Archive for the 'Behandling' Category

Ta ikke alltid et smil for et smil

Det hender jeg smiler og flirer, kanskje til og med ler, når vi snakker om alt det vanskelige, vonde og personlige. Delvis fordi mye faktisk høres ganske dumt ut når man først setter ord på det og sier det høyt (heldigvis). Og delvis fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til det. Selv om du er vant til å høre det aller meste, så er ikke jeg ennå vant til å dele det som befinner seg innerst inne i meg. Kanskje jeg i neste øyeblikk bøyer hodet, slik jeg gjør når noe treffer noe sårt i meg, eller kanskje snur jeg meg helt vekk fra deg, slik jeg gjør når jeg kjemper mot tårene. Det er ikke det at jeg ikke vil se på deg. Jeg vil bare ikke at du skal se meg. Eller kanskje jeg holder hendene foran ansiktet, skjuler hver eneste bit av ansiktet mitt og hikster og gråter, slik jeg gjør når jeg ikke lenger klarer å holde igjen.

Eller kanskje jeg bare smiler og ler av de dumme, dumme tankene mine.

Ta ikke alltid et smil for et smil.

Advertisements

Svar på klage på forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp

I går fikk jeg brev fra fylkesmannen, endelig svar på klagen jeg sendte inn på turnuslegen som regelrett behandlet meg som dritt da jeg var innlagt på somatisk etter selvskading, syk og trengte psykiatrisk hjelp. Stigmatisering, degradering og uverdig behandling med dramatiske konsekvenser.

Det var første gang jeg skrev en klage, og det var skummelt, nytt og ukjent å skulle stå opp for meg selv og si i fra om urett, noe jeg sjelden eller aldri har klart eller våget å gjøre. Men det føltes riktig, det føltes på tide. Nok får være nok. Jeg er lei av utdaterte holdninger, misoppfatninger og stigma i forhold til diagnosen borderline og hvordan enkelte behandler denne pasientgruppen. Jeg kjente også i ettertid at nei, jeg finner meg faktisk ikke i å bli behandlet som dritt, dette kunne faktisk endt veldig galt. Kanskje noen syns det handler om bagateller, men for meg, i den krisen og situasjonen jeg var i, så var dette blodig alvor, og den dårlige behandlingen jeg fikk utløste en rekke alvorlige hendelser som kunne endt fatalt.

Jeg hadde ingen forventninger til utfallet av klagen. Først og fremst ønsket jeg at det ville bli tatt opp med vedkommende, at hun ville lære noe av dette, og at hun ville tenke seg om neste gang hun kom i en lignende situasjon og møtte mennesker med borderline og/eller selvskadings- og suicidalitetsproblematikk.

Deler av klagen min:

KLAGE PÅ FORSVARLIG OG OMSORGSFULL HELSEHJELP

Jeg klager med dette SUS inn for Fylkesmannen (Helsetilsynet) for uforsvarlig helsehjelp og manglende omsorgsfull behandling.

(…)

Jeg blir opprørt fordi hun dømmer meg på grunn av min emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelsesdiagnose. Jeg sliter også med tilbakevendende depresjoner og suicidalitetsproblematikk. (…) Etter den muntlige degraderingen og stigmatiseringen klarer jeg ikke ta i mot innleggelse.

Jeg har vært flink til å ta imot og benytte meg av hjelp som tilbys, samarbeide og bruke ord. Jeg har blitt friskere, men det blir vanskelig når andre vurderer meg med forutinntatthet omkring én diagnose, og ikke ut ifra akuttmedisinske og individuelle behov, totalsituasjon og andre diagnoser. Det er stigmatiserende og uverdig. Har ikke jeg rett på forsvarlig og omsorgsfull hjelp som alle andre pasienter?

Den behandlingen jeg fikk av ***** har klart svekket min tillit til helsetjenesten. Det har blitt svært vanskelig for meg å ta imot helsehjelp. Denne episoden har skapt og forsterket vanskelige følelser som kan, og har, ført til selvdestruktive impulshandlinger og akutt suicidalitet. Ber dere derfor vurdere behandlingen av meg.

Mvh Lise Hetland

***

Vurderingen ble gjort på bakgrunn av klagen, pasientjournal og redegjørelse fra sykehuset.

FYLKESMANNEN I ROGALAND SIN VURDERING:

(…) Pasientens selvmordsforsøk tilsa at det var nødvendig å gjøre en grundig og systematisk vurdering av selvmordsrisiko. (…) Vi har også tidligere uttalt at det ofte kan oppstå uforsvarlige situasjoner når man bruker turnusleger til å gjennomføre psykiatrisk tilsyn på somatiske sengeposter. I denne saken illustreres dette ved at turnuslegen konkluderer med lav selvmordsrisiko på bakgrunn av noe hun kaller kvalifisert benekting (…). Disse indikatorene er bare en liten del av fremgangsmåten ved selvmordsrisikovurdering. Vi vil fraråde bruk av begrepet «kvalifisert benekting» da dette ikke har noen plass i anbefalingene for selvmordsrisikovurdering. Vi registrerer at det er brukt scoringsinstrumenter som heller ikke er anbefalt i retningslinjene. Vi finner ingen dokumentasjon av systematisk kartlegging av risikofaktorene eller de spørsmålene retningslinjen anbefaler. Turnuslegen konkluderte først tilsynelatende uten å konsultere kompetent spesialist. Den feilaktige håndteringen av situasjonen ledet til at pasienten ikke klarte å benytte seg av nødvendig helsehjelp.

KONKLUSJON:

Stavanger Universitetssjukehus har brutt forsvarlighetskravet i spesialisthelsetjenesteloven § 2-2.

Sykehuset har meddelt at prosedyren for psykiatriske tilsyn på somatisk sengepost er endret. Vi forutsetter at dette vil sikre at slike situasjoner ikke vil oppstå igjen.

***

Jeg er lettet og glad for at jeg fikk medhold i klagen, og for at det har blitt tatt opp innad i systemet. Jeg er glad for at min rettferdighetsfølelse, reaksjon og magefølelse var riktig, magefølelsen jeg tidligere ikke har turt å stole på uten bekreftelse fra andre. Det føles bra å stå opp for meg selv, og mest av alt føles det bra å stå opp for andre i samme situasjon, med lignende problematikk, og kanskje, kanskje, kanskje kunne gjøre en liten forskjell.

(Dette handler om enkeltpersoner og ikke Stavanger Universitetssjukehus i seg selv, som jeg opplever å få god hjelp, behandling og oppfølging fra)

Tid er så viktig!

I flere år nektet jeg å snakke om et spesielt tema i behandling. Det er så personlig og så vondt at jeg heller ikke har skrevet om det på bloggen. Jeg reagerte ofte med å bli sint når behandleren min bevegde seg inn på temaet og pirket i ting jeg absolutt ikke ville pirke i. «Jeg vil ikke snakke om det!» Og så, etter lang tid, klarte jeg å la ham snakke litt om temaet selv om jeg ikke ville snakke om det – men bare noen minutter om gangen. «Kan vi snakke om noe annet nå!», sa jeg når jeg følte det ble for mye. Ubehaget og tårene som trengte seg på. Andre ganger, og fortsatt, kan jeg knekke sammen i gråt, uten forvarsel, det bare slår meg overende. Og nå, etter mange år med så forsiktig tilnærming og TID, kan vi snakke om det uten at jeg blir sint, går i oppløsning eller går hjem midt i timen. Det hadde aldri i verden gått om jeg ikke hadde fått den tiden jeg trengte for å bli klar. Tid er så viktig!

Les: Forsiktig tilnærming

Da jeg var 15 år gammel fulgte læreren min meg til samtale på ungdomspsykiatrisk for første – og siste gang. Jeg klarte ikke å bruke ord, og fikk høre: «Har du ingenting å si, har du ingenting her å gjøre». Så jeg kom aldri tilbake og fikk ikke hjelp før jeg var 21 år gammel. Heller ikke da klarte jeg å bruke ord – men jeg kunne skrive! Og heldigvis fikk jeg en behandler som tillot meg å skrive, han skjønte at jeg trengte pennen for å uttrykke meg. I et helt år møtte jeg opp til timene med brev som han leste der og da, og etterpå stilte han meg spørsmål som jeg kunne svare ja eller nei på. «Kan jeg låne en penn?» spurte jeg av og til, og så skrev jeg ned svaret på en lapp som jeg ga ham. Mer enn det klarte jeg ikke på det tidspunktet, men han ga meg TID, og litt etter litt klarte jeg å si ordene jeg skrev, jeg fikk tid til å lære meg å snakke. Tid er så viktig!

Så har det noen ganger vært snakk om temaet avslutning i behandling. Ikke fordi det har vært aktuelt ennå, men fordi det er greit å snakke om hvordan jeg ønsker det skal skje for at det skal bli en «god» og naturlig avslutning når den tid kommer. Jeg skal jo ikke gå i behandling resten av livet, målet er jo at jeg skal klare meg selv og bli frisk nok til å ikke lenger ha behov for det. En psykolog på sykehuset sa en gang til meg, «Men hvis du hadde fått velge så hadde du aldri sluttet i behandling.» Jeg ble litt fornærmet over det, selvfølgelig hadde jeg ikke valgt det? Jo, det hadde vært trygt og godt å kunne ha behandleren min for alltid, men jeg vil jo komme dit hvor jeg klarer meg på egne bein, men jeg trenger at det skal gå i mitt tempo. Ikke press meg for mye eller for tidlig, da snubler jeg bare, snur retning eller gir opp. La meg få tid til å gå veien, gå sammen med meg i stedet for å dytte meg. Tid er så viktig!

Da dette ble et tema for noen år siden, reagerte jeg med full panikk. Jeg var livredd. Skulle jeg bli kastet ut nå, ville de ikke hjelpe meg lenger, skulle jeg være helt alene i denne verden, det går ikke, jeg klarer det ikke, da vil jeg ikke leve mer! Så redd var jeg. Jeg opplevde også en slags endring i behandlingen og vår pasient/behandler-relasjon, hvor enkelte ting ble lagt over på meg. Han ville ikke lenger «ordne opp» i alt for meg, fordi han mente jeg klarte det selv. Han ville ikke lenger alltid fortelle meg svaret, fordi han mente jeg visste svaret selv. Å ikke løse problemet for meg, men pushe meg til å løse problemet selv – som jeg så lett kunne (og kan) tolke som en avvisning, at han ikke bryr seg eller vil hjelpe meg, kunne (og kan) utløse et ras av følelser. Små, egentlig velmente ting som skal utfordre meg slik at jeg skal kunne bli mer selvstendig. Frigjøring, løsrivelse, selvstendighet. Det kan føles ganske brutalt når en stor del av kjerneproblematikken handler om det motsatte; avhengighet og redsel for å bli avvist og forlatt.

Jeg var så sint på ham på grunn av dette, i lang tid, kanskje et helt år. Jeg fant nettopp noen gamle notatbøker, og der ser jeg tydelig hvor sint jeg har vært på ham. Jeg hadde et sinne som hele tiden lå og ulmet, og som noen ganger kunne eksplodere. Jeg ville ikke godta de små endringene som skapte så stor redsel og kaos hos meg. Jeg kunne rett og slett bli ufin, si stygge ting og nærmest angripe han. Hvordan kunne han gjøre dette mot meg?

«Plattformen som en gang var stor, stødig og trygg å stå på, rommer nå knapt mine egne føtter. Jeg vingler, sklir på kanten og veiver med armene for å holde meg på plass. Det er ikke lett å få fotfeste på en alt for liten overflate, bølgene slår sterkere mot en liten flate enn en stor. DU skaper bølger! DU har slått i stykker platformen min!!»

Men jeg fikk tid også til dette. Jeg opplevde at selv om jeg var sint, redd og selv prøvde å skyve behandleren min vekk og skape en avvisning på «mine premisser», så var både han og hjelpeapparatet rundt meg fortsatt der. Jeg fikk lov å være sint. Og etter en evighet som sint, ble ikke temaet lenger en like stor trussel, for det skjedde jo ingenting. Jeg ble jo ikke kasta ut, forlatt eller avvist, jeg trengte ikke være sint lenger. I dag kan vi snakke (litt) om temaet avslutning (jeg er fortsatt litt redd), og jeg foreslår selv at vi gjerne kan vente 3 uker til neste time, fordi jeg har fått tid til å føle meg klar for det, tid til å selv ta avgjørelsen. Tid er så viktig! Ja, jeg gjentar denne setningen bevisst.

Avdelingen jeg pleier å være innlagt ved (lukket avdeling på sykehuset) kjenner meg og vet at jeg profitterer på innleggelser. De vet også at når jeg først ber om hjelp, så er det alvor. Jeg blir ikke avvist, og jeg får tid. Det er ikke slik at jeg aldri kommer til å skrive meg ut eller aldri kommer til å slutte i behandling dersom ingen tar avgjørelsen for meg. Jeg klarer fint å ta den avgjørelsen selv, når jeg er klar for det, og når det føles riktig. Tid er så viktig!

Jeg har vært heldig som har hatt samme hovedbehandler i ni år, og jeg vet at mange, av ulike grunner, har opplevd å miste eller bytte behandlere altfor ofte og altfor tidlig. Jeg syns det er trist, for jeg vet at det tar tid å bygge opp tillit før man føler seg trygg nok og klar for å åpne seg og blottlegge det vonde og aller næreste. Og har man stadig opplevd å miste de som skal hjelpe, så holder man gjerne litt igjen, fordi man «kommer jo til å miste ham/henne uansett». Jeg tenker at hvis en behandler skal bli «tildelt» en pasient, kanskje spesielt noen med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, så bør det være en forutsetning at behandleren kan bli i denne relasjonen over tid. Tid er så viktig!

Betydningen av tid er minst like viktig for behandlere og helsepersonell å forstå, som for de og oss som mister håpet i blant. Ting tar tid. Selvfølgelig trenger man noe krav og forventninger for å komme videre, men ikke press for mye eller for tidlig. Gi vedkommende tid til å bygge tillit, tid til å selv nå stadier fremfor å tvinge dem fram. Da kommer man ikke dit, da stopper man opp og i verste fall går feil vei. Resultatet er at det vil ta lengre tid. Gi vedkommende tid til å finne ro og hvile og bedring før hun/han blir skrevet ut fra psykiatrisk avdeling. At «mennesker med borderline ikke har godt av innleggelser» vil jeg påstå er tull! Kanskje det er gjeldende for noen, men denne konklusjonen skal tas på bakgrunn av mennesket, individet – ikke på bakgrunn av diagnosen! Blir man skrevet ut for tidlig, er det ofte rett inn igjen, kanskje etter enda en intox eller enda en runde med selvskading. Å være svingdørpasient tjener absolutt ingen.

Det blir bedre, det blir lettere, det ordner seg, kanskje ikke nå eller i morgen eller dette året, men med tid. Av erfaring føles det som om alt er mulig bare man får tid. TTT – Ting tar tid. «Everything will be okay in the end. If it’s not okay, it’s not the end».

så du ikke etter?

ikke press meg
ikke press meg ut i verden

jeg står på kanten av stupet

og ditt lille
vennlige
dytt

som skal lære meg å fly
mens jeg faller

dytter meg inn
i døden

jeg har ingen vinger
så du ikke etter?

(© Lise Hetland, skrevet på sykehuset desember 2010)

Bak den fjerde døren til venstre

15. oktober 2013

Hit har jeg kommet siden 2004. Bak den fjerde døren til venstre har jeg grått – lydløst og høylydt og lært at tårer er bra og ikke farlig. Jeg har ledd – av glede og fortvilelse, jeg har ledd av meg selv, av behandleren min, av sykdommen min, og av livet selv. Jeg har kasta mobilen i veggen i sinne. Den gikk i tusen biter, og behandleren min svarte provoserende rolig: «Hvis det var et «hold kjeft» til meg, så kunne du bare sagt det.» Så jeg har lært å bruke ord i stedet for handlinger. Jeg har kjeftet og bannet, jeg har forlatt kontoret midt i timen, og ved et tilfelle for mange år siden da jeg var veldig syk, skada jeg meg – inne på kontoret hans. Og så har jeg grått igjen, tryglet om tilgivelse, fått tilgivelse og lært hva jeg ikke vil gjøre igjen. Men viktigst av alt; jeg har gjort store fremskritt på min vei mot friskhet. Jeg har lært å bedre forstå meg selv, sykdommen min, handlingene mine, tankene og følelsene mine og hvorfor og hvordan. I dag sa behandleren min at han var stolt over meg og hvor langt jeg er kommet. Herregud hva vi har gått gjennom bak den døren. Jeg er så takknemlig.

Dette la jeg ut på instagrammen min (@liseliten) for to uker siden, skrevet på engelsk siden jeg har mange utenlandske følgere. For meg har instagram blitt en enkel og lettvint uttrykkskanal som på noen måter har overtatt litt av bloggingen, i hvert fall når det kommer til det mer «hverdagslige» eller det som ikke krever så mange ord. Men for meg er det bloggen som er «mitt sted», det som ligger hjertet mitt nærmest, så jeg kommer nok til å dele noe fra instagram her på bloggen også innimellom, slik som i dette innlegget. Nytt for noen, gammelt nytt for andre, men samlet på det som er det viktigste stedet for meg.

Om å gå inn i mitt tiende år i behandling

«Nei, det er ikke mange som går i behandling så lenge» sa han en gang. Jeg husker ikke helt sammenhengen, sannsynligvis handlet det om min bekymring og undring over hvorfor «alle andre» ble friske og ikke jeg. Hvorfor falt jeg alltid tilbake på selvskadingen, hvorfor ble jeg alltid syk og innlagt igjen, hvorfor kunne det ikke bare være bra for alltid når det først gikk bra?

Ganske sikkert fulgte det et «men» etter setningen som ble sagt, men som med mange andre ting, er det lettere å huske det unødvendige og negative og glemme det som kanskje egentlig var poenget. Det stresset meg veldig og forsterket det jeg allerede tenkte og var redd for. Jeg burde bli frisk – helst i går. Jeg går på overtid, jeg jobber ikke godt nok. Det er ikke håp for meg, håpløst tilfelle. Jeg opptar plass og tid, jeg er unødvendig og til bry. Jeg burde kommet lenger. Jeg burde vært bedre.

Senere nevnte jeg disse tankene for psykologen på sykehuset/avdelingen jeg var innlagt ved (hun er forresten ei fantastisk dame). Jeg fortalte om (tids)presset jeg alltid har følt, om spørsmålene om hvorfor «alle andre» ble bra og ikke jeg, om hvorfor det «ikke er mange som går i behandling så lenge» som jeg har gjort. Hva var galt med meg?

«Lise, det er mange med din diagnose som dropper ut av behandling og ikke kommer tilbake, som fortsetter å leve med kaos og smerte uten å få mulighet til å jobbe med alt det vanskelige, slik du gjør» fortalte hun.  Jeg kjente meg igjen i det, tenkte på alle gangene verdenen min hadde gått i grus, alle gangene jeg hadde måttet svelge stoltheten min, alle gangene jeg hadde tenkt at jeg aldri skulle komme tilbake eller møte opp igjen, at jeg aldri mer skulle be om hjelp, til helvete med verden og meg selv, jeg klarer meg selv. Det var fint å få vite og se det på den måten, og hva alternativet faktisk kunne ha vært. Å få ros for å ha holdt ut og fulgt behandlingsopplegg og jobbet med meg selv i så mange år.

Jeg ser og hører om andre som bruker lang, lang tid i behandling, og som blir friskere eller helt frisk. Det gir meg håp, men også en slags ro. Jeg trenger ikke forhaste meg i mål, det ender bare med at jeg snubler og faller. Jeg må slutte å følge med på at «klokka tikker» og at jeg «burde kommet lenger» siden «alle andre» har det. Jeg er ikke annerledes, jeg er ikke unormal, jeg er ikke den eneste som har trengt tid. Skadene på sjelen min har vært store og kompliserte, og hjelpen kom altfor mange år for sent. Sårene har trengt tid på å gro og heles, og i tillegg krever det både tid og hardt arbeid å bekjempe demoner og omprogrammere og snu hele forbanna sulamitten.

I november har jeg gått ni år i behandling, og går inn i mitt tiende. Ikke lenger intensivt, ikke lenger like ofte, for det verste er faktisk unnagjort. Ti år er lenge, men samtidig har jeg kommet langt også. Mye har falt på plass, jeg har det bedre, mer stabilt (og jeg håper at en eventuell neste nedtur vil komme og gå rolig og kontrollert for seg).

Jeg tenker på hvordan det kunne ha gått, hvor jeg kunne ha vært eller om jeg hadde vært, og jeg priser meg lykkelig for å ha møtt på mange gode mennesker og for muligheter jeg har fått. Men noen ganger blir jeg strengt påminnet; jeg kan ikke bare sitte her og takke tilfeldigheter og møter med de «rette» menneskene for at jeg er hvor jeg er i dag. Jeg må ikke glemme min egen innsats og mitt eget gode arbeid. Så i dag skal jeg gi meg selv en klapp på skulderen og heller se med stolthet på ni år som en seier fremfor nederlag. For å ha facet og jobbet med dritten i så mange år er faktisk ganske godt jobba, det. Jeg kunne ha gitt opp underveis.

Hvor skadelig er ikke en slik påstand?

Det føles veldig nært og personlig å dele utdrag fra journalen (noe det jo faktisk er), men jeg vil ta det frem. Utdraget er flere år gammelt, og noe av det er også gjeldene i dag eller i perioder. Men dette, dette utsagnet. Behandlingsresistent. Behandlingsresistent!

Journalutdraget er som sagt flere år gammelt. Jeg har lest det før, for flere år siden. Mest sannsynlig trakk jeg bare på skuldrene da og tenkte at det var vel sant, det. Håpløs. Håpløst tilfelle. Kommer aldri til å bli bedre, kommer aldri til å bli bra. Kan bare legge meg ned og gi opp, jeg kan egentlig like gjerne bare ta livet av meg? Ingenting nytter, det er ikke håp for meg, det er jo det de skriver. Fagfolkene, mer presist og hovedsaklig et kvinnemenneske av en psykiater som jeg faktisk trodde på, som forsterket det jeg allerede tenkte, følte og fryktet, som knuste siste rest av håp. Jeg skal bare skade meg, jeg. Jeg skal bare inn og ut av sykehus, jeg. Lukket avdeling, folkeregistrert adresse på psyk. Hvorfor i det hele tatt kjempe for et bedre liv når jeg ikke kommer til å bedre uansett, det var jo det de sa, var det ikke?

Hvor skadelig er ikke en slik påstand?

Jeg trakk ikke på skuldrene da jeg leste utdraget på ny, for fjorten dager siden. Jeg gråt faktisk. Jeg ble opprørt. Jeg ble sint, skuffa og lei meg, selv om jeg ikke burde bli det. Kanskje jeg overreagerte, kanskje ikke. Her sitter jeg, med en deltidsjobb på tross av en uføregrad, på tross av at «man er i tvil om hun i det hele tatt vil klare fungere i jobb» (sitat fra journalen). Jeg eier leilighet sammen med samboeren min som elsker meg på tross av diagnoser og alt som følger med. Jeg lever, jeg ønsker å leve, tenk det! Jeg er riktig medisinert, har god effekt av dem og fungerer, jeg er ikke overmedisinert, feilmedisinert og nedsløvet. Jeg er 8 måneder skadefri. Jeg har stått foran en forsamling for mer enn 1500 tilskuere (og jeg håper inderlig at du var blant dem) og fortalt min historie og veien jeg har gått (og fortsatt går).

Og vet du hvorfor? Fordi jeg responderer på behandling. 

Spør behandleren min som har fulgt meg og støttet meg i åtte år, som har holdt ut med meg fordi han har tro på meg. Tro på at jeg kan oppnå mål og drømmer, tro på at jeg kan bli bedre, kanskje til og med frisk. Spør gruppelederen fra gruppeterapien jeg nylig har fullført og deltatt i i nærmere to år, på et riktigere tidspunkt enn den gang da. For ting tar tid. Spør familien min og vennene mine. Er jeg behandlingsresistent, var jeg noen gang behandlingsresistent? Egentlig trenger jeg ikke forklare meg eller forsvare meg, for jeg vet allerede svaret. Det gjorde jeg ikke da.

Da han tørket opp blodet mitt

Jeg har et minne av meg som sitter i stolen på kontoret hans, med tørkepapir presset mot armen, hodet bøyd i skam og verden snurrende rundt og rundt, mer og mer påvirket av alle tablettene jeg nettopp kasta i meg (fra dosettene vi gjorde klar). Uten forvarsel, bak ryggens hans, på kontoret hans, og mens han går for å hente hjelp, så skader jeg meg.

Og det mest smertefulle minnet: synet av han som sitter på huk, nede på gulvet og nesten under meg – og tørker opp blodet mitt med tørkepapir. Det vage og tåkete minnet av han som står igjen mens jeg, verdens mest forferdelige menneske, trilles inn på akutten.

Det er mange år siden, jeg var syk, veldig syk, men synet av han på gulvet er noe som har brent seg fast på netthinnen. Det gjør vondt å tenke på det. Samvittigheten plagde meg lenge (og noen ganger fortsatt, men jeg prøver å ikke tenke på det), og i lang tid brukte jeg mye tid på å unnskylde meg overfor han.

Hvorfor jeg gjorde noe så dumt? Det var selvfølgelig ikke bevisst, aldri i verden, og det var heller ikke planlagt. Trangen etter å skade meg, og veien til å faktisk skade meg på de ulike måtene, skjedde på få sekund. Impulser på rekke og rad som jeg ikke klarte stoppe. Mentaliseringssvikt. Jeg følte og jeg handlet, uten stadiet i mellom: mentalisering – evnen til å forstå, stoppe opp, se seg selv, reflektere, og tenke over konsekvenser. Kaos. Sterke, uutholdelige følelser – rett over i tankeløs handling.

Det er et vondt minne jeg prøver å legge bak meg, og kanskje blir det lettere å gå videre nå som jeg setter ord på det. Jeg ville aldri utsatt han eller noen andre for det jeg utsatte han for, og jeg håper og tror at han vet det.


Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 938 andre følgere