Archive for the 'Selvskading' Category

Tilbakeblikk: Nå kommer sykebilen

Desember 2010

Det er blod i leiligheten, møbler er blitt dyttet ut av sin vanlige plassering, og skapet er ødelagt. Jeg hører høye lyder som visstnok kommer fra meg, mennesker og stemmer i bakgrunnen, og behandleren min som nærmest kaster seg over meg for å ta fra meg skalpellen jeg har gått løs på meg selv med.

Jeg sitter på gulvet med knær og hender i bakken og hodet hengende i mellom. Jeg har blod i håret, 48 sting i den ene armen og blør fra den andre. Det er en liten dam med tårer rett under meg. Lydene som kommer fra meg minner mer om uling enn gråt.

Han sitter på på gulvet, på knærne, sammen med meg, skrått foran meg og holder meg fast, beskytter meg fra meg selv. Jeg har gitt opp kampen. Jeg har gitt opp å gjøre motstand og prøve å skade meg enda mer. Nå ligger jeg bare på alle fire og uler ut min bunnløse smerte. Jeg har mistet meg selv totalt og alle grensene mine er borte.

«Nå kommer sykebilen».

Advertisements

Jeg tror kanskje, kanskje, at jeg har greid det

Jeg skadet meg selv i cirka 15 år. De første årene – fra jeg var 14 til 20 år gammel – skadet jeg meg til og fra, før det så eskalerte i både omfang og hyppighet. Da jeg endelig fikk hjelp i en alder av 21, var det gått så langt at jeg var blitt syk. Diagnoser, medisiner, innleggelser og mer og mer selvskading i ulike former, synlige og ikke synlige.

Lenge følte jeg at selvskadingen var livsviktig for meg. En nødvendighet for å klare å holde ut alt det uutholdelige, og jeg var verken klar for eller villig til å gi slipp på det. «Ikke enda».

Men det ble ikke bare en «nødvendighet», det ble en avhengighet og etter hvert noe jeg mistet kontroll over. Impulser, grensepsykoser, mentaliseringssvikt, jeg følte ikke alltid at det var et valg jeg selv tok. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så vanskelig å komme seg ut av, hvilket grep det hadde på meg. Hvis jeg tok bort selvskadingen nå, hva hadde jeg da? Hva skulle jeg da gjøre? I mitt hode var alternativet å dø eller å skade seg, for det var helt utenkelig at jeg ville overleve å kjenne på den smerten jeg så iherdig prøvde å flykte fra – bevisst eller ubevisst.

I 2010, 27 år gammel, bestemte jeg meg for alvor – nå var det nok. Nok arr, nok forgiftninger, nok løgner, skam og risiko. Nok flukt. Det var på tide å konfrontere det vanskelige. Flere år med behandling og samtaler begynte å gi utbytte. Jeg skjønte at selvskadingen ikke var en løsning, men tvert imot en forsterkelse av det vonde. Kortvarig lindring som bare krevde mer og mer, og som bare gjorde alt verre. Et språk og et uttrykk som ikke ledet noen vei. Selvskading ga næring til sykdommen. Jeg kom aldri til å bli frisk om jeg fortsatte å skade meg, og jeg ville jo bli frisk, og det noe så inderlig! Nå var jeg bestemt på å virkelig gå inn for å jobbe meg ut av selvskadingshelvetet. Og det har tatt år.

«Bare en gang til, bare en siste gang, så er det nok». Men det ble aldri nok. Når stingene var fjernet, når sårene var grodd og arrene bleknet, var helvetet i gang igjen. Stemmene som fortalte meg at jeg måtte skade meg. Den naive troen på at alt ville bli bedre bare jeg fikk skade meg litt.

På et punkt var jeg så fortvilt og desperat at jeg kontaktet en hypnoterapeut (uten at det ble noe mer med det). Kunne noen hypnotisere meg ut av selvskadingshelvetet? For det så så håpløst ut. Hva var galt med meg? Hvorfor kom alle andre seg ut av det, men ikke jeg? Men et lite og skjørt håp inni meg sa: Om jeg greier å komme meg ut av dette, om jeg virkelig blir fri en dag, så vil JEG ha æren for det. Jeg vil at det skal være MITT arbeid, MIN fortjeneste, og ikke fordi noen «hjernevaska» meg til å klare det. Jeg vil være stolt over å ha greid dette selv.

De siste årene, etter at jeg gikk «all in» for å komme meg ut av det, har det gått opp og ned, frem og tilbake (og frem igjen), slik det ofte er med slike prosesser. Det har vært episoder med selvskading, men det har også – og aller mest – vært perioder (måneder) helt uten selvskading. Det har vært en tøff prosess.

Jeg innfant meg til slutt med at jeg sikkert måtte leve med skadetrangen. Kanskje jeg en dag skulle greie å slutte med selvskading, men jeg måtte nok akseptere at trangen og tankene ville være der – kanskje hver dag. Ofte påtrengende, nesten uutholdelig, andre ganger bare tanker som streifet innom. Alltid var det noe som minnet meg om selvskading, alltid var det situasjoner som trigget trangen.

Men en dag slo det meg, og jeg sa det høyt, overrasket. «Jeg tror det har gått mange UKER siden jeg tenkte på selvskading sist!» Og slik har det vært. Jeg plages ikke hver dag, jeg får fred fra skadetanker. Stemmene som tidligere overdøyvet alt, brølte og maste om at jeg måtte skade meg, de hører jeg ikke så mye fra lenger. De prøver seg selvsagt, noen ganger vinner de nesten, men jeg står støtt. Når det blir vanskelig snakker jeg om det, gråter litt, tar meg en løpetur eller får påfyll av ro og glede i stallen.

I morgen er det ett år siden jeg sist skadet meg selv. Ett år uten en eneste selvpåført skramme på kroppen min, ett år uten sykehus og innleggelse.

Ett år skadefri, still going strong. Jeg tror kanskje, kanskje, at jeg har greid det.

Fra Stavanger marathon, august 2015

Les også:
Det første kuttet
Jeg skader meg ikke lenger (basert på svar fra 50 lesere som har sluttet med selvskading)
Jeg skulle bare skade meg litt, og så gikk det galt
Utvalgte innlegg

Du har jo ikke så mange arr som det andre har

Jeg hadde vært skadefri over lang tid, armene mine spesielt, hadde vært helt urørt i noen år. Arrene som en gang var både rød og lilla, klumpete, humpete og skrikete, var nå hvite eller hudfarga, flate, myke og fine. I godt lys og på avstand var de nærmest usynlige. Ingen kunne forestille seg at den fine huden en gang i tiden besto av tresifrede antall suturer innvendig og utvendig.

Så deilig det var – at ingen la merke til armene mine lenger. Jeg kunne gå i t-skjorte, jeg også, og ingen la merke til noe uvanlig. Jeg var vanlig. For en seier. Etter 15 år med selvskading var jeg på god vei til å bli fri, til å kunne legge det bak meg.

Jeg fortalte henne historien min, slik som avtalt, slik som etterspurt, og hun noterte. Jeg hadde sagt ja til å bidra med min historie, kanskje jeg kunne gi håp til andre. Hyggelig dame, godt voksen. Jeg fortalte henne om et halvt liv som syk, om årevis med innleggelser, sykehus og selvskading, og om livet mitt i dag som tilnærmest frisk. Så spør hun, oppriktig nysgjerrig og ingenting vondt ment:

«Men… du har jo ikke så mange arr som det andre har…?»

Hva var det for en ting å si? Jeg ble lei meg, selvfølgelig, skuffet. Hva hadde det med saken å gjøre? Hvor mange eller hvor få arr jeg hadde sammenlignet med andre? Hvor er sammenhengen?

Jeg smilte litt forlegent og svarte at nei, kanskje ikke. Jeg har arr, men de er gamle, så de viser ikke så godt. Og så bra, for meg! Men jeg følte at jeg på en eller annen merkelig måte måtte forsvare meg selv. Som om min historie, mine opplevelser og min smerte ikke var like gyldig fordi jeg ikke hadde så mange arr som det andre har? Jeg lot som ingenting, håpte at tiden skulle gå fort slik at jeg kunne komme meg ut og bort derfra. Aller mest hadde jeg lyst å gå hjem og kappe av meg armen, gi henne stumpen og spørre henne om det var godt nok.

Jeg gjorde selvfølgelig ikke det. Tross skadetrang og gamle, påtrengende sykdomsmonstere som plutselig dukket opp og forstyrret alt, lot jeg armene mine forbli like rene og fine. Kroppen min fortjener at jeg er snill mot den, og ingen dum kommentar skal få ødelegge flere års arbeid for bedring. Jeg tok kontakt med behandleren min, ba om hjelp, snakket om det. Så gråt jeg litt og gikk en lang tur etterpå. Krisen avverget.

Folk kan være ekle med vilje, det er relativt lett å gjennomskue og takle, og preller av meg. Hadde det blitt sagt for å såre med vilje, så kunne jeg børstet det av meg, men dette var ikke vondt ment. Det var ektement. Og det gjør meg veldig forvirra. Hva mener hun med at jeg ikke har så mange arr?

Det er ikke det det handler om. Det handler ikke om hvor mange arr man har, eller hvor store eller små de er! Smerten noen bærer på innsiden kan ikke dømmes utifra det man ser på utsiden!

IMG_4112 copy

Til bursdagen min halvannen uke siden fikk jeg tur til Danmark av og sammen med kjæresten min. Der møtte vi på en fin tavle med både morsomme og virkelig fine bidrag, og den måtte jeg også skrive på. Ser du hva jeg skriver? :)

Det tok tid før jeg forsto at…

Det tok tid før jeg forsto at når jeg var sint på deg, så var jeg egentlig bare rasende sint på meg selv. Jeg klarte ikke å skille, og det var så uutholdelig. Monsterbølger av kaos, desperasjon og sinne gjorde at det rant over, eksploderte og jeg noen ganger tok det ut på deg, for deretter å hate meg selv enda mer og straffe meg selv ved å kutte meg, ta overdose eller andre destruktive handlinger. Om jeg døde eller ikke, fikk varige mèn eller ikke, var ikke så viktig. Jeg ville bare vekk. Og det tok tid før jeg forsto hva sinnet egentlig handlet om.

Det tok tid før jeg forsto at min til tider barnslige, primitive oppførsel ikke handlet om at jeg var en drittunge, men at jeg manglet redskapene som skulle til for å klare å håndtere de overveldende følelsene, som for eksempel redsel. En av de såreste og mest smertefulle følelsene som for meg ofte viste seg i «barnslig, primitiv oppførsel». Du skulle visst hvor jeg redd jeg var bak det sinte og trassige forsvaret.

Det tok tid før jeg forsto at når jeg på ulike måter skjøv deg bort, du som var så viktig for meg, så handlet det paradoksalt nok heller om frykt for å miste deg. Jeg var overbevist om at du ville forlate meg når du først kom innpå meg, derfor syntes jeg det var best å forlate deg først. Lenge ødela jeg for meg selv, litt som en form for selvskading, og litt for at jeg skulle ha rett i det jeg allerede visste; at du ville dra. Det var bedre at du dro fordi jeg selv la opp til det, enn at du dro fordi du ikke likte den personen jeg egentlig var. Du skulle visst hvor glad jeg var i deg.

«Brent barn skyr ilden»? Ikke alltid. Det tok tid før jeg forsto at jeg til tider, spesielt i de tyngste periodene, nærmest oppsøkte ilden – det syke – fordi det fantes en trygghet i det. Det var velkjent, forutsigbart, her sa monstrene mine at jeg hørte til, jeg fortjente ikke bedre, og her kjente jeg alt. Verden der ute var… ukjent. Kald, uhåndterlig, uforutsigbar, skummel. Og det tok tid før jeg forsto at det ikke trengte å være slik.

Det tok tid før jeg forsto at selvmordstanker og selvmordsforsøk ikke nødvendigvis betydde at jeg ønsket og burde dø, men at jeg ikke orket eller klarte å leve mer. Og det tok tid før jeg forsto at det alltid finnes håp og mulighet for bedring, mens døden er endelig og for alltid.

Det tok tid før jeg forsto at det var en styrke å be om hjelp. Det var overhodet ingen styrke i det å på død og liv skulle klare seg selv, eller i det å skade seg ille, verre, verst, slik monstrene mine fortalte meg. Styrke – den aller største – var å stå i mot, bruke ord, be om hjelp, og ikke minst å ta i mot hjelpen.

Det tok tid før jeg forsto at alt det uforståelige jeg føler og gjør alltid har en årsak og sammenheng. Og det tok og tar fortsatt tid å bruke forståelsen og innsikten til mitt eget beste. Selv om jeg forstår, er det en daglig kamp å velge riktig, og ikke la følelser, fortid og monstre ta overhånd. Men man er godt på vei når man først kan forstå det uforståelige.

Denne (utklipp av en større tavletegning) får meg til å smile. Meg på tavla i behandling, begge deler har gjort det mulig for meg å forstå meg selv bedre.

Jeg skulle jo bare skade meg litt. Og så gikk det galt.

«Har de klippet opp klærne mine» tenkte jeg da jeg fant genseren min. Alt ble plutselig så virkelig, og jeg ble kvalm av tanken på det.

«Jeg klarer ikke slutte å tenke på det, du skulle sett deg ligge der bevisstløs. Du var blålig i ansiktet, og da jeg spurte dem om du ville bli normal igjen, så sa de at de ikke visste. Det var så skremmende». Min sterke, fine, trygge, gode mann som satt ved min side dag og natt. Hva har jeg gjort for å fortjene noen som ham?

«Tenk om jeg ikke kan løpe igjen», tenkte jeg stille inni meg da jeg ble trillet i rullestol. Beina mine funket ikke. Jeg var egentlig skrekkslagen, jeg også, men jeg turte ikke si det høyt eller gi uttrykk for det, for dette hadde jeg jo gjort selv? Stakkars mamma og pappa og kjæresten min for alt jeg hadde latt dem gjennomgå, det var dem det var synd på og fælt for. For dette hadde jeg jo gjort selv?

Jeg, Lise, ville ikke dette. Jeg vil leve, det er mange år siden jeg skadet meg for å dø. Og det er det som er så skummelt. Det er dette jeg har snakket om før, frykten for å ikke kunne stole på seg selv. At dette «noe» inni meg… hva skal man kalle det, stemmene, Borderlinemonsteret, som vokser og næres av min bunnløse fortvilelse og selvforakt, plutselig overtar alt i meg – og handler destruktivt. Det var ikke planlagt. Fra tanken eller innfallet om å gjøre noe farlig mot meg selv, til å faktisk utføre handlingen, var gjort på under et minutt. Mentaliseringsbrudd.

Det må sies at jeg i over halvannet år har hatt kontrollen over monsteret, stemmene, som hver dag rakker ned på meg, spytter på meg og ler av meg og sier at jeg må skade meg. I over halvannet år har jeg vært skadefri og uten innleggelser. Jeg har hatt det bra, og monsteret har vært svakere enn før. Dette kom likevel ikke helt ut av det blå. Jeg har, som jeg skrev for ikke så lenge siden, hatt det tungt i noen måneder nå, og det var vel sårbarheten min kombinert med summen av mange små, vonde hendelser som førte til at jeg mistet kontrollen. Jeg trodde jeg hadde mer å gå på.

«Jeg skal bare skade meg litt, så går det over», tenkte jeg for to uker siden. Nå kunne jeg skade meg i fred, for ingen var hjemme, og alt ville bli bedre. Hvor mange ganger har jeg ikke gått på den løgnen før? Hvordan er det mulig å tro på den samme dritten om igjen? Men jeg trodde på det. Der og da trodde jeg med hele mitt hjerte at alt ville bli bedre bare jeg fikk skade meg litt.

Jeg dro så til legevakten for å få sårene mine sydd, men ble møtt på dårlig måte, og det gjorde forferdelig vondt. Så jeg dro fra skadestuen og hjem til monstrene mine og det farlige selvdestruktive som kom til å sette livet mitt på spill, uten å få sårene mine behandlet. Jeg orket bare ikke flere bekreftelser på hvor verdiløs jeg var, og jeg har sjelden følt meg så alene og fortvilt. Ingen visste – og det var min egen feil. De rundt meg, ikke engang behandleren min, visste om fasaden og min anstrengelse for å opprettholde den såkalte solskinnshistorien som alle var så inderlig glad for. Jeg skulle jo bare skade meg litt. Og så gikk det galt.

Kroppen min er fin igjen, heldigvis. Hjertet mitt (i metaforisk betydning), følelsene mine og tankene mine får jeg hjelp for. Jeg er trygg.

Det finnes ikke noe «skal bare skade meg litt, så går det bedre». Og en dag går det kanskje veldig galt.

Vi trenger historiene

Mitt forrige blogginnlegg, Det første kuttet, skrev jeg med et ønske om å nå ut, spesielt til helsepersonell, om noe jeg følte var viktig både for meg og andre. Og innlegget nådde ut, over all forventning. Etter at det ble publisert på bloggen min for fire dager siden har bloggen hatt over hundre tusen visninger, og innlegget er delt av mange både på Twitter og Facebook. Jeg er veldig takknemlig, overveldet og glad for at så mange har lest og delt innlegget.

Bloggen min har gjennom årene i hovedsak dreid seg om psykiatri, psykisk helse og psykisk lidelse, basert på mine egne erfaringer, og leserne mine er hovedsaklig folk som spesielt interesserer seg for dette. Mange sliter/har slitt selv, noen er pårørende og andre er helsepersonell. Jeg syns jeg har verdens fineste lesere. De har støttet meg og heiet meg frem i motgang og medgang, enten det er ved å trofast titte innom, legge igjen en kommentar, en «like», en «share» eller så enkelt (men likevel så betydningsfullt) som et lite hjerte. Mange har også delt sine egne erfaringer, og alt sammen er høyt verdsatt. Tusen takk!

Når man når ut til så mange forskjellige mennesker som ikke bevisst oppsøker bloggen min selv, som i tilfellet med mitt forrige blogginnlegg om selvskading, så når man også ut til de som i utgangspunktet ikke er interessert i temaet eller som har noe ønske om å forstå. Noen har til og med så stor forakt for temaet at de bruker mye av tiden sin på å formidle sin forakt i de ulike kommentarfeltene. Som Organisasjonen Voksne for Barn skriver på sin facebookside hvor innlegget mitt ble delt og heftig diskutert: «Kommentarfeltet bekrefter hvor viktig det er at noen forteller sine historier, selv når det er vanskelig og de møtes med uvitenhet. Psykisk helse er fortsatt i 2014 omgitt av mye tabu og stigma»

Vi trenger historiene. Vi trenger åpenhet. Tusen takk til alle som har lest, delt og bidratt!

Det første kuttet

Jeg har tenkt på noe, noe jeg har lyst til å fortelle spesielt til helsepersonell, eller den som møter han eller hun som selvskader. Det er for sent for min del, men kanskje er det noen der ute som vil komme i samme situasjon. Jeg har lyst å fortelle om det første kuttet. Eller rettere sagt, jeg har lyst å fortelle om responsen, og hvorfor jeg tenker på dette nå i ettertid.

Jeg var i begynnelsen av tjueårene, men jeg begynte å skade meg lenge før det. Jeg begynte å rispe meg på håndleddet som fjortenåring. I mange år rispet jeg meg selv i hemmelighet, i mange år gikk jeg uten hjelp. Helt til det ikke gikk mer. Jeg prøvde å ta livet mitt, og det ble starten på ti år med innleggelser, behandling og arbeid med meg selv.

Det første kuttet skjedde da jeg var innlagt på en lukket avdeling. Jeg skadet meg selv inne på badet. Det var ikke slik at det måtte sys, men jeg ble redd. Hva hadde jeg gjort! Det var ikke dette som var meningen, jeg ville bare skade meg litt, men jeg mistet kontrollen jeg var så sikker på at jeg hadde. Så jeg trakk i alarmen og to personer kom inn til meg på badet. Der vendte jeg meg til dem, gråt i skam og redsel og stotret frem at jeg mente ikke å kutte så dypt. Hva var responsen? Så nært som «ingenting». Ingen reaksjoner verken i ansiktsuttrykk eller ord, ingen trøst, ingen ros for å ha ringt etter hjelp. Jeg søkte med øyne og ører etter noe, noe som helst. Og det føltes som ingenting.

Kanskje tenker du at det bør være sånn. Kanskje tenker du at trøst, ros og reaksjoner bare oppmuntrer til mer selvskading? Den der gamle myten som sier at man skader seg for å få oppmerksomhet, og hvis man får oppmerksomhet vil man bare skade seg enda mer? Da vil jeg påstå at du har misforstått.

Jeg har to teorier om hvorfor responsen var «ingenting». 1. De jobber på en akuttavdeling med svært syke mennesker. De har sannsynligvis sett det aller verste og det aller meste. 2. De er blitt opplært til å ikke vise følelser? Holde seg rolig, uberørt og følelsesmessig distansert? Litt i samme gate som avsnittet over, kanskje?

For meg var det alvor. Det var alvorlig for meg. Jeg var redd, fortvilt og skremt, jeg følte at jeg mistet kontrollen. Jeg ringte selv på alarmen etter hjelp. Og så bare… ingenting. To strips for å lukke såret, og det var det. Jeg var forvirret, var det ikke alvorlig, var det ikke så ille likevel? Var det bare meg? Hvorfor skjønte ingen at dette var alvor – for meg? Skjønte de ikke hva som var i ferd med å skje, hvilken vei det gikk? Og jeg klarte ikke å bruke ord på den tiden og fortelle om hvordan jeg hadde det, hva som plaget meg og hvorfor. Selvskadingen var mitt språk og mitt uttrykk – men ingen gikk i dialog.

Jeg skulle ønske det første kuttet ble tatt på alvor. Jeg skulle ønske at selvskadingen ble snakket om, med meg og til meg. Jeg skulle ønske det ble tatt tak i da, og ikke fem år og mange hundre sting senere. Selv om jeg gjorde dette mot meg selv, skulle jeg ønske at noen hadde prøvd å stoppe meg før det gikk lenger. Forklart meg, snakket med meg, fortalt meg om hvor farlig dette var, hvor avhengighetsskapende dette var, at jeg hadde en fremtid, at det var håp, at jeg ville bli frisk og at jeg ikke trengte å skade meg.

For det var håp. I dag skader jeg meg ikke lenger. Etter femten år med selvskading, etter mange år med behandling, og ved hjelp av en dyktig og forståelsesfull behandler og arbeid med meg selv, har jeg endelig klart å legge det bak meg.

Bildet til venstre fant jeg lagret på mac’en. Det er fra åtte-ni år siden, før «det første kuttet», og det er sårt å se på. Det gjør meg ingenting å se bildet til høyre, som er fra i dag, jeg har akseptert at arrene er en del av meg. Likevel det er sårt å se hvor mye smerte jeg har påført meg selv og hvordan armene mine en gang var. Det er noe jeg aldri kan gjøre om på.


Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 938 andre følgere