og jeg har vært rasende sint på meg selv – fordi jeg lar alt gå så fryktelig innpå meg. Det er sånn jeg er og alltid har vært. Jeg føler alt med hele meg, og så dypt og inderlig sterkt. En egenskap jeg har foraktet og ønsket bort – fordi det har påført meg så mye vondt, men som jeg prøver å lære meg å akseptere og verdsette. For det er egentlig en fin egenskap å ha.

lisestevneFørste stevne. Stor seier bare å tørre å delta.

Det første året jeg red var det stort sett bare oppturer. Jeg startet på null, hadde alt å lære og ingenting å tape. Jeg har opplevelser som i dag kan virke «små», men som for meg, der og da, betydde alt. Første gang på rideskolen, for eksempel, for litt over to år siden. Hvordan jeg ikke engang greide å justere stigbøyleremmene fordi jeg skalv sånn på hendene av redsel! Og gleden og seieren jeg følte da jeg dro hjem etterpå, etter å ha trosset frykten. Jeg husker første gang jeg galopperte. Jeg hadde privattime. Den stødige, gamle hesten på longeringsline. Jeg skulle bare sitte oppå – med armene ut – i galopp! Jeg trodde ikke han mente det, uten hender? Og den fantastiske frihetsfølelsen jeg fikk av å galoppere for aller første gang, og med armene ut! Jeg husker første gang jeg red alene. På utebanen, en varm og nydelig sommerdag. Det var stort å få ri på egenhånd, «lille, uselvstendige meg», uten instruktør eller andre som passet på eller fortalte meg hva jeg skulle gjøre. Jeg husker første gang jeg hoppet. Dette var også på en privattime, over et lite kryss. Jeg klarte ikke å slutte å smile etterpå, tenk at jeg vågde! Jeg husker første gang jeg deltok på stevne, i høst. En «uoppnåelig» drøm. Jeg kom aldri til å bli god nok, jeg kom aldri til å tørre heller, og jeg kom aldri til å hoppe hinder, er du gal. Men jeg gjorde det, og jeg kjempet mot tårene etterpå, jeg var så glad og stolt. Jeg husker aha-opplevelsen jeg fikk av noe så grunnleggende som støttende bruk av utvendig tøyle, på den sta hesten som nektet å vende over banen. Plutselig løsnet alt. Og jeg husker da jeg red favoritthesten min for første gang, som den gang var alt annet enn favoritthest. «For mer erfarne ryttere» sto det beskrevet om han. Å ri ham var skummelt og føltes som et slag i trynet, og jeg sa til meg selv at han skal jeg aldri ri igjen! Ja, det sa jeg om det som i dag er en av favoritthestene mine! :)

Det er dessverre ikke slik at «hvis jeg er snill med deg, så er du snill med meg» i ridning. Jeg må være sjef, og jeg må være bestemt. Det strider sånn imot min natur! Jeg er vant med å være dørmatte, fordi det er enklest, tryggest og minst konfliktfullt. Jeg er vant med å ikke sette grenser for meg selv. Jeg har funnet meg i å bli tråkket på og herset med. Jeg har aldri turt å hevde meg selv. Og så skal jeg være sjef? Jeg skal være bestemt og kreve at hesten adlyder meg – fremfor at hesten tuller som han vil og bestemmer og styrer over meg? Kan du se for deg det? Jeg kunne ikke. Det er fortsatt krevende for meg å ta den rollen, men jeg tror det er bra for meg, veldig veldig bra. Ikke bare relatert til ridning, men i alle situasjoner i dette livet og denne verden.

Noen dager føler jeg at jeg får til, at jeg klarer, at jeg er flink, at jeg kan. Jeg har tro på meg selv, er bestemt, og sammen får vi det til. Mestring! Andre dager kjenner jeg det allerede før jeg har gått oppå hesten. At i dag er jeg sårbar og selvtilliten på bunn. Hesten merker min manglende ryggrad og utrygge signaler, og plutselig får jeg ikke til noe som helst. Hesten vil ikke høre på meg, han vil ikke gjøre det jeg ber ham om, samarbeidet er dårlig, alt blir feil, og jeg drar hjem med følelsen av at det var som jeg visste, jeg kan ingenting, jeg er ingenting, og kan egentlig bare gå og kutte meg og dø, for å sette det på spissen.

Det unike, i hvert fall hittil, er at alle disse nedturene, frustasjonene og bekreftelsene på at jeg ikke kan – er at jeg faktisk ikke legger inn årene og legger det hele på hylla fordi jeg ikke får til (og dermed aldri vil få til?). Nei. Jeg tenker, faen. Dette skal jeg få til! Jeg klarer nesten ikke vente til neste gang så jeg får jobbet mer med det! Jeg blir så forundret og glad av at jeg har slikt inni meg, jeg også. I can do this!

tornadoblogUngponni :D For en fryd å ri, og ikke minst lærerikt!

Før jul jobbet jeg to dager i stallen mens andre var vekkreist på ferie. Jeg er i stallen fast og hjelper til 1-2 ganger i uka, men denne gangen hadde jeg ansvaret alene, 30 hester og ponnier. Fôring frokost og middag, høy og grøt. Møkking, lufting og alt som hører til av dekkenskifte, dusjing av møkkete bein, og blant de fineste, skjønneste hestene også et par sure som trenger å bli satt på plass. Meg. Dørmatta, hun som ikke turte å klappe en hest før uten å nærmest besvime av skrekk. Går det an for andre å skjønne hvor stor denne forandringen er, hva dette har gjort med meg?

Oppsummert, jeg begynte med det dårligste utgangspunktet:

• Jeg var livredd hester – likevel søkte jeg kontakt helt til frykten var borte. Jeg har overvunnet frykten, og funnet noe av det fineste i livet ♥.
• Jeg syns det var (er) vanskelig å ikke få til, og jeg syns det var (er) vanskelig med kritikk. Likevel tropper jeg opp flere ganger i uka for å gjøre noe jeg verken kan eller er særlig god på – for så å få tilbakemeldinger på alt som kan gjøres bedre!
• Dørmatte-holdningen, beskrevet tidligere. Likevel øver jeg meg, flere ganger i uka, på å ta plass og «bestemme».
• Jeg var overbevist om at ingen liker meg og at alle vil meg vondt, både hest og folk. Likevel utsetter jeg meg for dette flere ganger i uka, og får heldigvis bekreftet at det ofte bare er tankene mine som tuller med meg. Hestene er nysgjerrige på meg, jeg gir av meg selv og de dømmer ikke, og folkene i stallen er skikkelig, skikkelig greie! Fuck you, demons.

Stallen, hestene, ridningen. Det gjør så mye bra for meg på så mange ulike plan. Ikke bare gir det meg glede, varme, ro og mestringsfølelse som ikke ligner noe annet. Det utfordrer meg på vanskelige ting som til syvende og sist egentlig handler om så mye mer enn bare hest og ridning.

Sitatet på det øverste bildet er forresten noe av det fineste og sanneste jeg har lest på lenge. Det er slik det føles. Når jeg rir, glemmer jeg alt annet. Når jeg rir, er alt i meg her og nå. Det aller beste fristedet.

rideturRidetur i skogen ♥ Idyll.

Foto: AKP Photography

Spilleliste: Musikk som treffer. Takk!

Tusen takk for alle tilbakemeldingene på forrige innlegg En 10-åring klarer det du ikke klarer! Jeg følte meg så knust da jeg blogget om opplevelsen min, og det har gjort så utrolig godt å lese og se at jeg faktisk hadde god grunn til å reagere som jeg gjorde, at det ikke bare var jeg som overreagerte. Takk!

Jeg har sett nærmere på alle de fine musikk-tipsene dere kom med på innlegget mitt Musikk som treffer. Jeg har opprettet en spilleliste på Spotify hvor jeg har lagt til de fleste sangene dere har nevnt (ikke alle var på spotify), og det ble en god del! En riktig så fin spilleliste med mye variert musikk, musikk som treffer. Dere kan enten høre på lista som den er, eller lage ny, egen liste med utgangspunkt i denne, og legge til og slette slik det passer dere. Takk for mye god musikk!

 ♫ Spilleliste spotify: Musikk som treffer ♫

Løsrivelse. Jeg flytter!

I tre og et halvt år har jeg bodd i en kjempefin, liten leilighet i Stavanger, knyttet til sykehuset og en av flere leiligheter som leies ut til pasienter. Jeg har lagt ut bilder og skrevet om det her: Her bor jeg.

Jeg husker hvor syk og dårlig jeg var da jeg desember 2008 flyttet direkte fra psykiatrisk avdeling og inn i denne leiligheten, på egenhånd for første gang. Vi tok en sjanse, jeg og behandleren min som kjempet på mine vegne for å få denne leiligheten. I utgangspunktet sto jeg på venteliste for å få plass i bemannet bofellesskap.

Det første halve året var veldig vanskelig, med gjentatte episoder med blålys, smerte og kaos. Det var en stor og utfordrende overgang, men etter et halvt års tid, gikk det bare bedre og bedre. På tross av litt knall og (tilbake)fall innimellom, kjente jeg på mestring og glede, jeg stortrivdes i «min» lille, koselige leilighet (med cupcakes, hello kitty og My Little Pony)!

Jeg er så utrolig takknemlig for å ha fått denne muligheten, denne boplassen, både økonomisk og trygghetsmessig. Jeg er så utrolig takknemlig for min behandler som hele veien har hatt tro på meg, og for at vi tok denne sjansen. Jeg vet ikke hvor i min prosess jeg ville vært uten?

Jeg skriver delvis i fortid, og det er fordi jeg er i ferd med å ta neste steg videre! I dag ble jeg og min kjæreste gjennom snart 2 år eiere av en liten rekkehusleilighet! På sensommeren/tidlig høst flytter vi sammen til vårt eget ♥ Jeg er så glad og spent. Det føles naturligvis litt skummelt å skulle flytte fra denne tryggheten, men jeg tror det blir enda finere og bedre å flytte og skape en ny og friskere trygghet! På egne bein.

Litt fra min nåværende leilighet som jeg har bodd i de siste 3,5 årene (flere bilder her)

Levende

Levende. Jeg smaker på ordet, undersøker det, og våger å smile. Jeg er levende. På ekte. I kontrast til I levende live hvor tilfeldigheter og lek med liv og helse var noe av det som fikk meg til å føle meg mest levende. En tom, kald, ensom, livløs sjel som lengtet etter å kjenne et hjerte slå.

Jeg ser, jeg lytter, jeg opplever. Jeg har tatt et steg tilbake fra kanten jeg vanligvis står og balanserer på, alltid på forhånd i forkant. Jeg har tatt et steg tilbake – og jeg tar i mot. Inntrykk. Lyder, sanser, mennesker, følelser. Og meg selv.

Jeg ba deg fortelle meg hva frihet er. Hvor ville jeg finne den, uten å måtte fraskrive meg ansvaret for meg selv, uten å måtte blø, dø eller forgifte meg? Er frihet det samme som å være levende – på ekte?

Hvis jeg tillater meg å puste. Hvis jeg tillater meg å åpne opp og ta i mot. Hvis jeg tillater meg det jeg alltid har nektet meg selv.. Så kan jeg kjenne at hjertet slår, likevel.

Gullkorn fra lesere

Kommentarer og tilbakemeldinger på bloggen min er gull verdt for meg. Det finnes så utrolige mange fine, kloke og gode ord fra dere lesere. Jeg har bladd litt i kommentarene i kveld, og jeg ville bare benytte anledningen og takke dere for alle tilbakemeldinger. Her kommer et knippe gullkorn fra dere, gullkorn som alle – og ikke bare meg  kan tenke over.

«Det er kjipt med nedturer, desverre ville det ikke vært noen oppturer heller uten dem».
Silje Skogvik

«Shit happens. Men man blir sterkere».
Marie

«Det er noe dritt å akseptere at INGENTING er sikkert, at ingenting er 100%, at ingenting bare er svart eller bare er hvitt – og det tar tid å komme dit og finne trygghet i seg selv fremfor det ytre, men woooh hvor deilig det er :)»
Marita

«Tvert i mot, sårbarheten kan være til hjelp for oss selv, til å ta bedre vare på oss selv OG andre».
– Linda

«Vi mennesker stiller gjerne spørsmålet “hvorfor meg?” uansett situasjon. Noen vinner i lotto, noen får psykiske lidelser, noen er født gode til at, osv. Jeg er stygt redd for at det er bare sånn ting er, og det er ikke så mye man kan for det. En serie uheldige/heldige hendelser kan det vel også kalles».
Siv

«Alle har rett til å mene noe om oss, men vi trenger ikke ta det til oss. Det viktigste er hva vi mener om oss selv».
Laila

«Erfaring, mestring og utvikling er 3 ord som jeg mener er viktige i forhold til å komme på offensiven i forhold til en psykisk sykdom/lidelse man har».
– Anonym

«Bare husk å sette deg ned litt, lukt på blomstene, og ta en kopp kakao. Høyt tempo, masse utfordringer og selvpress er fint som bare det, men i moderate mengder».
Benedicte

«Det e kjekt med ting som e svart-hvitt, for då blir det så enkelt. Kjipe e at det ikkje alltid skal være så enkelt, spesielt så lenge andre mennesker e involvert – for andre mennesker e ikkje bare uforutsigbare, rare og fulle av gråtoner; de skal faenmeg være fargerike óg! Eg skulle ønske alt bare kunne være svart-hvitt, men eg tror eg e i ferd med å slå meg til ro med at det finnes så mange gråtoner og farger at svart og hvitt kun e bidragsytere i helhetsbildet (eller; strengt tatt e vel bare hvitt bidragsyter, ettersom svart e fravær av hvitt, men dette blir flisespikkeri) – så får eg heller bli en jævel på å danse i regnet».
Espen

«Selvfølgelig skal du pushe deg selv litt, men husk på at dersom du pusher deg for hardt, så går det gjerne i motsatt retning enn det du ønsker. Ta det rolig. :) Et steg om gangen. Kjenn etter i deg selv».
Samadhi

«Ting ordner som oftest til slutt. Kanskje det ikke går så fort som vi vil alltid, men det ordner seg».
– Wenche

«Selv ikke den friskeste personen i verden greier alt».
– Louise

«Det handler om mot, det handler om styrke, og det handler om ydmykhet».
Laila

«Du er god nok i deg selv, du trenger ikke prestere noe for å være nok. Bare å være, er NOK».
– Lisemor

«Det er tøft å være menneske, uansett hva slags problemer vi har og ikke har».
Hannah

«Skadede mennesker er som fugleunger som ikke har fått gjøre erfaringer med sine egne vinger. De har valget mellom å kaste seg utfor stupet uten å vite om vingene vil bære dem, eller å krype tilbake i reiret. Vi må forstå dem som ser seg tilbake og fristes til å holde fast på noe som tross alt ga en plattform under livet,samtidig som vi forsøker å gi dem den trygghet som skal til for at de kan våge det store spranget,spranget mot friheten og sunnheten. Etterhvert vil de oppdage varme luftstrømmer under vingene, og de er klare til å utforske livets muligheter».
– I.J.L

«Mot er ikke definert av dem som kjempet og ikke falt, men av den som kjempet, falt og reiste seg igjen».
Siv Bente

«Alle har hemmeligheter. Det er sunt».
Sandra Jeanette

«Arrene er en del av den du er. De er en del av et levd liv. Rynker, arr, strekkmerker…. Alt har sin historie. Jeg er glad for at du aksepterer dine arr. De er der fordi du er den du er og du er vidunderlig, levende, vakker og vis!»
– Lisemor

«Det er godt å gråte i blant».
Ida Speilvendt

«Ingen av oss er noensinne perfekte, hverken utenpå eller inni. Vi er alle mennesker, med våre feil, mangler og rariteter. Det er det som gjør oss så flotte».
Millie

«I vanskelige perioder burde en jo i det minste være sin egen venn».
– Ja

«Kjemp. Aldri gi opp».
Marie

«Det er i motbakke det går oppover».
Theri

«Ta deg tid til å bli vant med ett nytt liv, flyt med og nyt solskinnet!»
Beate

«En må være så utrolig tålmodig, og det er noe dritt… Men selv om psyken din tar noen omkroker og blindveier, så kommer du deg sakte, men sikkert opp».
Muriel

«Men så er jo rosa verdens beste og kuleste farge også da!» (Jeg måtte bare ha med den, hehe)
Syngetonje

«Styrken er inni deg, du må hente den fram
og bruke den for det den er verdt ♥»

Karianne


Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 938 andre følgere