Archive for the 'Øyeblikk' Category

Øyeblikk # 8

«Du lukter sykehus», sier han. «Du lukter alltid sykehus».

«Hva mener du?», spør jeg overrasket. «Hva lukter jeg?»

«Ikke noe spesielt. Bare… sykehus».

Sterilt, sikkert. Jeg lukter helt sikkert sterilt. Nøytralt, klor, kanskje et hint av eddik som brukes i vask av tøy på sykehuset. Sengetøy, håndklær, klær, fulle av sykdom. Såpene der lukter heller ingenting. Faktisk absolutt ingenting. Når jeg har kommet meg litt ut av den verste krisen, eller når mine nærmeste kan komme med saker og ting til meg, da er det godt å endelig få vaske seg med ordentlig, skummende, velduftende såpe. Å lukte godt for omgivelsene, eller i det hele tatt se noenlunde oppegående og stelt ut, er vel strengt tatt ikke akkurat det man tenker mest på når man er syk, i krise og innlagt på lukket akuttavdeling på psykiatrisk sykehus. Kanskje er man bare veldig heldig som ikke ligger i graven.

«Dust», svarer jeg og smiler. Han ler tilbake og tar hånda mi. Snart hjemme.

Se alle Øyeblikk

Øyeblikk # 7

Tankene mine flyter til et annet sted. Stygge tanker. Skadetanker. Skadelig for sjelen, potensielt skadelig for kroppen. «Du må skade deg. Du er nødt til å kutte deg. Ille, verre, verst. Gjør det, du er ikke verdt en dritt.»

Så kjenner jeg noe som kiler meg i nakken, og tankene avbrytes. Verdens mykeste mule har funnet frem til meg, søkende og nysgjerrig. Det er godt å kjenne den varme pusten. Jeg flirer, snur meg mot ham og stryker gjennom pelsen. «Du er fin, du» sier jeg og smiler med hjertet. Fine tanker. Helende tanker.

foto: Ann Katrin Pedersen / AKP Photography. Flere bilder her.

Øyeblikk # 1
Øyeblikk # 2
Øyeblikk # 3
Øyeblikk # 4
Øyeblikk # 5
Øyeblikk # 6

Øyeblikk # 6

Jeg gråter som et lite barn, ustanselig, mens jeg hikster og hoster. Nå er jeg blottlagt. Nå er jeg sårbar, hudløs. Vær så snill og trå forsiktig?

Så tar hun håret som henger foran ansiktet mitt, og legger det bak øret mitt. Tre ganger gjør hun det, slik at håret skal holde seg der, bak øret mitt.

«Bare gråt,» sier hun og stryker meg på kinnet.

«Det kommer til å ordne seg.»

Øyeblikk # 1
Øyeblikk # 2
Øyeblikk # 3
Øyeblikk # 4
Øyeblikk # 5

Øyeblikk # 5

Så sitter vi der og spiser middag. Vi to, på en dårlig dag. «Du ser ut som verdens mest ensomme person der du sitter og spiser» sier han. «Ja..» svarer jeg med svak og trist stemme, nesten litt stakkarslig, og ser opp fra tallerkenen. Jeg ville nok ha flirt litt av utsagnet hans på en bedre dag, på grunn av ærlighetens hans og hvordan han leser meg, men ikke i dag.

For det er slik jeg føler meg i dag og veldig mange andre dager. Ensom. Følelsen av å ikke høre til eller være som alle andre. Følelsen av ensomhet og annerledeshet og at ingen vil noensinne kunne forstå eller vite hvordan det er. Følelsen av å være den eneste i hele verden som kjenner til akkurat den smerten som jeg kjenner på, og den verste følelsen av dem alle; tomheten.

«Føler du deg tom innvendig…» spør han i et mer fortellende tonefall enn spørrende. «Ja..?» svarer jeg i et mer spørrende tonefall enn fortellende, ser granskende på ham og undrer meg om jeg leser ham riktig, overrasket over det treffende spørsmålet.

Øyeblikk # 1
Øyeblikk # 2
Øyeblikk # 3
Øyeblikk # 4

Øyeblikk # 4

Jeg myser mot sola og kjenner varmen før jeg ser på deg og smiler. Du smiler tilbake, sier jeg ser lykkelig ut, bedre. Du unner meg det, du ønsker det for meg. Ja, svarer jeg og holder smilet, før jeg vender tilbake til sola. Lykkelig, bedre, gjentar jeg inni meg, lukker øynene for sola og prøver å kjenne varmen.

Jeg fryser. Det er blod på genseren min og vi later som ingenting.

Øyeblikk # 1
Øyeblikk # 2
Øyeblikk # 3

Øyeblikk # 3

Jeg er akkurat like stor som jeg skal være, der jeg står med stødige bein og våkne, klare øyne. (Relativt) frisk, på friske ærender, men på et ikke-friskt sted. Jeg ser lukkede, låste dører, ambulanse og politi, men gangene er alltid like stille. Kjent sted, kjente ansikter og kjente scenarier jeg gjerne skulle vært foruten å kjenne.

Jeg er bare tilskuer denne gangen. En feilplassert statist som egentlig ikke skal være i bildet. Jeg har ingen hovedrolle, ingen birolle, handlingen og hendelsene angår ikke meg. Ikke denne gangen. Og jeg skal fortsatt være akkurat like stor som jeg er og skal være, med eller uten den store hovedrollen som den lille, syke, forvirrede og uselvstendige pasienten.

Jeg kjenner stillheten. Jeg er stillheten, for kaoset er ikke mitt. Ikke denne gangen, ikke nå. Jeg ser med våkne, klare øyne, jeg ser hva alle andre ser, og hører hva alle andre hører. Realiteten, slik den faktisk er, og slik jeg aldri før har opplevd den – akkurat her.

Men beina mine som nettopp var så stødige, føles svake og luften tung å puste. Jeg kan ikke lenger kjenne hjertet mitt som banker i brystet, jeg kan bare høre det. Ekkoet. Jeg kan ikke unngå å kjenne tyngden og dragsuget fra gamle rester av minner, smerte og mørke. Jeg krymper i størrelse, i betydning, i verdi. Så liten jeg er. Så liten jeg plutselig er.

Øyeblikk # 1
Øyeblikk # 2

Øyeblikk # 2

Hun sitter bitteliten og sammenkrøllet i den samme, vante stolen på det samme, vante kontoret i samtale med sin behandler. Det samme, vante opplegget som de siste fem årene. Det er ekstra tøft i dag. Hun er sårbar og sliten, og kjenner at samtaleemnet går henne litt for nære. Hun rister nervøst med beina og tenker at dette blir mer enn hun kan håndtere. Det blir for mye, for nære smerten, for intenst. Hun vil ikke føle på dette, hun vil ikke forholde seg til dette, ikke nå! Panikken griper henne, hun må vekk, og plutselig løper hun fra kontoret uten å se seg tilbake, i stripete knestrømper og ballerinakjole. Hun løper så fort hun klarer, hiver etter pusten når hun ikke klarer å løpe mer, og setter seg ned på asfalten og gråter.

Hun hører mobilen varsle om ny tekstmelding, tar den frem og leser. Det er fra han. Han som sitter igjen på kontoret og på magisk vis alltid forstår og vet hva som skal til.

«Du, vi skal ikke sette oss på en benk i byen og spise en pølse?»

Hun ler gjennom tårene.

Det er en flott sommerdag denne dagen. Og ikke lenge etterpå, sitter de sammen på en benk i byen – og spiser pølser. Hun har rødsprengte øyne og sier ingenting, men myser med øynene mot sola og våger å smile litt igjen.

Les også Øyeblikk # 1


Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 938 andre følgere