Archive for the 'Hverdag' Category

Året som har vært

Hvor starter man etter 4 måneders pause? Det må være rekordlenge for mine syv år med blogging. For en del år siden måtte jeg begrense meg og avtale med meg selv at det fikk holde med 3 innlegg i uken. Mye usagt, mange oppdagelser, bearbeiding og mye på hjertet. Bloggen var (og er) et sted hvor jeg kunne bearbeide, rydde og sette ord på min prosess, med uvurderlig støtte og tilbakemeldinger fra trofaste lesere. Jeg er 100 % sikker på at denne bloggen har bidratt stort til min tilfriskning.

Og det er vel slik man ser går igjen hos mange som blogger om psykisk helse og sin personlige reise. Innleggene blir ofte færre i takt med at man blir bedre.

Jeg har ikke like mye på hjertet lenger. Det er ikke så mange nye oppdagelser, aha-opplevelser, gjennombrudd i behandling eller bearbeiding lenger – fordi jeg har vært gjennom det. Etter ti år i behandling, både individuell terapi, gruppeterapi og et tredvetalls innleggelser, har jeg fått en så enorm innsikt og forståelse av meg selv, min sykdom og hvorfor og hvordan ting henger sammen. Det har jeg gitt meg en større trygghet og ro i meg selv, samtidig som at livet mitt, følelseslivet mitt, er mer stabilt, og det er mer rom for andre ting enn sykdom. Nyoppdagede interesser (hest, ridning og løping), opplevelser, annet fokus. Min vei til å bli hel, står det i beskrivelsen av bloggen. Og jeg nærmer jeg. Jeg vil være modig nok og si at jeg jobbet hardt for dette, med god hjelp fra behandler og sykehus.

2015 har kanskje vært det beste året jeg har hatt i mitt voksne liv. 2015 har vært helt uten innleggelser, helt uten selvskading, og siden påsken i fjor har jeg vært hos min behandler to (!) ganger. Det er en bragd for meg å ha kommet hit jeg er i dag. Selvsagt har jeg fortsatt vanskelige perioder og ting jeg sliter med, men jeg holder hodet over vannet og kommer meg gjennom det, med et mye større antall gode dager enn dårlige.

2015 har inneholdt mange positive og spennende opplevelser. Blant annet har jeg deltatt i 9 forskjellige løp og startet flere stevner med hest. Jeg har hatt verdens fineste venninnetur til London sammen med Marie, og jeg har vært på en fantastisk villmarkstur i Jotunheimen sammen med kjæreste og hund. Telt og ryggsekk, 70 tilbakelagte kilometere, 5000 høydemetere og ubeskrivelig fine inntrykk. Jeg har også sluttet på antipsykotisk medisin.

FullSizeRender(1)

Med det samme vi er inne på 2015, kan vi nevne bloggens statistikk: Your 2015 year in blogging:

I 2015 hadde jeg ikke mer enn 15 innlegg på bloggen. Likevel har bloggen hatt 81.000 visninger. Mine mest leste innlegg var:

Jeg tror kanskje, kanskje, at jeg har klart det
Det første kuttet, innlegget fra 2014 som fortsatt blir mye lest og diskutert.
Siste pille

Jeg skriver litt fortsatt da. Ofte blir det liggende i notater på mobilen, noe havner på instagram (@ liseliten). Noe kan jeg kanskje dele på bloggen. Til de som har spurt; nei, jeg har ikke sluttet å blogge, men innleggene blir kanskje færre. Bloggen består, uansett hvordan den vil bli brukt, og jeg håper andre fortsatt kan ha nytte av den. Dere er velkommen til å bla i arkivet eller se under fanen Utvalgte innlegg.

Jeg håper 2016 vil behandle dere bra ♥ Takk for at dere titter innom.

Advertisements

Det handler om mer enn bare ridning

IMG_9905

Jeg har aldri engasjert meg så mye, gått så inn med hele hjertet, i noe som gjør nedturene så dype, og oppturene så høye. It’s a fucking roller coaster. Jeg som er så hypersensitiv, utålmodig og «alt eller ingenting». Likevel utsetter jeg meg for dette hele tiden. Før ville jeg ganske sikkert gitt opp fordi jeg ikke hadde orket utfordringene, de slitsomme svingningene og bekreftelsene på at jeg ikke duger eller får til (noe jeg faktisk også gjorde, les: En 10-åring klarer det du ikke klarer! og Sommerfuglene lever igjen). Men da ville jeg også gått glipp av gleden, lykken og mestringsfølelsen det gir meg. Jeg snakker om ridning. Ikke (bare) om hest (det kan vi ta en annen gang, haha) – for hest i seg selv er for det meste bare kos og fint og innebærer ikke særlig nedturer. Det gjør derimot ridningen. I hvert fall for meg.

For det har seg sånn at jeg vil bli god, bedre. Å skritte en tur er ikke nok for meg, selv om det er noe av det koseligste jeg gjør. Det er ikke nok for meg å «bare» kunne trave og galoppere eller henge på over et hinder, selv om det er noe av det kjekkeste jeg gjør. Jeg vil lære meg å ri hesten. Jeg vil lære meg å mestre hesten og alle de små, men viktige detaljene man må kunne beherske for å kalle seg en rytter. Jeg har aldri villet noe så sterkt som dette, og det er uvant, fint. Jo mer jeg lærer, jo mer innser jeg hvor lite jeg egentlig kan, eller hvor mye jeg har å lære. Det ser så lekende lett ut når de flinke rir, for en snill og medgjørlig hest, liksom. Men når man prøver det samme selv, skjønner man fort hvor ufattelig flinke de faktisk er!

Jeg har gode og dårlige dager, gode og dårlige egenskaper. Hesten er et levende vesen han også, et halvt tonn større enn meg, med gode og dårlige dager og egenskaper, og med egen vilje. Kanskje klaffer vi dårlig og får ikke til noe som helst sammen. Kanskje klaffer vi bra og får til et godt samarbeid. Og kanskje klaffer vi til vanlig, men har en dårlig dag. Enten hesten, meg – eller begge to.

Jeg har grått i fortvilelse. Fordi «jeg kan faen meg ingenting, jeg får ikke til noe som helst!». Jeg har vært sint på «dritthestene» og lagt skylden dem. Jeg har følt meg liten og dum. «Jeg vil ikke hoppe mer, jeg er ikke trygg på denne hesten», sa jeg gråtkvalt foran alle da jeg prøvde å hoppe med hesten jeg falt av og skadet meg på i fjor, og ble stående og se på resten av timen. Og jeg har vært rasende sint på meg selv – fordi jeg lar alt gå så fryktelig innpå meg. Det er sånn jeg er og alltid har vært. Jeg føler alt med hele meg, og så dypt og inderlig sterkt. En egenskap jeg har foraktet og ønsket bort – fordi det har påført meg så mye vondt, men som jeg prøver å lære meg å akseptere og verdsette. For det er egentlig en fin egenskap å ha.

lisestevneFørste stevne. Stor seier bare å tørre å delta.

Det første året jeg red var det stort sett bare oppturer. Jeg startet på null, hadde alt å lære og ingenting å tape. Jeg har opplevelser som i dag kan virke «små», men som for meg, der og da, betydde alt. Første gang på rideskolen, for eksempel, for litt over to år siden. Hvordan jeg ikke engang greide å justere stigbøyleremmene fordi jeg skalv sånn på hendene av redsel! Og gleden og seieren jeg følte da jeg dro hjem etterpå, etter å ha trosset frykten. Jeg husker første gang jeg galopperte. Jeg hadde privattime. Den stødige, gamle hesten på longeringsline. Jeg skulle bare sitte oppå – med armene ut – i galopp! Jeg trodde ikke han mente det, uten hender? Og den fantastiske frihetsfølelsen jeg fikk av å galoppere for aller første gang, og med armene ut! Jeg husker første gang jeg red alene. På utebanen, en varm og nydelig sommerdag. Det var stort å få ri på egenhånd, «lille, uselvstendige meg», uten instruktør eller andre som passet på eller fortalte meg hva jeg skulle gjøre. Jeg husker første gang jeg hoppet. Dette var også på en privattime, over et lite kryss. Jeg klarte ikke å slutte å smile etterpå, tenk at jeg vågde! Jeg husker første gang jeg deltok på stevne, i høst. En «uoppnåelig» drøm. Jeg kom aldri til å bli god nok, jeg kom aldri til å tørre heller, og jeg kom aldri til å hoppe hinder, er du gal. Men jeg gjorde det, og jeg kjempet mot tårene etterpå, jeg var så glad og stolt. Jeg husker aha-opplevelsen jeg fikk av noe så grunnleggende som støttende bruk av utvendig tøyle, på den sta hesten som nektet å vende over banen. Plutselig løsnet alt. Og jeg husker da jeg red favoritthesten min for første gang, som den gang var alt annet enn favoritthest. «For mer erfarne ryttere» sto det beskrevet om han. Å ri ham var skummelt og føltes som et slag i trynet, og jeg sa til meg selv at han skal jeg aldri ri igjen! Ja, det sa jeg om det som i dag er en av favoritthestene mine! :)

Det er dessverre ikke slik at «hvis jeg er snill med deg, så er du snill med meg» i ridning. Jeg må være sjef, og jeg må være bestemt. Det strider sånn imot min natur! Jeg er vant med å være dørmatte, fordi det er enklest, tryggest og minst konfliktfullt. Jeg er vant med å ikke sette grenser for meg selv. Jeg har funnet meg i å bli tråkket på og herset med. Jeg har aldri turt å hevde meg selv. Og så skal jeg være sjef? Jeg skal være bestemt og kreve at hesten adlyder meg – fremfor at hesten tuller som han vil og bestemmer og styrer over meg? Kan du se for deg det? Jeg kunne ikke. Det er fortsatt krevende for meg å ta den rollen, men jeg tror det er bra for meg, veldig veldig bra. Ikke bare relatert til ridning, men i alle situasjoner i dette livet og denne verden.

Noen dager føler jeg at jeg får til, at jeg klarer, at jeg er flink, at jeg kan. Jeg har tro på meg selv, er bestemt, og sammen får vi det til. Mestring! Andre dager kjenner jeg det allerede før jeg har gått oppå hesten. At i dag er jeg sårbar og selvtilliten på bunn. Hesten merker min manglende ryggrad og utrygge signaler, og plutselig får jeg ikke til noe som helst. Hesten vil ikke høre på meg, han vil ikke gjøre det jeg ber ham om, samarbeidet er dårlig, alt blir feil, og jeg drar hjem med følelsen av at det var som jeg visste, jeg kan ingenting, jeg er ingenting, og kan egentlig bare gå og kutte meg og dø, for å sette det på spissen.

Det unike, i hvert fall hittil, er at alle disse nedturene, frustasjonene og bekreftelsene på at jeg ikke kan – er at jeg faktisk ikke legger inn årene og legger det hele på hylla fordi jeg ikke får til (og dermed aldri vil få til?). Nei. Jeg tenker, faen. Dette skal jeg få til! Jeg klarer nesten ikke vente til neste gang så jeg får jobbet mer med det! Jeg blir så forundret og glad av at jeg har slikt inni meg, jeg også. I can do this!

tornadoblogUngponni :D For en fryd å ri, og ikke minst lærerikt!

Før jul jobbet jeg to dager i stallen mens andre var vekkreist på ferie. Jeg er i stallen fast og hjelper til 1-2 ganger i uka, men denne gangen hadde jeg ansvaret alene, 30 hester og ponnier. Fôring frokost og middag, høy og grøt. Møkking, lufting og alt som hører til av dekkenskifte, dusjing av møkkete bein, og blant de fineste, skjønneste hestene også et par sure som trenger å bli satt på plass. Meg. Dørmatta, hun som ikke turte å klappe en hest før uten å nærmest besvime av skrekk. Går det an for andre å skjønne hvor stor denne forandringen er, hva dette har gjort med meg?

Oppsummert, jeg begynte med det dårligste utgangspunktet:

• Jeg var livredd hester – likevel søkte jeg kontakt helt til frykten var borte. Jeg har overvunnet frykten, og funnet noe av det fineste i livet ♥.
• Jeg syns det var (er) vanskelig å ikke få til, og jeg syns det var (er) vanskelig med kritikk. Likevel tropper jeg opp flere ganger i uka for å gjøre noe jeg verken kan eller er særlig god på – for så å få tilbakemeldinger på alt som kan gjøres bedre!
• Dørmatte-holdningen, beskrevet tidligere. Likevel øver jeg meg, flere ganger i uka, på å ta plass og «bestemme».
• Jeg var overbevist om at ingen liker meg og at alle vil meg vondt, både hest og folk. Likevel utsetter jeg meg for dette flere ganger i uka, og får heldigvis bekreftet at det ofte bare er tankene mine som tuller med meg. Hestene er nysgjerrige på meg, jeg gir av meg selv og de dømmer ikke, og folkene i stallen er skikkelig, skikkelig greie! Fuck you, demons.

Stallen, hestene, ridningen. Det gjør så mye bra for meg på så mange ulike plan. Ikke bare gir det meg glede, varme, ro og mestringsfølelse som ikke ligner noe annet. Det utfordrer meg på vanskelige ting som til syvende og sist egentlig handler om så mye mer enn bare hest og ridning.

Sitatet på det øverste bildet er forresten noe av det fineste og sanneste jeg har lest på lenge. Det er slik det føles. Når jeg rir, glemmer jeg alt annet. Når jeg rir, er alt i meg her og nå. Det aller beste fristedet.

rideturRidetur i skogen ♥ Idyll.

Foto: AKP Photography

Sorte skinnjakker og lyden av tunge sko

Jeg satt i lunsj på jobb, sammen med de andre og med en brødskive i hånda, da det kom inn to menn i mørk uniform. Sorte skinnjakker og lyden av tunge sko. Det føltes som å få en knytteneve i magen, etterfulgt av svimmelhet, kvalme og angst. Min umiddelbare reaksjon var panikk. Nå har politiet kommet for å hente meg.

Det er ikke lett å beskrive hvordan man har det inni seg når man er så psykisk syk at man må bli hentet av politiet (eller ambulansepersonell), og jeg har ikke tenkt å gå begi meg ut på det akkurat nå. Men alt jeg tidligere har kjent og tenkt og følt i slike situasjoner, kjente jeg og tenkte jeg og følte jeg på nytt – der og da. I lunsjen. På jobb. På en god dag. Uten forvarsel ble jeg dratt rett tilbake til en sinnstilstand jeg trodde var forbi, ferdig, slutt, over og ut.

Det tok meg toppen to sekund før jeg skjønte at det slett ikke var to politimenn, det var to ufarlige menn fra brannvesenet som var kommet for vanlig rutinesjekk/kontroll i forhold til brannfare. To surrealistiske sekund hvor noe av faktisk det friskeste i livet mitt ble mikset med noe av det sykeste i livet mitt. «Herregud, brannmenn! Ta deg sammen!» tenkte jeg, lettere forfjamset og med hjertet i halsen.

Det er ikke slik at jeg har for vane å bli henta av politi (eller ambulansepersonell), langt i fra, dessuten er det langt tilbake i tid. At det er riktig, nødvendig og forsvarlig, betyr ikke at det er noen okei situasjon å være i. Slike ting setter seg, slike ting gjør noe med deg, kanskje spesielt med tanke på hvor man selv er. Syk. Sårbar, forvirret, til fare for seg selv – og i smerte.

«Huff, jeg fikk litt angst, jeg trodde det var politiet,» lo jeg nervøst etterpå i forsøk på å samle meg. De andre lo med, heldigvis.


Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 938 andre følgere