Archive for the 'Leserspørsmål' Category

Siste pille

sistepille

Klokka er fem på morgenen i skrivende stund. Jeg har greid å sove litt av og på, etter å ha døgnet forrige natt (og greid å holde meg til kvelden). Det vil si, jeg sovnet endelig i halv åtte-tiden på morgenen før vekkerklokken ringte ikke lenge etterpå og en dag på jobb ventet.

Etter 7 måneder med nedtrapping av Seroquel/Quetiapin er jeg endelig i mål. Jeg er stolt og glad for å ha kommet til det punktet at jeg ikke lenger har behov for antipsykotisk medisin, at jeg nå er uten, og for at det har gått såpass greit. Fysiske, kortvarige reaksjoner kan jeg leve med, det er i det store og hele ingenting sammenlignet med om jeg skulle blitt dårlig psykisk. Jeg har gått på disse medisinene i 7-8 år, og har hatt nytte av dem. I perioder, ofte under innleggelser, har dosen blitt økt for en liten periode, for så å gå ned til vanlig dose igjen når det verste er over.

Bildet over delte jeg på Instagram, og jeg har fått litt spørsmål her og der, de fleste spør om det samme. Tenkte derfor å svare på dem i dette innlegget, og håper det er til hjelp :)

Hvilken dose gikk du på, og hvor mye trappet du ned om gangen?

Jeg syns ikke dose er så viktig å nevne. Det er så individuelt hvordan man responderer på medisin. Selv tåler jeg lite medisiner og var derfor overmedisinert en periode, med verdier langt over anbefalt på en dose som for andre er normal. I løpet av de siste 7 månedene har jeg trappet ned forsiktig og lite om gangen, og minket dosen annenhver uke.

Hva har du brukt Seroquel mot? Selv går jeg på dem for å få sove.

Seroquel er antipsykotisk medisin, ofte brukt mot schizofreni og bipolar lidelse. Søvnighet er en vanlig bivirkning, så noen bruker dem også i lavere doser for å få sove. Jeg har gått på Seroquel på grunn av grensepsykoser.

La du på deg av Seroquel?

Jeg gikk opp 25 kg, men samtidig hang dette sammen med at jeg var overmedisinert (og på flere medisiner. Les: Overvektig og overmedisinert). Da vi nedjusterte dosen til å passe min kropp og toleranse forsvant kiloene igjen i løpet av et år, cirka. Jeg har i mange år gått fast på ulike medisiner og vært normalvektig, så medisiner trenger ikke være ensbetydende med vektøkning, selv om det er en vanlig bivirkning.

Fikk du noen bivirkninger av nedtrappingen?

Første halvdel opplevde jeg litt fysiske reaksjoner de første dagene etter ny nedtrapping. Jeg var urolig, hadde rare drømmer/mareritt, svettet mye (spesielt om natten, kunne våkne gjennomvåt av svette) og sov med bøtte ved senga på grunn av kvalme (heldigvis ble den aldri brukt). Jeg syns det var rart å skulle reagere med så forsiktig nedtrapping, men jeg har gått på dem i lang tid, og det er en relativt tung medisin, så det er nok naturlig. I hvert fall i følge Google og andres erfaringer.

Halvveis i nedtrappingen tok jeg en liten pause. Da følte jeg meg såpass sliten, sårbar og frynsete, på randen av å bryte sammen, og det var lurt å pause til jeg var kommet meg litt ovenpå igjen.

Siste halvdel av nedtrapping merket jeg lite, ingen reaksjoner, kun positivt – i form av at jeg var og er mer opplagt. Det var nytt for meg å sovne av naturlig trøtthet og ikke av nedsløving og «koma-følelse», og det var nytt for meg å slippe ørten ulike vekkerklokker for å klare å våkne fra «koma-dvalen». Jeg sover faktisk en del med ørepropper for tiden fordi jeg ikke lenger sover like tungt («koma») og kan våkne av lyder (for eksempel fra hunden og en samboer som står grytidlig opp). Å ikke få sove er noe jeg først opplever nå etter å ha sluttet helt, men det har tross alt bare gått noen dager, så jeg regner med det snart går seg til :)

Hvordan hadde du det med medisin, og hvordan har du det uten?

Det er over to år siden jeg opplevde «ting» som medisinen skal hjelpe mot og har hjulpet meg med. Jeg har lenge ønsket å trappe ned, men samtidig har jeg vært redd med tanke på at jeg gjennomgikk et halvt års helvete (for å si det rett ut) da jeg trappet ned og kvittet meg med antidepressiva i 2010 etter 5-6 år på, og plutselig måtte forholde meg til enda mer følelser (les: Jenta som hadde stålkontroll (følelsesvrak) og Noe i meg, refleksjoner våren 2011).

Derfor har vi brukt god tid på nedtrapping, og det har også handlet om riktig timing. Jeg var veldig dårlig i fjor høst (les: Jeg skulle bare skade meg litt – og så gikk det galt), og dermed ble nedtrappingen utsatt til jeg følte meg sterk nok og frisk nok. Jeg tror det hadde vært verre å slutte dersom jeg fortsatt hadde hatt behov for medisinen, og dersom jeg fortsatt hadde vært dårlig på andre måter (= mer sårbar). Jeg følte meg klar, og tiden var inne.

borestrand

Fra forrige ukes knallvær, og etter en herlig løpetur på stranda. De har hatt rett hele tiden, uansett hvor lite jeg trodde på det. Det blir faktisk bedre, og det er håp for alle!

Leserspørsmål: Hvordan var det å få diagnosen borderline?

Jeg har mange ganger blitt spurt om hvordan det var for meg å få diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, også kalt borderline (hvordan det er å leve med diagnosen er noe annet, jeg går ikke så veldig mye inn på akkurat det her og nå). Ofte spør de fordi de selv nylig har fått samme diagnose og ikke helt vet hva de skal tenke om det.

F.60.31 Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type, regnes for å være en relativt stabil lidelse med symptomer som trolig vil prege pasienten i store deler av hennes voksne liv. Behandlingen er svært langvarig og hun vil være sårbar for psykososialt stress. Behandling over tid vil kunne bidra til at pasienten mestrer sin lidelse og symptomer gradvis bedre. – hentet fra min journal. Vil også legge til at mange blir så friske og bra at de ikke lenger oppfyller kriteriene for diagnosen. Det går an å bli frisk, og det går absolutt an å få det bedre! Les om borderline på wikipedia.

Jeg fikk diagnosen i 2005, for ni år siden. Året før ble jeg innlagt på lukket akuttavdeling på sykehuset, fraktet inn av to politimenn. Jeg sto på andre siden av rekkverket på en 26 meter høy bro og skulle hoppe. Et par måneder senere lå jeg på intensiven etter et alvorlig selvmordsforsøk.

Da jeg ble lagt inn første gang visste jeg ingenting om psykiatri, diagnoser eller sykehus. Det var helt nytt for meg. Jeg var ikke i behandling, men jeg sto på venteliste etter at fastlegen min hadde sendt henvisning et halvt år tidligere. Jeg kjente ingen andre som var syke, ikke som jeg visste om. Det fantes ikke blogger om psykiatri og sykdom på den tiden (som jeg visste om), det fantes ikke twitter eller facebook. Jeg visste lite og ingenting, og debatter, informasjon og personlige historier var ikke like ubredt og like lett tilgjengelig som i dag (herregud, det høres ut som jeg er hundre år gammel).

Da jeg ble lagt inn første gang ble jeg, som mange andre, kjapt stemplet med «angst og depresjon», uten utredning. Jeg visste hva angst og depresjon var, men jeg følte at det var noe mer, noe annet. Det stemte liksom ikke helt. Det fikk jeg bekreftet et halvt år senere etter grundig utredning i form av samtaler/behandling, utallige spørreskjema, og samtaler med- og innhenting av informasjon fra de sto meg nær. Diagnose: F.60.31 Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type.

Hva følte jeg da jeg fikk diagnosen? Jeg følte først og fremst lettelse. Endelig ble jeg tatt på alvor! «Det er vanlige ungdomsproblemer, du kommer til å vokse det av deg», ble jeg fortalt som 15-åring. «Det der? Det er jo bare noen små skraper» var responsen da en voksen fikk se håndleddene mine da jeg var 16. «Hvis du ikke har noe å si, har du ingenting her å gjøre», fortalte overlegen meg på ungdomspsykiatrisk da læreren min tok meg med til samtale for eksakt 15 år siden. Jeg kom selvfølgelig ikke tilbake, jeg var 21 år gammel da jeg først fikk hjelp.

Og endelig fantes det en forklaring! Det var noe, noe var galt. Problemene jeg hadde skyldtes noe, det hadde til og med et navn! Nå kunne jeg få hjelp. Så uviten som jeg var, trodde jeg at én lang innleggelse ville gjøre meg frisk. Da ville jeg være kurert. Sånn var det jo absolutt ikke. Veien mot å bli frisk er lang og kronglete, og prosessen tar tid. For noen kan det ta dobbelt så lang tid som tiden problemene har vært en del av deg, og for min del var det mange år på egenhånd, med god tid til å la problemene utvikle seg til en psykisk lidelse.

Da jeg fikk diagnosen visste jeg ingenting om hvilke fordommer, stigma og misoppfatninger som fantes i forhold til denne diagnosen, så jeg tenkte ikke over at det kunne være negativt med en diagnose som for eksempel borderline. Mange jeg snakker med som har fått denne diagnosen er livredde. Livredde for å bli satt i bås og for å bli dårlig behandlet, de har hørt så mye fælt og fæle historier. Og jeg forstår. Jeg har opplevd litt av dette selv, konklusjoner og avgjørelser tatt på bakgrunn av «mennesker med din diagnose…». «Hun vil bare ha oppmerksomhet». Nedsettende begreper som projisering, splitting, vanskelig, behandlingsresistent. «Tørk opp sølet ditt» (les: blod), dårlig behandling og vonde møter. Ikke nødvendigvis fordi de er ondskapsfulle, men sannsynligvis på grunn av frustrasjon, avmakt, misoppfatninger og for lite eller feil kunnskap.

Det meste av dette er mange år siden. Jeg føler at det har blitt betrakelig mye bedre med årene, og at det nå er mer kunnskap og forståelse. Jeg har hatt et par vonde opplevelser også de siste årene – fra mennesker som ikke kjenner meg, men stort sett opplever jeg god behandling, at jeg blir tatt på alvor, forstått og ivaretatt – som meg, og ikke som «pasienten med borderline». Slik er det sikkert ikke overalt (ennå?). Jeg hører fortsatt historier som ligner på mine erfaringer, men jeg har håp og tro på at det vil endre seg til det bedre.

Jeg kjenner flere som har gått mange veier for å kvitte seg med diagnosen fra papiret – kun fordi diagnosen står i veien og ødelegger for dem og behandlingen de får. Sånt kan gjøre meg sint. Det engasjerer meg. Borderlinediagnosen, hvordan man noen ganger blir møtt og hvordan jeg ønsker å bli møtt, hva som gjør vondt verre og hva som hjelper, har ofte vært et tema i foredragene jeg tidligere holdt for helsepersonell. Jeg beskriver det i filmen min, i boka jeg har gitt ut sammen med to andre, og jeg skriver mye om det på bloggen min. Jeg har også sendt inn klage på en lege som behandlet meg stygt, som en diagnose, og som førte til stor skade. På den måten er de nødt å «ta opp temaet» innad og blant sine. Kanskje det ikke nytter og bare er «waste of time», men kanskje kan det gi en vekker til den som blir klagd inn. Kanskje kan det endre én persons mening eller få noen til å tenke litt over det. Da er det verdt det, da har jeg oppnådd det jeg har ønsket.

Armbånd fra Tiny Twinkle Jewelry

Noen fakta å ta på alvor:

  • 1 av 10 med borderline ender med å ta livet sitt (det er høye tall!).
  • Mange av dem truer med selvmord, og de kan skade seg selv. For klinikere er det svært viktig å være oppmerksom på at disse pasientene faktisk også ofte gjennomfører selvmord. Kilde: Dagens Medisin
  • Nedsettende begreper som «vanskelige», «behandlingsresistente», «krevende» og «oppmerksomhetssøkende» brukes ofte for å beskrive  personer med tilstanden, og det kan bli en selvoppfyllende profeti når behandlerens negative respons utløser ytterligere selvtillitsdestruktiv  atferd. Denne stigmatiseringen kan tenkes å reflektere motoverføring (når en terapeut projiserer sine egne følelser over på en klient) (…). På denne måten «sier ofte diagnosen mer om behandlerens negative reaksjon på pasienten enn det gjør om pasienten». (…) Denne utilsiktede motoverføringen kan gi opphav til upassende kliniske tiltak, herunder overdreven bruk av medikamenter og straffende bruk av grensesetting og tolkning. (…) Derfor trenger behandlingspersonale fortløpende undervisning nettopp om disse mekanismene. Kilde: Wikipedia

Hvordan var det for deg å få diagnosen?

Les også:
«Mennesker med din diagnose»
23 mil hjemmefra (konsekvensen fra innlegget over)
Vår behandlingsprosess – skrevet av min behandler
Oppskrift på en god behandler
Jenta på gulvet

Arr og finklær

«Dette er søkeord andre brukte for å komme til din blogg»

Hvordan skjule arr. Arr og finklær. Dette er eksempler på tema og spørsmål jeg har fått flere ganger, enten personlig på bloggen, eller at andre har søkt/googlet det og tilfeldigvis havnet inn på min blogg. Jeg skrev om dette rundt juletider i fjor også, men med tanke på at jeg forhåpentligvis har fått noen nye lesere siden da, så skriver jeg litt om på det gamle blogginnlegget og poster på ny.

Jeg har ofret mange tårer i fortvilelse over armene mine og arrene jeg har, spesielt i situasjoner hvor jeg ønsker å pynte meg og kle meg i kjole. Det var et større tema for meg tidligere enn det er nå, og jeg tror det handler om at jeg har lært meg å bedre akseptere arrene mine, gi litt mer f* i hva andre tenker, og selvfølgelig også fordi jeg ikke skader meg like mye som før.

Jeg skulle likevel fortsatt ønske jeg kunne ha på meg kjoler og topper uten å måtte ha valget mellom å dekke til armene – eller å bli møtt med undrende blikk og eventuelt kommentarer, spørsmål og fordommer.

Jeg har akseptert at arrene er en del av meg og min historie, jeg skammer meg ikke over krigene jeg har kjempet, men som oftest ønsker jeg å bare være som alle andre. Jeg ønsker ikke oppmerksomhet eller blikk, jeg vil bare være en av mengden og fellesskapet.

Bolero er en fin løsning når en ønsker å ha på seg noe fint, men samtidig skjule armene. Jeg er veldig glad i tubetopper, og derfor er ”armvarmere” min favoritt. Det er enkelt å lage armvarmere ut fra tights og strømpebukser som du klipper til og bretter eller syr kant på.

Nå må ikke noen misforstå dette innlegget. Det betyr ikke at det er mer «greit» å skade seg, bare fordi det finnes måter å skjule det på. Men det er sårt og fortvilende å måtte dekke seg til i gensere og jakker i anledninger hvor en gjerne vil ha på seg noe fint (og som ofte er kortermet). Tenk heller over dét før du skader deg selv. Du sitter igjen med merker for livet som ikke vil forsvinne. Sannsynligvis er du et helt annet sted i livet om 5 år, og vil sitte angrende igjen.

Venstre: Sorte armvarmere laget av en tights i bomull, kjøpt på barneavdelingen på H&M. Den hadde allerede fin kant nederst, som da er øverst på armene mine. Det avklipte området har jeg bare brettet inn nede ved håndleddet. Jeg bruker disse til alt!
Høyre: Det finnes mange armvarmere å få kjøpt, men de fleste stopper ved albuen. Disse er kjøpt på Soda i Stavanger, som nå er nedlagt.

Venstre: Sort bolero kjøpt på b-young for mange år siden.
Høyre: Bildet er tatt i et bryllup jeg var i for noen år siden. Jeg kjøpte meg en hvit blondestrømpebukse på H&M som jeg klippet av føttene og overdel på, og sydde kant på, helt enkelt.

Sorte blondehansker kjøpt på H&M nå i desember. Disse er lange nok til å dekke overarmene også.

Så til dere som spør og søker på nett etter hvordan skjule arr, det finnes mange alternativer som går sammen med finklær. Eller du kan være tøff og modig å stå for den du er. Du skal aldri skamme deg over deg selv og krigene du har kjempet. Vær stolt av deg selv, med eller uten arr!

Jeg skader meg ikke lenger

For noen uker siden skrev jeg et innlegg kalt Til du som ikke lenger skader deg, hvor jeg stilte noen spørsmål rundt det å komme seg ut av selvskadingen. Jeg ønsket å høre hvordan det har vært for andre, og kanskje ville jeg (og andre) finne motivasjon, håp og inspirasjon. Jeg har fått fantastisk ærlige, utdypende og gode svar fra nærmere 50 personer som tidligere skadet seg selv, men som ikke lenger gjør det.

Det har vært utrolig fint å lese alle svarene, og jeg har prøvd å få til en slags oppsummering som jeg vil dele i dette innlegget. Det har vært en utfordring å prøve å sette dette sammen til ett innlegg, og vil du lese svarene i sin helhet, kan du lese dem her.

Hvor lenge har du vært skadefri?

Blant de nærmere 50 svarene jeg fikk, hadde de som svarte vært skadefrie i alt fra 1 uke og opp til hele 7 år. Flertallet hadde ikke skadet seg på 1-2 år.

Det som jeg ble oppmerksom på i flere av svarene, er at mange skriver f.eks ”jeg har vært skadefri i 2 år, med 1 sprekk”. Det er en kjempefin måte å se det på, og kanskje også mer riktig og rettferdig enn å la to år gå i søpla på grunn av en sprekk eller to? Hva med alle de andre 729 skadefrie dagene?

Hva fikk deg til å slutte med selvskading? Hva er din drivkraft?

Barn og morsrollen

Flere nevner at de sluttet å skade seg selv med tanke på fremtidige barn, både som en av flere grunner, eller ene og alene som hovedgrunn. Noen nevner at de allerede har barn, og at de sluttet i det de fant ut at de var gravide. Det handler om et ønske om å ikke være en selvskadende mor, et ønske om å ikke blande inn barna i sykdom eller få spørsmål om arr, i alt et ønske om å være en god mor og et forbilde for sine barn.

Viktige mennesker i livet

Mange nevner kjærester, forloveder og ektemenn, venner og familie og alle som bryr seg, og som bekymrer seg, blir redde og triste (og noen sinte) når de skader seg. De ønsker ikke å såre eller skuffe de som er glad i dem lenger. Kjærligheten og tilliten de blir vist spiller en positiv rolle.

Ønske om å bli frisk/bevisstgjørelse/”fikk nok”

Mange nevner at de etter flere år med selvskading og alt som følger med av skam og konsekvenser, innså  at nok var nok, og at de faktisk har en fremtid. De ble rett og slett lei av å ha det sånn som de hadde det, og innså at selvskading ikke hjalp eller løste noen problemer. De innså at de måtte ta tak i livet sitt selv og lære seg andre måter å takle problemer på. Flere ønsket/ønsker å bli friske og uavhengige, og forstår at selvskading ikke er en del av det.

Jobb

Flere nevner jobb og arbeid som en av grunnene til at de sluttet å skade seg selv. Arbeid med barn og mennesker er noe som går igjen, og at det ikke passer seg med arr.

Hjelp

Noen sier det var avgjørende at de fikk god hjelp av behandlere som fokuserte på de bakenliggende problemene, eller at en lengre innleggelse uten mulighet til å skade seg var til hjelp. Det å ha noen å snakke med når ting ble vanskelig, å ha en skulder å gråte på og benytte seg av avledningsteknikker, er også nevnt. Støtte og hjelp til å lære seg andre måter å håndtere vanskelige følelser på, er viktig for å kunne komme seg ut av selvskadingen.

Arr

Flertallet nevner arr som en av grunnene til at de sluttet. Arr og skam, det å være lei av å skjule og alltid måtte forholde seg til sår og nye arr. De ønsker ikke flere arr, og for noen er det viktig å ikke ha (flere) arr i begivenheter som konfirmasjon eller bryllup.

Noe som gradvis gikk over

Mens de fleste forteller at det å slutte med selvskading var en bevisst avgjørelse og en vanskelig prosess, er det også noen som nevner at det gikk over av seg selv, og at de etter hvert ikke lenger hadde samme behov for å skade seg. Det har vært i sammenheng med å vokse, bli friskere og få det bedre med seg selv.

Spesielle hendelser

Noen nevner at det har vært spesielle hendelser som har fått dem til å slutte med selvskading. Noen har nevnt at de opplevde å miste noen i ulykke (”hvordan kan jeg utsette andre for dette når jeg ser hva ulykken gjorde med dem?”) eller hatt en skremmende eller ubehagelig opplevelse knyttet til selvskading.

Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?

Avhengighet/trang til å skade

De aller fleste forteller at det vanskeligste har vært å ikke skade seg når skadetrangen kommer, og den kommer gjerne ofte. Selvskading blir en form for avhengighet, og flere bruker ordet ”abstinenser”. Mange føler at selvskadingen har vært en del av dem (i veldig lang tid), og at noe mangler når de ikke lenger skader seg. Avhengigheten prøver gjerne å lure deg med setninger som ”du har jo allerede så mange arr, hva gjør ett ekstra?» og «bare en siste gang”.

Å stå i smerten og finne andre måter å håndtere vanskelige følelser

Det har vært vanskelig for de fleste å måtte stå i den psykiske smerten og holde ut, uten å kunne bruke selvskading som avreagering og/eller for å flytte fokus. Hvordan skal man reagere når man er vant til å reagere destruktivt? Det er vanskelig å bryte innøvde mønstre og endre tankegangen, og mange har hatt vanskelig for å finne andre alternativer og løsninger for uttrykk og utløp for følelser.

Straff

Noen tar opp temaet straff og behovet for å være selvdestruktiv, og at det har vært vanskelig å ikke lenger kunne straffe seg selv. Det er vanskelig å forstå og akseptere at man fortjener å være god mot seg selv.

Arr

Flere nevner at det å ha arr har vært vanskelig i ettertid. Det er vanskelig å måtte forklare arrene, og man er gjerne et helt annet sted i dag enn det man var når man tidligere skadet seg. Arrene representerer ikke lenger den man føler man er eller hvordan man har det.

Rene armer er ikke det samme som å ha det bra

Noen har svart at det har vært vanskelig at andre har trodd at man er frisk og har det bra fordi det ikke lenger finnes synlige bevis (sår). Det er ikke slik det fungerer, da sykdom og smerte ligger i følelsene og tankene, og ikke utenpå kroppen.

Trigging

Det er lett å bli trigget av noe man ser eller hører. Både ord, beskrivelser og gjenstander kan minne om selvskading, noe som kan være tøft når man først prøver å venne seg av med selvskading som mestringsstrategi (og komme seg ut av avhengigheten).

Hvordan håndterer du vanskelige følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?

De fleste forteller at det har vært fryktelig vanskelig å finne andre måter å håndtere følelser på, og at det fortsatt er vanskelig. Noen forteller at de har erstattet selvskading med andre destruktive mestringsstrategier, for eksempel ved å spise eller ikke spise, og at det føles som å måtte velge mellom to onder.

Likevel er det nevnt mange gode alternativer som som kan fungere som avledning eller utløp:

  • Snakke med noen! (sitat «det hjelper virkelig å snakke om det og gråte litt, mens noen lytter, tør å stille kritiske spørsmål og er tålmodig selv om du blir sint»)
  • Bruke kreativiteten: male, tegne, skrive (sitat «skriving er terapi vettu :)»)
  • Fysisk aktivitet: gå en tur, sykle, trene (sitat ”trening gir en himmelsk følelse og det er lettere å slappe av hjemme etterpå”)
  • Vise følelser, gråte, skrike, kjefte, få det ut!
  • Sove, holde ut, vente til det går over
  • Synge, spille musikk, høre på musikk
  • Spille kort, tetris og andre spill (sitat «noen ganger handler det bare om å ha noe å gjøre, og da er kortspill, turer og filmer en bra løsning. Jeg kan love deg at jeg nærmer meg verdensmester nivå når det kommer til Tetris!»)
  • Se tv, se film (sitat «jeg legger meg i senga, pakker meg godt inn i dynen og setter på en episode south park på tven»)
  • Lese (sitat «som oftest trenger jeg egentlig bare en pause fra min egen verden, og da begraver jeg meg dypt ned i bøker»)
  • Ta en lang, varm dusj
  • Være sammen med andre, familie eller venner (sitat «deretter lufter jeg de mer overfladiske delene av det med venner om dette føles nødvendig, og vi finner på noe hyggelig, eller jeg går en lang tur og prøver å fokusere på ting jeg syns er bra, motiverende, inspirerende og interessant.»)
  • Ta seg selv i nakkeskinnet (sitat ”enkelte ganger sporer man av og kommer innpå gammelt tankemønster og da må man ta seg selv i nakkeskinnet og føre seg selv på rett spor igjen! VANSKELIG men viktigst av alt: IKKE UMULIG!”)
  • Se på bilder av de du er glad i, huske på de gode øyeblikkene
  • Tenke gjennom hva som skjer her og nå (sitat ”vanskelige følelser prøver jeg nå å sortere og tenke gjennom: hvorfor kommer de? hva kan jeg gjøre (annet enn å skade meg) for å få det bedre?”
  • Være rundt dyr, gå i stallen osv.
  • Vaske og rydde (sitat ”skaper kontroll utenfor, i stedetfor å gjøre utsiden like kaotisk som innsiden”)
  • Belønning for å holde ut (sitat «så er jeg flink og finner belønninger underveis, f.eks ved 2.5 år en ny tattoo osv.»)

Jeg vil samtidig anbefale et innlegg Karianne har skrevet om alternative mestringsstrategier og hvordan holde ut skadetrang: Selvhjelp – kampen mot sebrastripene

Hvordan føles det å være skadefri?

Det var mange forskjellige svar på dette spørsmålet, de aller fleste veldig positive og godt å lese, men mange har svart at de har blandede følelser. Samtidig som en føler seg mer fri, friskere, og opplever mestring og kontroll, er det også mange som opplever usikkerhet, redsel og et slags savn og en sorg, da man gir slipp på en ”trygg utvei” man alltid har hatt.

Ord som blir nevnt, er for eksempel rart, bra, kaotisk, naturlig, friskt, fantastisk, skummelt, skremmende, forferdelig, deilig, godt og vondt.

Det er vanskelig å oppsummere andres beskrivelser av følelser. Jeg syns svarene i seg selv sier det så godt, derfor velger jeg heller noen beskrivende utdrag.

«Det føles bra! Å oppleve mestring.»

«Føles friskere. Mer normalt.»

«Jeg ville sagt fantastisk, men det er så mye mer enn det. Det finnes ikke ord som er sterke nok til å beskrive det. Jeg savner det ikke i det hele tatt. Jeg føler meg fri.»

«Jeg er stolt – selv om kanskje ikke alle andre synes det er en så stor bragd, så er det nok noe av det største og vanskeligste jeg har oppnådd i mitt liv.»

«Skummelt syns jeg. Det er så mye vanskeligere å forklare vonde tanker og følelser med ord, når jeg er vant til å vise dem med blod og sting.»

«Å være selvskadingsfri er en befrielse på alle punkt og jeg ønsker for alle å få oppleve det samme som jeg har opplevd selv!»

«Fantastisk mesteparten av tiden! Men i sentimentale, tunge øyeblikk kan jeg ta meg i å savne å kutte.»

«Godt.. men er livredd for å miste grepet og begynne igjen.»

«Om jeg skal være helt ærlig med deg – så føler jeg meg veldig naken.»

«Det føles godt. Og litt vondt. For selvskadingen var jo meg? Har jeg mistet en bit av meg selv? Nei. Du vil framdeles være deg selv, bare uten selvskadingen. Og det er OK!»

«Å være skadefri er langt mer komfortabelt enn å være selvskader.»

«Det føles fantastisk. Jeg føler meg fri og levende.»

Utvalgte sitater

«Man får ikke mer omsorg, sympati, hjelp eller forståelse selv om man skader seg selv. Selv om man bruker tårer av blod, fremfor vanlige tårer og ord. Der og da kan det nok virke sånn, men det har nok med at mange av helsepersonellet har som jobb å “ta vare på oss” som sliter med sånne ting. Jeg velger å kalle det “falsk omsorg”.»

«Jeg synes det er viktig at folk rundt (behandlere, familie og andre støttepersoner) forstår at en selvskader ikke er frisk selv om hun/han ikke selvskader. Alt er ikke en dans på roser selv om man ikke lenger skader seg. Nei, heller tvert imot. All den innvendige smerten som jeg før tok ut via blod, hvor er den nå? Jo, den er inni meg. Og den må takles på andre måter.»

«Jeg er en fin jente, som er både ærlig og snill. Jeg har venner og familie jeg er glad i – som også er glade i meg. Jeg trenger jo ikke å selvskade, ikke når jeg har ord og stemme. Det er kanskje det viktigste jeg har lært i hele mitt liv, å tørre å bruke stemmen.»

«Jeg gråt på nærmeste skulder, kjempet i mot sterke følelser og smakte på livet uten sykdom. Jeg var så heldig å kjenne at livet smakte bedre uten selvskadingen!»

«Det er en god kombinasjon av selvbeherskelse, flytte fokus og aksept.»

«Man har ALLTID ett valg, selv om det er vanskelig for følelsene å forstå av og til.»

«Det var ingen lege, psykolog eller psykiater som fortalte meg at “NÅMÅDUSLUTTE” også slutta jeg. Nei, det var JEG og MIN vilje som fikk meg til og faktisk ta tak i meg selv, og deretter slutte. Så, det gir meg håp om at jeg med tiden skal bli frisk fra spiseforstyrrelsen og depresjonen også.»

«Det er DU som bestemmer hvordan du skal takle en situasjon. Det er DU som bestemmer hvem og hva som skal være i livet ditt. Det er du som bestemmer uansett!!»

Tusen hjertelig takk til alle som tok seg tid til å dele sine erfaringer! ♥

Jeg håper dette innlegget kan bidra til noe positivt, på en eller annen måte. Jeg har i hvert fall fått mye ut av å lese og sette meg inn i alle kommentarene og svarene – for så å samle alt til én tekst. Så mange forskjellige svar, men likevel så mye til felles. Hvis femti personer kan fortelle meg at de ikke lenger skader seg selv, så hvorfor skal ikke jeg kunne klare det, eller du?

Leserspørsmål: Hvordan forteller jeg familien min om selvskadingen?

Jeg fikk et spørsmål på bloggen min, og jeg syns vedkommende fortjener et godt svar. Det er et vanskelig spørsmål som sikkert andre også har tenkt, eller tenker på. Jeg kan velge å svare alene, men jeg tror det er bra å høre flere synspunkter og erfaringer når det gjelder dette.

Har dere lyst å hjelpe «anonym» med forslag, råd og erfaringer? Vet dine nærmeste om det? Hvordan fikk de vite det? Hvis du kan sette deg inn i situasjonen til den ene eller andre parten, hvordan skulle du ønske det ble gjort? Har du blitt fortalt av noen? Legg gjerne igjen kommentar. Takk!

«Jeg har skadet meg selv i en liten periode nå. Ingen i familien min vet og derfor lurte jeg på hvordan jeg skal få sagt i fra? Jeg skader meg ikke så mye nå lenger, men jeg vil virkelig fortelle dem så jeg slipper å skjule armene mine for evig tid. Lurte også på hvordan du sa det eller hvis du ikke sa det familien din fikk vite det og hvordan dem reagerte? Blir utrolig takknemelig for svar og råd» – Anonym

Jeg syns det er vanskelig å huske presis hvordan mine nærmeste fant ut at jeg skadet meg selv. Det var nok ikke noe jeg delte frivillig, og det kunne helt sikkert ha kommet frem på andre og bedre måter. Det er så lenge siden. Likevel tok jeg et «oppgjør» for mindre enn to år siden, da jeg for første gang valgte å inkludere familien min, og inviterte dem med til et møte sammen med min behandler. De hadde ikke sett armene mine på flere år, og derfor valgte jeg å sitte i t-skjorte på dette møtet. Det var tryggere å få det «overstått» i en sånn setting.

Selvom familien min elsker meg og aksepterer meg, så syns jeg likevel det er litt sårt å blottlegge armene. Jeg liker ikke påminnelsen. Jeg vet at min smerte smerter de som er glad i meg. Og selvom det bare er arr og ingen sår, selvom jeg har det bra, så vil det fortsatt være en påminnelse om noe vondt som var. Jeg må kanskje bare ta tiden til hjelp?

Hvis du er i behandling, kan det være en god løsning å gjøre det på den måten. Ha et møte, du og familien din og behandlerne dine. For de fleste er det sikkert sykt skremmende, kanskje også uaktuelt. Selv brukte jeg mange år på å føle meg klar for det. Det ble anbefalt og foreslått fra dag 1, men det var helt uaktuelt for min del. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg gjort det mye tidligere. Møtet løsnet noe viktig for meg, og for min familie også. Det er fortsatt et ikke-tema for meg, men det er veldig godt å føle at jeg ikke lenger trenger å skjule noe.

Hvis du ikke er i behandling, så kan det kanskje være en løsning å skrive det? Gi dem et brev hvor du forteller? Da får du hvertfall sagt det du ønsker, og de får også tenkt gjennom det. Man må ikke nødvendigvis snakke om det i ettertid, men da vet de hvertfall om det.

Har dere lyst å hjelpe «anonym» med forslag, råd og erfaringer? Legg gjerne igjen kommentar! Til anonym: Lykke til ♥

Jeg linker samtidig til et tidligere innlegg rettet mot pårørende. Innlegget lagde jeg sammen med dere lesere (takk!) :

Hvordan skal man takle at noen man er glad i skader seg selv?

Hvordan skal man takle at noen man er glad i skader seg selv?

Først av alt vil jeg takk for den utrolige tilbakemeldingen på innlegget hvor jeg spurte dere om hjelp til å skrive dette innlegget. Jeg ble spurt om å skrive litt om hvordan pårørende (venner og familie) bør takle at noen de er glad i er selvdestruktive.

“Nytter det å si noe, eller må en bare se på at et mennesket lider og skader seg? Når en evt. ser tegn på ny selvskading, bør en late som ingenting, eller skal en si noe?”

Jeg hadde mine tanker rundt det, men spurte også dere lesere om innspill og kommentarer. Jeg er overveldet av tilbakemeldingene, og syns det har vært utrolig spennende og lærerikt å lese deres svar og innspill. Jeg får egentlig litt presentasjonsangst for å skrive dette innlegget, for det var så utrolig mange bra svar. Det har vært en utfordring å prøve å sette dette sammen til ett innlegg, og langt ble det også. Jeg føler likevel at jeg ikke kunne korte ned noe særlig mer, for å få med det jeg følte var viktigst. Jeg vil anbefale alle å lese alle de gode og verdifulle innspillene her .

Jeg har prøvd å gjøre det mer lettlest og oversiktlig ved bruk av mange undertitler, ettersom dette innlegget blir litt langt.

Jeg vil også understreke at alle mennesker er forskjellige, alle har ulike behov, grenser og ønsker, og det som føles riktig for én, er kanskje ikke like riktig for en annen. Jeg tror at forsiktig tilnærming er en god måte for å føle seg frem på hva som er mest riktig.

Foreldre og familie

Viktig å huske om en person som selvskader ”i skjul”:
– Ønsker å skåne familien fra smerte
– Samvittighet, skam og skyldfølelse

Basert på svarene fra de aller fleste, og inkludert mine egne tanker, er det en vesentlig forskjell på hvordan man ønsker at foreldre og familie skal forholde seg til det, og hvordan en ønsker at venner skal forholde seg til det. Familien står vanligvis nærmest, og selv om det er familien som kanskje bryr seg mest, så gjør nettopp dette det, motstridende nok, litt vanskeligere å være åpen om og snakke om ting på. Man vet og forstår at familien bryr seg så inderlig, noe som gjør at en gjerne vil skåne familien. Man er redd for å være til bry og skape bekymring.

Familie, spesielt foreldre, vil ofte klandre seg selv og lure på hva de har gjort galt for at deres datter (eller sønn) skader seg. Men som flere sier, det er ingen å skylde på, og absolutt ikke for å skylde på noen, det handler om en mestringsstrategi for å holde ut en uutholdelig følelse eller situasjon.

Oppfør deg rolig.

Man bør holde seg rolig når man evt. oppdager eller er klar over at en person skader seg. En klem, et omsorgsfullt spørsmål om hvordan en har det eller om en vil snakke om det, eller bare vise og fortelle at en er der. Det er dessverre slik at foreldre ikke er dem man ønsker mest å snakke med om såre og personlige ting. Det tenker jeg er ganske naturlig, og at foreldre ikke må ta det personlig. Det er nok noe de kjenner til selv fra sin ungdom.

Å bare vite om det

Noen av dem som selvskader synes det er greit at foreldre bare vet om det, og at det er godt nok. Jeg er under denne kategorien i dag. Familien min vet om det, og det er en lettelse å føle meg fri og slippe å skjule. Men jeg vil likevel ikke snakke med dem om det. Ikke fordi de er som de er (de er fantastiske mennesker og familie), men fordi det føles unaturlig og ubehagelig å snakke med dem om det. Jeg vil heller bruke min behandler, eller evt. venner, til å snakke om det.

Når den som selvskader reagerer med sinne når familie vier selvskading oppmerksomhet

Enkelte (opplever disse i mindretall) finner støtte og samtalepartnere i foreldre, noe som er helt fantastisk. Men mange, deriblant meg, kan bli fryktelig sinte og be foreldrene om å ikke blande seg. Jeg er av den typen, kanskje i en ekstrem grad. Har foreldrene mine spurt et lite spørsmål, kommet med en tilnærming eller kommentar, enten det er vennlig eller ikke, så har jeg eksplodert. Jeg blir sint, men egentlig er det kanskje mest fordi jeg skammer meg og ikke vil snakke med dem om det.

Jeg reagerer oftest med å bli sint og si ”Slutt å snakk om det!”. Og det jeg syns er viktig for foreldre å vite, er at det ikke handler om dem. Det handler om den som selvskader, hennes/hans problemer og hennes/hans måte å takle ting på.

”Hvorfor gjør du dette mot meg/oss! Lov meg at du aldri skader deg selv igjen!”

De verste «feilene» pårørende kan gjøre, er å reagere med sinne, eller generelt overreagere. Ja, det er et alvorlig tema og god grunn til å bry seg og reagere, men måten man viser det på har mye å si. ”Hvorfor gjør du dette mot meg/oss! Ser du ikke hvor vondt du gjør oss! Lov meg at du aldri gjør sånn igjen!” Skamfølelsen og den dårlige samvittigheten vil bare bli enda større, noe som igjen gjør at en i hvert fall ikke ønsker å snakke om det, og at en holder det skjult. Det er en avhengighet og overlevelsesstrategi, det er for enkelt å bare tro en kan slutte ved å kreve det.

Kontrollering, følelse av overgrep

Noen har også opplevd vonde erfaringer i forbindelse med foreldres sterke reaksjoner, for eksempel å bli tvunget til å vise sårene sine, nærmest holdt fast og kroppsvisitert, eller opplevd ransaking av rommet og fjerning av all mulig redskap. Det funker ikke slik. Hold hodet kaldt, ikke prøv å kontrollere vedkommende eller hennes/hans handlinger, men vis omsorg, helst forsiktig og ikke i overveldende eller påtrengende grad.

Vær behjelpelig

”Skal vi bare sitte og se på og godta at våre nære og kjære skader seg selv?”. Nei. Men en viktig huskeregel, er at du som familiemedlem eller forelder, ikke skal være behandler eller ha ansvar for at vedkommende ikke skader seg. Men det du kan bidra med, er å hjelpe vedkommende til å få riktig hjelp. Det er et stort og skremmende steg å be om hjelp, men med støtte kan det være lettere. Vær behjelpelig med å ta noen telefoner, tilby deg å være med til legen (for samtale eller for henvisning til behandler), eller still opp på andre måter. Vis at du er der.

Tålmodighet

Jeg er klar over at det er veldig smertefullt for de rundt som er glad i vedkommende. De vil uten tvil ofre alt for at barnet sitt (eller søster, bror, kjæreste, datter, venn osv.) skal slutte å skade seg selv, men man kan ikke oppnå det med hverken bestikkelser, trusler, trygling, kontroll eller andre måter. Den som skader seg må først og fremst ønske å ta i mot hjelp, og deretter starter en prosess som krever lang tid og mye krefter. De rundt føler seg utrolig hjelpesløse og fortvilte, men man må ha tålmodighet, og heller ofre sine krefter på å gi omsorg og støtte.

Venner

Venner betyr også mye, men har en annen rolle. Venner vil/kan man gjerne snakke med om alt, og man er på et likejevnt nivå. Jeg kjenner mye på dette selv. Jeg kan gjerne snakke om det med venner, og gå i kortermet rundt dem uten at det gjør meg noe, men når det kommer til foreldre og familie er det straks litt vanskeligere. Jeg tror det gjelder for de fleste. Familie er så nært og så personlig (på godt og vondt).

Sett deg selv i samme situasjon

Det er alltid en verdifull egenskap å kunne tilnærme seg forsiktig. Føle seg forsiktig frem, ”er dette noe han/hun ønsker å snakke om, eller vil han/hun bare at jeg skal vite det?” Fortell og vis at du er der, at du lytter, at du er en venn. Sinne og sterke reaksjoner er uheldig, akkurat det samme som gjelder foreldre. Sinne, ”skjerp deg”-holdning, eller andre reaksjoner som får en til å føle seg latterliggjort, hjelper lite og gjør bare vondt verre. Nei, venner skal ikke gi slike følelser, men det er et sårbart tema, og det ikke lett å vite hvordan en skal reagere eller forholde seg til det. Men prøv å tenke, hvordan skulle du, som er venn med en som selvskader, ønske at noen reagerte om du fortalte noe sårt og personlig?

Vær en venn, ikke støttekontakt

I tillegg er det fint å i ettertid bare fortsette å være en venn, akkurat som før, og ikke gjør en altfor big deal ut av det. Fortsett å være en venn. Kanskje vedkommende bare trengte å lufte det eller slippe å skjule det, for så og fortsette som vanlig. En venn skal være en venn. En venn lytter og stiller opp, og finner på ting sammen. En venn skal ikke være en ”støttekontakt” eller behandler.

– Hold deg rolig!
– Vis eller fortell at du er der, uten å være for pågående
– Vis omsorg (også uten å være for påtrengende)
– Oppfør deg som vanlig i ettertid, jeg tror ikke noen ønsker særbehandling eller å bli sett annerledes på
– Spør gjerne (på en vennlig måte), men respekter hvis vedkommende ikke ønsker å snakke om det
– Vær behjelpelig med å skaffe vedkommende hjelp (det er ikke ditt ansvar å være behandler)

– Ikke kjeft eller reager med sinne
– Ikke be om eller krev at vedkommende skal slutte å skade seg
– Ikke overreager (enten det er i form av sinne, sjokk, redsel, sorg eller skuffelse)
– Ikke klandre deg selv, eller gi personen skyldfølelse ”Hvorfor gjør du dette mot meg/oss! Ser du ikke hvor vondt du gjør oss!”
– Åpenhet er en god og viktig ting, men det er ikke alltid hyggelig (eller nødvendig) å oppdage at hele slekta og halve verden er informert (for å sette det på spissen) uten at man har gitt tillatelse til det

Jeg har lyst å trekke frem små utdrag fra noen av tilbakemeldingene som er kommet inn i kommentarfeltet (offentlig), noe som viste seg å være veldig vanskelig ettersom alt burde tatt med! Anbefaler som sagt å lese alles helhetlige innspill her.

Jeg vil at de skal vise at de er der, om jeg har lyst til å snakke om det. Min selvskading er noe jeg må håndtere alene, på min måte og i mitt tempo. Om noen presser seg på meg, vil det bare gjøre vondt verre
Joakim

Både ho og psykriataren min kunne fortald meg tidelegare at eg ville angre (…), om at folk kom til å stirre, og spørje, og forhandsdøme. Dei gjorde ikkje det, og no sit eg igjen med ein arm som eg hatar meir enn noko anna.
Eirin

Det beste er kanskje å spørre? “Hvordan vil du at jeg skal forholde meg til dette?” – da kan den det gjelder uttale seg om hvilken oppmerksomhet dette skal få, og hvor mye hjelp han eller hun vil ha fra de nærmeste.
Rebecca

Jeg skulle heller ønske at det ble stilt spørsmål som “hva gjorde at du skadet deg denne gangen da?” og ikke bli oppgitt over meg, for det gjør bare ting værre!!
Camilla Desiré

De endevendte rommet mitt (…) og pappa holdt meg fast en gang mens han tvang meg til å vise dem det jeg hadde gjort. (…) Det var forferdelig vondt, mye vondere enn den psykiske smerten jeg bar på. Først at de innvaderte privatlivet mitt på den måten, og etterpå fordi jeg så hvor forferdelig de hadde det.
Anonym

De skal snakke med vedkommende om det, på en vennlig og konstruktiv måte, og prøve å legge fram mulige løsninger som kan gjennomføres enten med eller uten hjelp
Millie

Når mamma fikk vite at jeg hadde kuttet megselv, gav hun meg en lang, god klem, og så snakket vi ikke mer om det før kvelden kom. Jeg syns det var veldig greit.
Siri

Jeg er av den typen som nekter å snakke om det, eller vise frem selvskadingen min til de rundt meg hvis de ber meg om det. Dette er noe jeg må få bestemme selv når det føles riktig for meg
Marti

Jeg tror det er viktig for pårørende å finne en balanse mellom for mye og for lite oppmerksomhet (…) Kanskje bare ved å si “jeg ser at du har skadet deg og skjønner at du ikke har det så lett. Jeg er her for deg hvis du vil snakke.” Uten å lage noe drama.
Mellomlinjene

Vennene mine var der, og behandlet meg slik jeg ville bli behandlet; som en venn, ikke en stakkarslig mentalpasient
Lotte

Når jeg var syk satte jeg aller mest pris på at jeg bare fikk nærhet. Ingen visste noe om det så for meg var det stor trøst å komme på legevakta å bli “fikset”, bli tatt vare på.(…) Det aller viktigste for meg i timene/dagene etter selvskading trengte jeg nærhet, en klem, ei hånd å holde i.
Ina

Støtte, et forsøk på å forstå, en klem, noen trøstende ord
Renate

Det nytter ikke å komme med leksjoner. For meg så er det ro og trygghet jeg trenger. (…)At jeg ser at de er rolige så blir jeg og det
Marie

Jeg tror det er viktig å vise omsorg først og fremst
Benedikte

Jeg håper dette innlegget ga svar på noen spørsmål. Husk at alle mennesker er forskjellige, og har ulike behov, grenser og ønsker. Tusen takk for hjelpen, hver og en av dere som har sendt mail eller kommentert! ♥


Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 938 andre følgere