Archive for the 'Borderline-relatert' Category

Jeg tror kanskje, kanskje, at jeg har greid det

Jeg skadet meg selv i cirka 15 år. De første årene – fra jeg var 14 til 20 år gammel – skadet jeg meg til og fra, før det så eskalerte i både omfang og hyppighet. Da jeg endelig fikk hjelp i en alder av 21, var det gått så langt at jeg var blitt syk. Diagnoser, medisiner, innleggelser og mer og mer selvskading i ulike former, synlige og ikke synlige.

Lenge følte jeg at selvskadingen var livsviktig for meg. En nødvendighet for å klare å holde ut alt det uutholdelige, og jeg var verken klar for eller villig til å gi slipp på det. «Ikke enda».

Men det ble ikke bare en «nødvendighet», det ble en avhengighet og etter hvert noe jeg mistet kontroll over. Impulser, grensepsykoser, mentaliseringssvikt, jeg følte ikke alltid at det var et valg jeg selv tok. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så vanskelig å komme seg ut av, hvilket grep det hadde på meg. Hvis jeg tok bort selvskadingen nå, hva hadde jeg da? Hva skulle jeg da gjøre? I mitt hode var alternativet å dø eller å skade seg, for det var helt utenkelig at jeg ville overleve å kjenne på den smerten jeg så iherdig prøvde å flykte fra – bevisst eller ubevisst.

I 2010, 27 år gammel, bestemte jeg meg for alvor – nå var det nok. Nok arr, nok forgiftninger, nok løgner, skam og risiko. Nok flukt. Det var på tide å konfrontere det vanskelige. Flere år med behandling og samtaler begynte å gi utbytte. Jeg skjønte at selvskadingen ikke var en løsning, men tvert imot en forsterkelse av det vonde. Kortvarig lindring som bare krevde mer og mer, og som bare gjorde alt verre. Et språk og et uttrykk som ikke ledet noen vei. Selvskading ga næring til sykdommen. Jeg kom aldri til å bli frisk om jeg fortsatte å skade meg, og jeg ville jo bli frisk, og det noe så inderlig! Nå var jeg bestemt på å virkelig gå inn for å jobbe meg ut av selvskadingshelvetet. Og det har tatt år.

«Bare en gang til, bare en siste gang, så er det nok». Men det ble aldri nok. Når stingene var fjernet, når sårene var grodd og arrene bleknet, var helvetet i gang igjen. Stemmene som fortalte meg at jeg måtte skade meg. Den naive troen på at alt ville bli bedre bare jeg fikk skade meg litt.

På et punkt var jeg så fortvilt og desperat at jeg kontaktet en hypnoterapeut (uten at det ble noe mer med det). Kunne noen hypnotisere meg ut av selvskadingshelvetet? For det så så håpløst ut. Hva var galt med meg? Hvorfor kom alle andre seg ut av det, men ikke jeg? Men et lite og skjørt håp inni meg sa: Om jeg greier å komme meg ut av dette, om jeg virkelig blir fri en dag, så vil JEG ha æren for det. Jeg vil at det skal være MITT arbeid, MIN fortjeneste, og ikke fordi noen «hjernevaska» meg til å klare det. Jeg vil være stolt over å ha greid dette selv.

De siste årene, etter at jeg gikk «all in» for å komme meg ut av det, har det gått opp og ned, frem og tilbake (og frem igjen), slik det ofte er med slike prosesser. Det har vært episoder med selvskading, men det har også – og aller mest – vært perioder (måneder) helt uten selvskading. Det har vært en tøff prosess.

Jeg innfant meg til slutt med at jeg sikkert måtte leve med skadetrangen. Kanskje jeg en dag skulle greie å slutte med selvskading, men jeg måtte nok akseptere at trangen og tankene ville være der – kanskje hver dag. Ofte påtrengende, nesten uutholdelig, andre ganger bare tanker som streifet innom. Alltid var det noe som minnet meg om selvskading, alltid var det situasjoner som trigget trangen.

Men en dag slo det meg, og jeg sa det høyt, overrasket. «Jeg tror det har gått mange UKER siden jeg tenkte på selvskading sist!» Og slik har det vært. Jeg plages ikke hver dag, jeg får fred fra skadetanker. Stemmene som tidligere overdøyvet alt, brølte og maste om at jeg måtte skade meg, de hører jeg ikke så mye fra lenger. De prøver seg selvsagt, noen ganger vinner de nesten, men jeg står støtt. Når det blir vanskelig snakker jeg om det, gråter litt, tar meg en løpetur eller får påfyll av ro og glede i stallen.

I morgen er det ett år siden jeg sist skadet meg selv. Ett år uten en eneste selvpåført skramme på kroppen min, ett år uten sykehus og innleggelse.

Ett år skadefri, still going strong. Jeg tror kanskje, kanskje, at jeg har greid det.

Fra Stavanger marathon, august 2015

Les også:
Det første kuttet
Jeg skader meg ikke lenger (basert på svar fra 50 lesere som har sluttet med selvskading)
Jeg skulle bare skade meg litt, og så gikk det galt
Utvalgte innlegg

Advertisements

Det tok tid før jeg forsto at…

Det tok tid før jeg forsto at når jeg var sint på deg, så var jeg egentlig bare rasende sint på meg selv. Jeg klarte ikke å skille, og det var så uutholdelig. Monsterbølger av kaos, desperasjon og sinne gjorde at det rant over, eksploderte og jeg noen ganger tok det ut på deg, for deretter å hate meg selv enda mer og straffe meg selv ved å kutte meg, ta overdose eller andre destruktive handlinger. Om jeg døde eller ikke, fikk varige mèn eller ikke, var ikke så viktig. Jeg ville bare vekk. Og det tok tid før jeg forsto hva sinnet egentlig handlet om.

Det tok tid før jeg forsto at min til tider barnslige, primitive oppførsel ikke handlet om at jeg var en drittunge, men at jeg manglet redskapene som skulle til for å klare å håndtere de overveldende følelsene, som for eksempel redsel. En av de såreste og mest smertefulle følelsene som for meg ofte viste seg i «barnslig, primitiv oppførsel». Du skulle visst hvor jeg redd jeg var bak det sinte og trassige forsvaret.

Det tok tid før jeg forsto at når jeg på ulike måter skjøv deg bort, du som var så viktig for meg, så handlet det paradoksalt nok heller om frykt for å miste deg. Jeg var overbevist om at du ville forlate meg når du først kom innpå meg, derfor syntes jeg det var best å forlate deg først. Lenge ødela jeg for meg selv, litt som en form for selvskading, og litt for at jeg skulle ha rett i det jeg allerede visste; at du ville dra. Det var bedre at du dro fordi jeg selv la opp til det, enn at du dro fordi du ikke likte den personen jeg egentlig var. Du skulle visst hvor glad jeg var i deg.

«Brent barn skyr ilden»? Ikke alltid. Det tok tid før jeg forsto at jeg til tider, spesielt i de tyngste periodene, nærmest oppsøkte ilden – det syke – fordi det fantes en trygghet i det. Det var velkjent, forutsigbart, her sa monstrene mine at jeg hørte til, jeg fortjente ikke bedre, og her kjente jeg alt. Verden der ute var… ukjent. Kald, uhåndterlig, uforutsigbar, skummel. Og det tok tid før jeg forsto at det ikke trengte å være slik.

Det tok tid før jeg forsto at selvmordstanker og selvmordsforsøk ikke nødvendigvis betydde at jeg ønsket og burde dø, men at jeg ikke orket eller klarte å leve mer. Og det tok tid før jeg forsto at det alltid finnes håp og mulighet for bedring, mens døden er endelig og for alltid.

Det tok tid før jeg forsto at det var en styrke å be om hjelp. Det var overhodet ingen styrke i det å på død og liv skulle klare seg selv, eller i det å skade seg ille, verre, verst, slik monstrene mine fortalte meg. Styrke – den aller største – var å stå i mot, bruke ord, be om hjelp, og ikke minst å ta i mot hjelpen.

Det tok tid før jeg forsto at alt det uforståelige jeg føler og gjør alltid har en årsak og sammenheng. Og det tok og tar fortsatt tid å bruke forståelsen og innsikten til mitt eget beste. Selv om jeg forstår, er det en daglig kamp å velge riktig, og ikke la følelser, fortid og monstre ta overhånd. Men man er godt på vei når man først kan forstå det uforståelige.

Denne (utklipp av en større tavletegning) får meg til å smile. Meg på tavla i behandling, begge deler har gjort det mulig for meg å forstå meg selv bedre.

Svar på klage på forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp

I går fikk jeg brev fra fylkesmannen, endelig svar på klagen jeg sendte inn på turnuslegen som regelrett behandlet meg som dritt da jeg var innlagt på somatisk etter selvskading, syk og trengte psykiatrisk hjelp. Stigmatisering, degradering og uverdig behandling med dramatiske konsekvenser.

Det var første gang jeg skrev en klage, og det var skummelt, nytt og ukjent å skulle stå opp for meg selv og si i fra om urett, noe jeg sjelden eller aldri har klart eller våget å gjøre. Men det føltes riktig, det føltes på tide. Nok får være nok. Jeg er lei av utdaterte holdninger, misoppfatninger og stigma i forhold til diagnosen borderline og hvordan enkelte behandler denne pasientgruppen. Jeg kjente også i ettertid at nei, jeg finner meg faktisk ikke i å bli behandlet som dritt, dette kunne faktisk endt veldig galt. Kanskje noen syns det handler om bagateller, men for meg, i den krisen og situasjonen jeg var i, så var dette blodig alvor, og den dårlige behandlingen jeg fikk utløste en rekke alvorlige hendelser som kunne endt fatalt.

Jeg hadde ingen forventninger til utfallet av klagen. Først og fremst ønsket jeg at det ville bli tatt opp med vedkommende, at hun ville lære noe av dette, og at hun ville tenke seg om neste gang hun kom i en lignende situasjon og møtte mennesker med borderline og/eller selvskadings- og suicidalitetsproblematikk.

Deler av klagen min:

KLAGE PÅ FORSVARLIG OG OMSORGSFULL HELSEHJELP

Jeg klager med dette SUS inn for Fylkesmannen (Helsetilsynet) for uforsvarlig helsehjelp og manglende omsorgsfull behandling.

(…)

Jeg blir opprørt fordi hun dømmer meg på grunn av min emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelsesdiagnose. Jeg sliter også med tilbakevendende depresjoner og suicidalitetsproblematikk. (…) Etter den muntlige degraderingen og stigmatiseringen klarer jeg ikke ta i mot innleggelse.

Jeg har vært flink til å ta imot og benytte meg av hjelp som tilbys, samarbeide og bruke ord. Jeg har blitt friskere, men det blir vanskelig når andre vurderer meg med forutinntatthet omkring én diagnose, og ikke ut ifra akuttmedisinske og individuelle behov, totalsituasjon og andre diagnoser. Det er stigmatiserende og uverdig. Har ikke jeg rett på forsvarlig og omsorgsfull hjelp som alle andre pasienter?

Den behandlingen jeg fikk av ***** har klart svekket min tillit til helsetjenesten. Det har blitt svært vanskelig for meg å ta imot helsehjelp. Denne episoden har skapt og forsterket vanskelige følelser som kan, og har, ført til selvdestruktive impulshandlinger og akutt suicidalitet. Ber dere derfor vurdere behandlingen av meg.

Mvh Lise Hetland

***

Vurderingen ble gjort på bakgrunn av klagen, pasientjournal og redegjørelse fra sykehuset.

FYLKESMANNEN I ROGALAND SIN VURDERING:

(…) Pasientens selvmordsforsøk tilsa at det var nødvendig å gjøre en grundig og systematisk vurdering av selvmordsrisiko. (…) Vi har også tidligere uttalt at det ofte kan oppstå uforsvarlige situasjoner når man bruker turnusleger til å gjennomføre psykiatrisk tilsyn på somatiske sengeposter. I denne saken illustreres dette ved at turnuslegen konkluderer med lav selvmordsrisiko på bakgrunn av noe hun kaller kvalifisert benekting (…). Disse indikatorene er bare en liten del av fremgangsmåten ved selvmordsrisikovurdering. Vi vil fraråde bruk av begrepet «kvalifisert benekting» da dette ikke har noen plass i anbefalingene for selvmordsrisikovurdering. Vi registrerer at det er brukt scoringsinstrumenter som heller ikke er anbefalt i retningslinjene. Vi finner ingen dokumentasjon av systematisk kartlegging av risikofaktorene eller de spørsmålene retningslinjen anbefaler. Turnuslegen konkluderte først tilsynelatende uten å konsultere kompetent spesialist. Den feilaktige håndteringen av situasjonen ledet til at pasienten ikke klarte å benytte seg av nødvendig helsehjelp.

KONKLUSJON:

Stavanger Universitetssjukehus har brutt forsvarlighetskravet i spesialisthelsetjenesteloven § 2-2.

Sykehuset har meddelt at prosedyren for psykiatriske tilsyn på somatisk sengepost er endret. Vi forutsetter at dette vil sikre at slike situasjoner ikke vil oppstå igjen.

***

Jeg er lettet og glad for at jeg fikk medhold i klagen, og for at det har blitt tatt opp innad i systemet. Jeg er glad for at min rettferdighetsfølelse, reaksjon og magefølelse var riktig, magefølelsen jeg tidligere ikke har turt å stole på uten bekreftelse fra andre. Det føles bra å stå opp for meg selv, og mest av alt føles det bra å stå opp for andre i samme situasjon, med lignende problematikk, og kanskje, kanskje, kanskje kunne gjøre en liten forskjell.

(Dette handler om enkeltpersoner og ikke Stavanger Universitetssjukehus i seg selv, som jeg opplever å få god hjelp, behandling og oppfølging fra)

Leserspørsmål: Hvordan var det å få diagnosen borderline?

Jeg har mange ganger blitt spurt om hvordan det var for meg å få diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, også kalt borderline (hvordan det er å leve med diagnosen er noe annet, jeg går ikke så veldig mye inn på akkurat det her og nå). Ofte spør de fordi de selv nylig har fått samme diagnose og ikke helt vet hva de skal tenke om det.

F.60.31 Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type, regnes for å være en relativt stabil lidelse med symptomer som trolig vil prege pasienten i store deler av hennes voksne liv. Behandlingen er svært langvarig og hun vil være sårbar for psykososialt stress. Behandling over tid vil kunne bidra til at pasienten mestrer sin lidelse og symptomer gradvis bedre. – hentet fra min journal. Vil også legge til at mange blir så friske og bra at de ikke lenger oppfyller kriteriene for diagnosen. Det går an å bli frisk, og det går absolutt an å få det bedre! Les om borderline på wikipedia.

Jeg fikk diagnosen i 2005, for ni år siden. Året før ble jeg innlagt på lukket akuttavdeling på sykehuset, fraktet inn av to politimenn. Jeg sto på andre siden av rekkverket på en 26 meter høy bro og skulle hoppe. Et par måneder senere lå jeg på intensiven etter et alvorlig selvmordsforsøk.

Da jeg ble lagt inn første gang visste jeg ingenting om psykiatri, diagnoser eller sykehus. Det var helt nytt for meg. Jeg var ikke i behandling, men jeg sto på venteliste etter at fastlegen min hadde sendt henvisning et halvt år tidligere. Jeg kjente ingen andre som var syke, ikke som jeg visste om. Det fantes ikke blogger om psykiatri og sykdom på den tiden (som jeg visste om), det fantes ikke twitter eller facebook. Jeg visste lite og ingenting, og debatter, informasjon og personlige historier var ikke like ubredt og like lett tilgjengelig som i dag (herregud, det høres ut som jeg er hundre år gammel).

Da jeg ble lagt inn første gang ble jeg, som mange andre, kjapt stemplet med «angst og depresjon», uten utredning. Jeg visste hva angst og depresjon var, men jeg følte at det var noe mer, noe annet. Det stemte liksom ikke helt. Det fikk jeg bekreftet et halvt år senere etter grundig utredning i form av samtaler/behandling, utallige spørreskjema, og samtaler med- og innhenting av informasjon fra de sto meg nær. Diagnose: F.60.31 Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type.

Hva følte jeg da jeg fikk diagnosen? Jeg følte først og fremst lettelse. Endelig ble jeg tatt på alvor! «Det er vanlige ungdomsproblemer, du kommer til å vokse det av deg», ble jeg fortalt som 15-åring. «Det der? Det er jo bare noen små skraper» var responsen da en voksen fikk se håndleddene mine da jeg var 16. «Hvis du ikke har noe å si, har du ingenting her å gjøre», fortalte overlegen meg på ungdomspsykiatrisk da læreren min tok meg med til samtale for eksakt 15 år siden. Jeg kom selvfølgelig ikke tilbake, jeg var 21 år gammel da jeg først fikk hjelp.

Og endelig fantes det en forklaring! Det var noe, noe var galt. Problemene jeg hadde skyldtes noe, det hadde til og med et navn! Nå kunne jeg få hjelp. Så uviten som jeg var, trodde jeg at én lang innleggelse ville gjøre meg frisk. Da ville jeg være kurert. Sånn var det jo absolutt ikke. Veien mot å bli frisk er lang og kronglete, og prosessen tar tid. For noen kan det ta dobbelt så lang tid som tiden problemene har vært en del av deg, og for min del var det mange år på egenhånd, med god tid til å la problemene utvikle seg til en psykisk lidelse.

Da jeg fikk diagnosen visste jeg ingenting om hvilke fordommer, stigma og misoppfatninger som fantes i forhold til denne diagnosen, så jeg tenkte ikke over at det kunne være negativt med en diagnose som for eksempel borderline. Mange jeg snakker med som har fått denne diagnosen er livredde. Livredde for å bli satt i bås og for å bli dårlig behandlet, de har hørt så mye fælt og fæle historier. Og jeg forstår. Jeg har opplevd litt av dette selv, konklusjoner og avgjørelser tatt på bakgrunn av «mennesker med din diagnose…». «Hun vil bare ha oppmerksomhet». Nedsettende begreper som projisering, splitting, vanskelig, behandlingsresistent. «Tørk opp sølet ditt» (les: blod), dårlig behandling og vonde møter. Ikke nødvendigvis fordi de er ondskapsfulle, men sannsynligvis på grunn av frustrasjon, avmakt, misoppfatninger og for lite eller feil kunnskap.

Det meste av dette er mange år siden. Jeg føler at det har blitt betrakelig mye bedre med årene, og at det nå er mer kunnskap og forståelse. Jeg har hatt et par vonde opplevelser også de siste årene – fra mennesker som ikke kjenner meg, men stort sett opplever jeg god behandling, at jeg blir tatt på alvor, forstått og ivaretatt – som meg, og ikke som «pasienten med borderline». Slik er det sikkert ikke overalt (ennå?). Jeg hører fortsatt historier som ligner på mine erfaringer, men jeg har håp og tro på at det vil endre seg til det bedre.

Jeg kjenner flere som har gått mange veier for å kvitte seg med diagnosen fra papiret – kun fordi diagnosen står i veien og ødelegger for dem og behandlingen de får. Sånt kan gjøre meg sint. Det engasjerer meg. Borderlinediagnosen, hvordan man noen ganger blir møtt og hvordan jeg ønsker å bli møtt, hva som gjør vondt verre og hva som hjelper, har ofte vært et tema i foredragene jeg tidligere holdt for helsepersonell. Jeg beskriver det i filmen min, i boka jeg har gitt ut sammen med to andre, og jeg skriver mye om det på bloggen min. Jeg har også sendt inn klage på en lege som behandlet meg stygt, som en diagnose, og som førte til stor skade. På den måten er de nødt å «ta opp temaet» innad og blant sine. Kanskje det ikke nytter og bare er «waste of time», men kanskje kan det gi en vekker til den som blir klagd inn. Kanskje kan det endre én persons mening eller få noen til å tenke litt over det. Da er det verdt det, da har jeg oppnådd det jeg har ønsket.

Armbånd fra Tiny Twinkle Jewelry

Noen fakta å ta på alvor:

  • 1 av 10 med borderline ender med å ta livet sitt (det er høye tall!).
  • Mange av dem truer med selvmord, og de kan skade seg selv. For klinikere er det svært viktig å være oppmerksom på at disse pasientene faktisk også ofte gjennomfører selvmord. Kilde: Dagens Medisin
  • Nedsettende begreper som «vanskelige», «behandlingsresistente», «krevende» og «oppmerksomhetssøkende» brukes ofte for å beskrive  personer med tilstanden, og det kan bli en selvoppfyllende profeti når behandlerens negative respons utløser ytterligere selvtillitsdestruktiv  atferd. Denne stigmatiseringen kan tenkes å reflektere motoverføring (når en terapeut projiserer sine egne følelser over på en klient) (…). På denne måten «sier ofte diagnosen mer om behandlerens negative reaksjon på pasienten enn det gjør om pasienten». (…) Denne utilsiktede motoverføringen kan gi opphav til upassende kliniske tiltak, herunder overdreven bruk av medikamenter og straffende bruk av grensesetting og tolkning. (…) Derfor trenger behandlingspersonale fortløpende undervisning nettopp om disse mekanismene. Kilde: Wikipedia

Hvordan var det for deg å få diagnosen?

Les også:
«Mennesker med din diagnose»
23 mil hjemmefra (konsekvensen fra innlegget over)
Vår behandlingsprosess – skrevet av min behandler
Oppskrift på en god behandler
Jenta på gulvet

Tid er så viktig!

I flere år nektet jeg å snakke om et spesielt tema i behandling. Det er så personlig og så vondt at jeg heller ikke har skrevet om det på bloggen. Jeg reagerte ofte med å bli sint når behandleren min bevegde seg inn på temaet og pirket i ting jeg absolutt ikke ville pirke i. «Jeg vil ikke snakke om det!» Og så, etter lang tid, klarte jeg å la ham snakke litt om temaet selv om jeg ikke ville snakke om det – men bare noen minutter om gangen. «Kan vi snakke om noe annet nå!», sa jeg når jeg følte det ble for mye. Ubehaget og tårene som trengte seg på. Andre ganger, og fortsatt, kan jeg knekke sammen i gråt, uten forvarsel, det bare slår meg overende. Og nå, etter mange år med så forsiktig tilnærming og TID, kan vi snakke om det uten at jeg blir sint, går i oppløsning eller går hjem midt i timen. Det hadde aldri i verden gått om jeg ikke hadde fått den tiden jeg trengte for å bli klar. Tid er så viktig!

Les: Forsiktig tilnærming

Da jeg var 15 år gammel fulgte læreren min meg til samtale på ungdomspsykiatrisk for første – og siste gang. Jeg klarte ikke å bruke ord, og fikk høre: «Har du ingenting å si, har du ingenting her å gjøre». Så jeg kom aldri tilbake og fikk ikke hjelp før jeg var 21 år gammel. Heller ikke da klarte jeg å bruke ord – men jeg kunne skrive! Og heldigvis fikk jeg en behandler som tillot meg å skrive, han skjønte at jeg trengte pennen for å uttrykke meg. I et helt år møtte jeg opp til timene med brev som han leste der og da, og etterpå stilte han meg spørsmål som jeg kunne svare ja eller nei på. «Kan jeg låne en penn?» spurte jeg av og til, og så skrev jeg ned svaret på en lapp som jeg ga ham. Mer enn det klarte jeg ikke på det tidspunktet, men han ga meg TID, og litt etter litt klarte jeg å si ordene jeg skrev, jeg fikk tid til å lære meg å snakke. Tid er så viktig!

Så har det noen ganger vært snakk om temaet avslutning i behandling. Ikke fordi det har vært aktuelt ennå, men fordi det er greit å snakke om hvordan jeg ønsker det skal skje for at det skal bli en «god» og naturlig avslutning når den tid kommer. Jeg skal jo ikke gå i behandling resten av livet, målet er jo at jeg skal klare meg selv og bli frisk nok til å ikke lenger ha behov for det. En psykolog på sykehuset sa en gang til meg, «Men hvis du hadde fått velge så hadde du aldri sluttet i behandling.» Jeg ble litt fornærmet over det, selvfølgelig hadde jeg ikke valgt det? Jo, det hadde vært trygt og godt å kunne ha behandleren min for alltid, men jeg vil jo komme dit hvor jeg klarer meg på egne bein, men jeg trenger at det skal gå i mitt tempo. Ikke press meg for mye eller for tidlig, da snubler jeg bare, snur retning eller gir opp. La meg få tid til å gå veien, gå sammen med meg i stedet for å dytte meg. Tid er så viktig!

Da dette ble et tema for noen år siden, reagerte jeg med full panikk. Jeg var livredd. Skulle jeg bli kastet ut nå, ville de ikke hjelpe meg lenger, skulle jeg være helt alene i denne verden, det går ikke, jeg klarer det ikke, da vil jeg ikke leve mer! Så redd var jeg. Jeg opplevde også en slags endring i behandlingen og vår pasient/behandler-relasjon, hvor enkelte ting ble lagt over på meg. Han ville ikke lenger «ordne opp» i alt for meg, fordi han mente jeg klarte det selv. Han ville ikke lenger alltid fortelle meg svaret, fordi han mente jeg visste svaret selv. Å ikke løse problemet for meg, men pushe meg til å løse problemet selv – som jeg så lett kunne (og kan) tolke som en avvisning, at han ikke bryr seg eller vil hjelpe meg, kunne (og kan) utløse et ras av følelser. Små, egentlig velmente ting som skal utfordre meg slik at jeg skal kunne bli mer selvstendig. Frigjøring, løsrivelse, selvstendighet. Det kan føles ganske brutalt når en stor del av kjerneproblematikken handler om det motsatte; avhengighet og redsel for å bli avvist og forlatt.

Jeg var så sint på ham på grunn av dette, i lang tid, kanskje et helt år. Jeg fant nettopp noen gamle notatbøker, og der ser jeg tydelig hvor sint jeg har vært på ham. Jeg hadde et sinne som hele tiden lå og ulmet, og som noen ganger kunne eksplodere. Jeg ville ikke godta de små endringene som skapte så stor redsel og kaos hos meg. Jeg kunne rett og slett bli ufin, si stygge ting og nærmest angripe han. Hvordan kunne han gjøre dette mot meg?

«Plattformen som en gang var stor, stødig og trygg å stå på, rommer nå knapt mine egne føtter. Jeg vingler, sklir på kanten og veiver med armene for å holde meg på plass. Det er ikke lett å få fotfeste på en alt for liten overflate, bølgene slår sterkere mot en liten flate enn en stor. DU skaper bølger! DU har slått i stykker platformen min!!»

Men jeg fikk tid også til dette. Jeg opplevde at selv om jeg var sint, redd og selv prøvde å skyve behandleren min vekk og skape en avvisning på «mine premisser», så var både han og hjelpeapparatet rundt meg fortsatt der. Jeg fikk lov å være sint. Og etter en evighet som sint, ble ikke temaet lenger en like stor trussel, for det skjedde jo ingenting. Jeg ble jo ikke kasta ut, forlatt eller avvist, jeg trengte ikke være sint lenger. I dag kan vi snakke (litt) om temaet avslutning (jeg er fortsatt litt redd), og jeg foreslår selv at vi gjerne kan vente 3 uker til neste time, fordi jeg har fått tid til å føle meg klar for det, tid til å selv ta avgjørelsen. Tid er så viktig! Ja, jeg gjentar denne setningen bevisst.

Avdelingen jeg pleier å være innlagt ved (lukket avdeling på sykehuset) kjenner meg og vet at jeg profitterer på innleggelser. De vet også at når jeg først ber om hjelp, så er det alvor. Jeg blir ikke avvist, og jeg får tid. Det er ikke slik at jeg aldri kommer til å skrive meg ut eller aldri kommer til å slutte i behandling dersom ingen tar avgjørelsen for meg. Jeg klarer fint å ta den avgjørelsen selv, når jeg er klar for det, og når det føles riktig. Tid er så viktig!

Jeg har vært heldig som har hatt samme hovedbehandler i ni år, og jeg vet at mange, av ulike grunner, har opplevd å miste eller bytte behandlere altfor ofte og altfor tidlig. Jeg syns det er trist, for jeg vet at det tar tid å bygge opp tillit før man føler seg trygg nok og klar for å åpne seg og blottlegge det vonde og aller næreste. Og har man stadig opplevd å miste de som skal hjelpe, så holder man gjerne litt igjen, fordi man «kommer jo til å miste ham/henne uansett». Jeg tenker at hvis en behandler skal bli «tildelt» en pasient, kanskje spesielt noen med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, så bør det være en forutsetning at behandleren kan bli i denne relasjonen over tid. Tid er så viktig!

Betydningen av tid er minst like viktig for behandlere og helsepersonell å forstå, som for de og oss som mister håpet i blant. Ting tar tid. Selvfølgelig trenger man noe krav og forventninger for å komme videre, men ikke press for mye eller for tidlig. Gi vedkommende tid til å bygge tillit, tid til å selv nå stadier fremfor å tvinge dem fram. Da kommer man ikke dit, da stopper man opp og i verste fall går feil vei. Resultatet er at det vil ta lengre tid. Gi vedkommende tid til å finne ro og hvile og bedring før hun/han blir skrevet ut fra psykiatrisk avdeling. At «mennesker med borderline ikke har godt av innleggelser» vil jeg påstå er tull! Kanskje det er gjeldende for noen, men denne konklusjonen skal tas på bakgrunn av mennesket, individet – ikke på bakgrunn av diagnosen! Blir man skrevet ut for tidlig, er det ofte rett inn igjen, kanskje etter enda en intox eller enda en runde med selvskading. Å være svingdørpasient tjener absolutt ingen.

Det blir bedre, det blir lettere, det ordner seg, kanskje ikke nå eller i morgen eller dette året, men med tid. Av erfaring føles det som om alt er mulig bare man får tid. TTT – Ting tar tid. «Everything will be okay in the end. If it’s not okay, it’s not the end».

så du ikke etter?

ikke press meg
ikke press meg ut i verden

jeg står på kanten av stupet

og ditt lille
vennlige
dytt

som skal lære meg å fly
mens jeg faller

dytter meg inn
i døden

jeg har ingen vinger
så du ikke etter?

(© Lise Hetland, skrevet på sykehuset desember 2010)

Om å gå inn i mitt tiende år i behandling

«Nei, det er ikke mange som går i behandling så lenge» sa han en gang. Jeg husker ikke helt sammenhengen, sannsynligvis handlet det om min bekymring og undring over hvorfor «alle andre» ble friske og ikke jeg. Hvorfor falt jeg alltid tilbake på selvskadingen, hvorfor ble jeg alltid syk og innlagt igjen, hvorfor kunne det ikke bare være bra for alltid når det først gikk bra?

Ganske sikkert fulgte det et «men» etter setningen som ble sagt, men som med mange andre ting, er det lettere å huske det unødvendige og negative og glemme det som kanskje egentlig var poenget. Det stresset meg veldig og forsterket det jeg allerede tenkte og var redd for. Jeg burde bli frisk – helst i går. Jeg går på overtid, jeg jobber ikke godt nok. Det er ikke håp for meg, håpløst tilfelle. Jeg opptar plass og tid, jeg er unødvendig og til bry. Jeg burde kommet lenger. Jeg burde vært bedre.

Senere nevnte jeg disse tankene for psykologen på sykehuset/avdelingen jeg var innlagt ved (hun er forresten ei fantastisk dame). Jeg fortalte om (tids)presset jeg alltid har følt, om spørsmålene om hvorfor «alle andre» ble bra og ikke jeg, om hvorfor det «ikke er mange som går i behandling så lenge» som jeg har gjort. Hva var galt med meg?

«Lise, det er mange med din diagnose som dropper ut av behandling og ikke kommer tilbake, som fortsetter å leve med kaos og smerte uten å få mulighet til å jobbe med alt det vanskelige, slik du gjør» fortalte hun.  Jeg kjente meg igjen i det, tenkte på alle gangene verdenen min hadde gått i grus, alle gangene jeg hadde måttet svelge stoltheten min, alle gangene jeg hadde tenkt at jeg aldri skulle komme tilbake eller møte opp igjen, at jeg aldri mer skulle be om hjelp, til helvete med verden og meg selv, jeg klarer meg selv. Det var fint å få vite og se det på den måten, og hva alternativet faktisk kunne ha vært. Å få ros for å ha holdt ut og fulgt behandlingsopplegg og jobbet med meg selv i så mange år.

Jeg ser og hører om andre som bruker lang, lang tid i behandling, og som blir friskere eller helt frisk. Det gir meg håp, men også en slags ro. Jeg trenger ikke forhaste meg i mål, det ender bare med at jeg snubler og faller. Jeg må slutte å følge med på at «klokka tikker» og at jeg «burde kommet lenger» siden «alle andre» har det. Jeg er ikke annerledes, jeg er ikke unormal, jeg er ikke den eneste som har trengt tid. Skadene på sjelen min har vært store og kompliserte, og hjelpen kom altfor mange år for sent. Sårene har trengt tid på å gro og heles, og i tillegg krever det både tid og hardt arbeid å bekjempe demoner og omprogrammere og snu hele forbanna sulamitten.

I november har jeg gått ni år i behandling, og går inn i mitt tiende. Ikke lenger intensivt, ikke lenger like ofte, for det verste er faktisk unnagjort. Ti år er lenge, men samtidig har jeg kommet langt også. Mye har falt på plass, jeg har det bedre, mer stabilt (og jeg håper at en eventuell neste nedtur vil komme og gå rolig og kontrollert for seg).

Jeg tenker på hvordan det kunne ha gått, hvor jeg kunne ha vært eller om jeg hadde vært, og jeg priser meg lykkelig for å ha møtt på mange gode mennesker og for muligheter jeg har fått. Men noen ganger blir jeg strengt påminnet; jeg kan ikke bare sitte her og takke tilfeldigheter og møter med de «rette» menneskene for at jeg er hvor jeg er i dag. Jeg må ikke glemme min egen innsats og mitt eget gode arbeid. Så i dag skal jeg gi meg selv en klapp på skulderen og heller se med stolthet på ni år som en seier fremfor nederlag. For å ha facet og jobbet med dritten i så mange år er faktisk ganske godt jobba, det. Jeg kunne ha gitt opp underveis.

Hvor skadelig er ikke en slik påstand?

Det føles veldig nært og personlig å dele utdrag fra journalen (noe det jo faktisk er), men jeg vil ta det frem. Utdraget er flere år gammelt, og noe av det er også gjeldene i dag eller i perioder. Men dette, dette utsagnet. Behandlingsresistent. Behandlingsresistent!

Journalutdraget er som sagt flere år gammelt. Jeg har lest det før, for flere år siden. Mest sannsynlig trakk jeg bare på skuldrene da og tenkte at det var vel sant, det. Håpløs. Håpløst tilfelle. Kommer aldri til å bli bedre, kommer aldri til å bli bra. Kan bare legge meg ned og gi opp, jeg kan egentlig like gjerne bare ta livet av meg? Ingenting nytter, det er ikke håp for meg, det er jo det de skriver. Fagfolkene, mer presist og hovedsaklig et kvinnemenneske av en psykiater som jeg faktisk trodde på, som forsterket det jeg allerede tenkte, følte og fryktet, som knuste siste rest av håp. Jeg skal bare skade meg, jeg. Jeg skal bare inn og ut av sykehus, jeg. Lukket avdeling, folkeregistrert adresse på psyk. Hvorfor i det hele tatt kjempe for et bedre liv når jeg ikke kommer til å bedre uansett, det var jo det de sa, var det ikke?

Hvor skadelig er ikke en slik påstand?

Jeg trakk ikke på skuldrene da jeg leste utdraget på ny, for fjorten dager siden. Jeg gråt faktisk. Jeg ble opprørt. Jeg ble sint, skuffa og lei meg, selv om jeg ikke burde bli det. Kanskje jeg overreagerte, kanskje ikke. Her sitter jeg, med en deltidsjobb på tross av en uføregrad, på tross av at «man er i tvil om hun i det hele tatt vil klare fungere i jobb» (sitat fra journalen). Jeg eier leilighet sammen med samboeren min som elsker meg på tross av diagnoser og alt som følger med. Jeg lever, jeg ønsker å leve, tenk det! Jeg er riktig medisinert, har god effekt av dem og fungerer, jeg er ikke overmedisinert, feilmedisinert og nedsløvet. Jeg er 8 måneder skadefri. Jeg har stått foran en forsamling for mer enn 1500 tilskuere (og jeg håper inderlig at du var blant dem) og fortalt min historie og veien jeg har gått (og fortsatt går).

Og vet du hvorfor? Fordi jeg responderer på behandling. 

Spør behandleren min som har fulgt meg og støttet meg i åtte år, som har holdt ut med meg fordi han har tro på meg. Tro på at jeg kan oppnå mål og drømmer, tro på at jeg kan bli bedre, kanskje til og med frisk. Spør gruppelederen fra gruppeterapien jeg nylig har fullført og deltatt i i nærmere to år, på et riktigere tidspunkt enn den gang da. For ting tar tid. Spør familien min og vennene mine. Er jeg behandlingsresistent, var jeg noen gang behandlingsresistent? Egentlig trenger jeg ikke forklare meg eller forsvare meg, for jeg vet allerede svaret. Det gjorde jeg ikke da.


Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 938 andre følgere