Archive for the 'Spesielt til helsepersonell' Category

Ta ikke alltid et smil for et smil

Det hender jeg smiler og flirer, kanskje til og med ler, når vi snakker om alt det vanskelige, vonde og personlige. Delvis fordi mye faktisk høres ganske dumt ut når man først setter ord på det og sier det høyt (heldigvis). Og delvis fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til det. Selv om du er vant til å høre det aller meste, så er ikke jeg ennå vant til å dele det som befinner seg innerst inne i meg. Kanskje jeg i neste øyeblikk bøyer hodet, slik jeg gjør når noe treffer noe sårt i meg, eller kanskje snur jeg meg helt vekk fra deg, slik jeg gjør når jeg kjemper mot tårene. Det er ikke det at jeg ikke vil se på deg. Jeg vil bare ikke at du skal se meg. Eller kanskje jeg holder hendene foran ansiktet, skjuler hver eneste bit av ansiktet mitt og hikster og gråter, slik jeg gjør når jeg ikke lenger klarer å holde igjen.

Eller kanskje jeg bare smiler og ler av de dumme, dumme tankene mine.

Ta ikke alltid et smil for et smil.

Advertisements

Det første kuttet

Jeg har tenkt på noe, noe jeg har lyst til å fortelle spesielt til helsepersonell, eller den som møter han eller hun som selvskader. Det er for sent for min del, men kanskje er det noen der ute som vil komme i samme situasjon. Jeg har lyst å fortelle om det første kuttet. Eller rettere sagt, jeg har lyst å fortelle om responsen, og hvorfor jeg tenker på dette nå i ettertid.

Jeg var i begynnelsen av tjueårene, men jeg begynte å skade meg lenge før det. Jeg begynte å rispe meg på håndleddet som fjortenåring. I mange år rispet jeg meg selv i hemmelighet, i mange år gikk jeg uten hjelp. Helt til det ikke gikk mer. Jeg prøvde å ta livet mitt, og det ble starten på ti år med innleggelser, behandling og arbeid med meg selv.

Det første kuttet skjedde da jeg var innlagt på en lukket avdeling. Jeg skadet meg selv inne på badet. Det var ikke slik at det måtte sys, men jeg ble redd. Hva hadde jeg gjort! Det var ikke dette som var meningen, jeg ville bare skade meg litt, men jeg mistet kontrollen jeg var så sikker på at jeg hadde. Så jeg trakk i alarmen og to personer kom inn til meg på badet. Der vendte jeg meg til dem, gråt i skam og redsel og stotret frem at jeg mente ikke å kutte så dypt. Hva var responsen? Så nært som «ingenting». Ingen reaksjoner verken i ansiktsuttrykk eller ord, ingen trøst, ingen ros for å ha ringt etter hjelp. Jeg søkte med øyne og ører etter noe, noe som helst. Og det føltes som ingenting.

Kanskje tenker du at det bør være sånn. Kanskje tenker du at trøst, ros og reaksjoner bare oppmuntrer til mer selvskading? Den der gamle myten som sier at man skader seg for å få oppmerksomhet, og hvis man får oppmerksomhet vil man bare skade seg enda mer? Da vil jeg påstå at du har misforstått.

Jeg har to teorier om hvorfor responsen var «ingenting». 1. De jobber på en akuttavdeling med svært syke mennesker. De har sannsynligvis sett det aller verste og det aller meste. 2. De er blitt opplært til å ikke vise følelser? Holde seg rolig, uberørt og følelsesmessig distansert? Litt i samme gate som avsnittet over, kanskje?

For meg var det alvor. Det var alvorlig for meg. Jeg var redd, fortvilt og skremt, jeg følte at jeg mistet kontrollen. Jeg ringte selv på alarmen etter hjelp. Og så bare… ingenting. To strips for å lukke såret, og det var det. Jeg var forvirret, var det ikke alvorlig, var det ikke så ille likevel? Var det bare meg? Hvorfor skjønte ingen at dette var alvor – for meg? Skjønte de ikke hva som var i ferd med å skje, hvilken vei det gikk? Og jeg klarte ikke å bruke ord på den tiden og fortelle om hvordan jeg hadde det, hva som plaget meg og hvorfor. Selvskadingen var mitt språk og mitt uttrykk – men ingen gikk i dialog.

Jeg skulle ønske det første kuttet ble tatt på alvor. Jeg skulle ønske at selvskadingen ble snakket om, med meg og til meg. Jeg skulle ønske det ble tatt tak i da, og ikke fem år og mange hundre sting senere. Selv om jeg gjorde dette mot meg selv, skulle jeg ønske at noen hadde prøvd å stoppe meg før det gikk lenger. Forklart meg, snakket med meg, fortalt meg om hvor farlig dette var, hvor avhengighetsskapende dette var, at jeg hadde en fremtid, at det var håp, at jeg ville bli frisk og at jeg ikke trengte å skade meg.

For det var håp. I dag skader jeg meg ikke lenger. Etter femten år med selvskading, etter mange år med behandling, og ved hjelp av en dyktig og forståelsesfull behandler og arbeid med meg selv, har jeg endelig klart å legge det bak meg.

Bildet til venstre fant jeg lagret på mac’en. Det er fra åtte-ni år siden, før «det første kuttet», og det er sårt å se på. Det gjør meg ingenting å se bildet til høyre, som er fra i dag, jeg har akseptert at arrene er en del av meg. Likevel det er sårt å se hvor mye smerte jeg har påført meg selv og hvordan armene mine en gang var. Det er noe jeg aldri kan gjøre om på.

Sykepleierne jeg husker

Jeg husker sykepleieren som satt hos meg natten gjennom. Jeg var plaget med vonde tanker, og hun satt hos meg natten gjennom, helt til jeg sovnet, uten at hun egentlig trengte det. Hun satt bare der – sammen med meg. Pratet med meg og lyttet tålmodig til hva jeg hadde å si, når jeg først klarte å si noe. Som om hun hadde all verdens tid, som om jeg var verdt noens tid.

Jeg husker sykepleieren på den psykiatriske avdelingen jeg var innlagt ved for seks år siden. Hun i hvitt og med flette, som egentlig aldri var på avdelingen, med mindre det var noe å ta seg av. Som for eksempel å stelle sårene jeg hadde påført meg selv. Rense, plastre, fjerne sting. Hun sa ikke alltid så mye, faktisk sa hun ganske lite, men hun smilte alltid så varmt og strøk meg over armen og var liksom så nøye med alt, som om jeg var verdt det. Den ordløse omsorgen hennes roet meg og dempet skadetrangen jeg konstant gikk rundt og kjente på.

Jeg husker sykepleieren som la dyne over meg mens jeg lå sammenkrøllet på det kalde gulvet på akuttmottaket på psykiatrisk. Jeg ville (klarte) ikke ta imot hjelp, og der andre responderte med «greit, ditt valg, du kommer til å få vondt i ryggen», la denne sykepleieren dyna over meg på gulvet – slik at jeg ikke skulle fryse. Som om jeg fortjente omsorg likevel. (Les: Jenta på gulvet)

Jeg husker sykepleieren på legevakten etter at jeg hadde falt av hesten. «Jeg ser at du har det vondt, er det noe du trenger? Vil du ha noe å drikke? Er du kald, vil du ha et pledd?» Som om det var viktig at jeg hadde det bra.

Jeg husker sykepleieren som assisterte legen som sydde sårene mine. Han var så rolig og forsiktig når han renset sårene mine, lurte på om det gjorde vondt og om det gikk greit med meg. Som om jeg ikke fortjente å ha det vondt, selv om jeg hadde påført meg smerten og skadene selv.

Jeg husker sykepleieren som holdt meg i hånda da jeg ble operert med lokalbedøvelse. Jeg gråt høylytt, og hun snakket til meg som om jeg var et lite barn, enda jeg nærmet meg tredve. «Flink jente, dette går så bra, du er kjempeflink!». Det var akkurat en slik trygghet og omsorg jeg trengte, for jeg hadde aldri følt meg så liten og redd som jeg gjorde da. Og jeg husker sykepleieren som holdt meg i hånda da jeg senere skulle bli operert i narkose. Hun med alle tatoveringene og det muntre, betryggende smilet. Som om jeg var i de aller beste hender. Jeg var i de beste hender.

Jeg husker mange sykepleiere, dette er bare noen.

Sykepleiere tar ikke bare blodprøver, setter sprøyter, gir medisiner, steller sår og assisterer leger. De gir ikke bare nødvendig medisinsk pleie, de gir også omsorg, livsnødvendig omsorg. Sykepleiere for meg er omsorg.

I dag er det sykepleiernes dag. Gratulerer med dagen, alle sykepleiere – både innen somatikken og psykiatrien! Takk for at dere har tatt vare på meg og møtt meg med omsorg og respekt!

Svar på klage på forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp

I går fikk jeg brev fra fylkesmannen, endelig svar på klagen jeg sendte inn på turnuslegen som regelrett behandlet meg som dritt da jeg var innlagt på somatisk etter selvskading, syk og trengte psykiatrisk hjelp. Stigmatisering, degradering og uverdig behandling med dramatiske konsekvenser.

Det var første gang jeg skrev en klage, og det var skummelt, nytt og ukjent å skulle stå opp for meg selv og si i fra om urett, noe jeg sjelden eller aldri har klart eller våget å gjøre. Men det føltes riktig, det føltes på tide. Nok får være nok. Jeg er lei av utdaterte holdninger, misoppfatninger og stigma i forhold til diagnosen borderline og hvordan enkelte behandler denne pasientgruppen. Jeg kjente også i ettertid at nei, jeg finner meg faktisk ikke i å bli behandlet som dritt, dette kunne faktisk endt veldig galt. Kanskje noen syns det handler om bagateller, men for meg, i den krisen og situasjonen jeg var i, så var dette blodig alvor, og den dårlige behandlingen jeg fikk utløste en rekke alvorlige hendelser som kunne endt fatalt.

Jeg hadde ingen forventninger til utfallet av klagen. Først og fremst ønsket jeg at det ville bli tatt opp med vedkommende, at hun ville lære noe av dette, og at hun ville tenke seg om neste gang hun kom i en lignende situasjon og møtte mennesker med borderline og/eller selvskadings- og suicidalitetsproblematikk.

Deler av klagen min:

KLAGE PÅ FORSVARLIG OG OMSORGSFULL HELSEHJELP

Jeg klager med dette SUS inn for Fylkesmannen (Helsetilsynet) for uforsvarlig helsehjelp og manglende omsorgsfull behandling.

(…)

Jeg blir opprørt fordi hun dømmer meg på grunn av min emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelsesdiagnose. Jeg sliter også med tilbakevendende depresjoner og suicidalitetsproblematikk. (…) Etter den muntlige degraderingen og stigmatiseringen klarer jeg ikke ta i mot innleggelse.

Jeg har vært flink til å ta imot og benytte meg av hjelp som tilbys, samarbeide og bruke ord. Jeg har blitt friskere, men det blir vanskelig når andre vurderer meg med forutinntatthet omkring én diagnose, og ikke ut ifra akuttmedisinske og individuelle behov, totalsituasjon og andre diagnoser. Det er stigmatiserende og uverdig. Har ikke jeg rett på forsvarlig og omsorgsfull hjelp som alle andre pasienter?

Den behandlingen jeg fikk av ***** har klart svekket min tillit til helsetjenesten. Det har blitt svært vanskelig for meg å ta imot helsehjelp. Denne episoden har skapt og forsterket vanskelige følelser som kan, og har, ført til selvdestruktive impulshandlinger og akutt suicidalitet. Ber dere derfor vurdere behandlingen av meg.

Mvh Lise Hetland

***

Vurderingen ble gjort på bakgrunn av klagen, pasientjournal og redegjørelse fra sykehuset.

FYLKESMANNEN I ROGALAND SIN VURDERING:

(…) Pasientens selvmordsforsøk tilsa at det var nødvendig å gjøre en grundig og systematisk vurdering av selvmordsrisiko. (…) Vi har også tidligere uttalt at det ofte kan oppstå uforsvarlige situasjoner når man bruker turnusleger til å gjennomføre psykiatrisk tilsyn på somatiske sengeposter. I denne saken illustreres dette ved at turnuslegen konkluderer med lav selvmordsrisiko på bakgrunn av noe hun kaller kvalifisert benekting (…). Disse indikatorene er bare en liten del av fremgangsmåten ved selvmordsrisikovurdering. Vi vil fraråde bruk av begrepet «kvalifisert benekting» da dette ikke har noen plass i anbefalingene for selvmordsrisikovurdering. Vi registrerer at det er brukt scoringsinstrumenter som heller ikke er anbefalt i retningslinjene. Vi finner ingen dokumentasjon av systematisk kartlegging av risikofaktorene eller de spørsmålene retningslinjen anbefaler. Turnuslegen konkluderte først tilsynelatende uten å konsultere kompetent spesialist. Den feilaktige håndteringen av situasjonen ledet til at pasienten ikke klarte å benytte seg av nødvendig helsehjelp.

KONKLUSJON:

Stavanger Universitetssjukehus har brutt forsvarlighetskravet i spesialisthelsetjenesteloven § 2-2.

Sykehuset har meddelt at prosedyren for psykiatriske tilsyn på somatisk sengepost er endret. Vi forutsetter at dette vil sikre at slike situasjoner ikke vil oppstå igjen.

***

Jeg er lettet og glad for at jeg fikk medhold i klagen, og for at det har blitt tatt opp innad i systemet. Jeg er glad for at min rettferdighetsfølelse, reaksjon og magefølelse var riktig, magefølelsen jeg tidligere ikke har turt å stole på uten bekreftelse fra andre. Det føles bra å stå opp for meg selv, og mest av alt føles det bra å stå opp for andre i samme situasjon, med lignende problematikk, og kanskje, kanskje, kanskje kunne gjøre en liten forskjell.

(Dette handler om enkeltpersoner og ikke Stavanger Universitetssjukehus i seg selv, som jeg opplever å få god hjelp, behandling og oppfølging fra)

Leserspørsmål: Hvordan var det å få diagnosen borderline?

Jeg har mange ganger blitt spurt om hvordan det var for meg å få diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, også kalt borderline (hvordan det er å leve med diagnosen er noe annet, jeg går ikke så veldig mye inn på akkurat det her og nå). Ofte spør de fordi de selv nylig har fått samme diagnose og ikke helt vet hva de skal tenke om det.

F.60.31 Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type, regnes for å være en relativt stabil lidelse med symptomer som trolig vil prege pasienten i store deler av hennes voksne liv. Behandlingen er svært langvarig og hun vil være sårbar for psykososialt stress. Behandling over tid vil kunne bidra til at pasienten mestrer sin lidelse og symptomer gradvis bedre. – hentet fra min journal. Vil også legge til at mange blir så friske og bra at de ikke lenger oppfyller kriteriene for diagnosen. Det går an å bli frisk, og det går absolutt an å få det bedre! Les om borderline på wikipedia.

Jeg fikk diagnosen i 2005, for ni år siden. Året før ble jeg innlagt på lukket akuttavdeling på sykehuset, fraktet inn av to politimenn. Jeg sto på andre siden av rekkverket på en 26 meter høy bro og skulle hoppe. Et par måneder senere lå jeg på intensiven etter et alvorlig selvmordsforsøk.

Da jeg ble lagt inn første gang visste jeg ingenting om psykiatri, diagnoser eller sykehus. Det var helt nytt for meg. Jeg var ikke i behandling, men jeg sto på venteliste etter at fastlegen min hadde sendt henvisning et halvt år tidligere. Jeg kjente ingen andre som var syke, ikke som jeg visste om. Det fantes ikke blogger om psykiatri og sykdom på den tiden (som jeg visste om), det fantes ikke twitter eller facebook. Jeg visste lite og ingenting, og debatter, informasjon og personlige historier var ikke like ubredt og like lett tilgjengelig som i dag (herregud, det høres ut som jeg er hundre år gammel).

Da jeg ble lagt inn første gang ble jeg, som mange andre, kjapt stemplet med «angst og depresjon», uten utredning. Jeg visste hva angst og depresjon var, men jeg følte at det var noe mer, noe annet. Det stemte liksom ikke helt. Det fikk jeg bekreftet et halvt år senere etter grundig utredning i form av samtaler/behandling, utallige spørreskjema, og samtaler med- og innhenting av informasjon fra de sto meg nær. Diagnose: F.60.31 Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type.

Hva følte jeg da jeg fikk diagnosen? Jeg følte først og fremst lettelse. Endelig ble jeg tatt på alvor! «Det er vanlige ungdomsproblemer, du kommer til å vokse det av deg», ble jeg fortalt som 15-åring. «Det der? Det er jo bare noen små skraper» var responsen da en voksen fikk se håndleddene mine da jeg var 16. «Hvis du ikke har noe å si, har du ingenting her å gjøre», fortalte overlegen meg på ungdomspsykiatrisk da læreren min tok meg med til samtale for eksakt 15 år siden. Jeg kom selvfølgelig ikke tilbake, jeg var 21 år gammel da jeg først fikk hjelp.

Og endelig fantes det en forklaring! Det var noe, noe var galt. Problemene jeg hadde skyldtes noe, det hadde til og med et navn! Nå kunne jeg få hjelp. Så uviten som jeg var, trodde jeg at én lang innleggelse ville gjøre meg frisk. Da ville jeg være kurert. Sånn var det jo absolutt ikke. Veien mot å bli frisk er lang og kronglete, og prosessen tar tid. For noen kan det ta dobbelt så lang tid som tiden problemene har vært en del av deg, og for min del var det mange år på egenhånd, med god tid til å la problemene utvikle seg til en psykisk lidelse.

Da jeg fikk diagnosen visste jeg ingenting om hvilke fordommer, stigma og misoppfatninger som fantes i forhold til denne diagnosen, så jeg tenkte ikke over at det kunne være negativt med en diagnose som for eksempel borderline. Mange jeg snakker med som har fått denne diagnosen er livredde. Livredde for å bli satt i bås og for å bli dårlig behandlet, de har hørt så mye fælt og fæle historier. Og jeg forstår. Jeg har opplevd litt av dette selv, konklusjoner og avgjørelser tatt på bakgrunn av «mennesker med din diagnose…». «Hun vil bare ha oppmerksomhet». Nedsettende begreper som projisering, splitting, vanskelig, behandlingsresistent. «Tørk opp sølet ditt» (les: blod), dårlig behandling og vonde møter. Ikke nødvendigvis fordi de er ondskapsfulle, men sannsynligvis på grunn av frustrasjon, avmakt, misoppfatninger og for lite eller feil kunnskap.

Det meste av dette er mange år siden. Jeg føler at det har blitt betrakelig mye bedre med årene, og at det nå er mer kunnskap og forståelse. Jeg har hatt et par vonde opplevelser også de siste årene – fra mennesker som ikke kjenner meg, men stort sett opplever jeg god behandling, at jeg blir tatt på alvor, forstått og ivaretatt – som meg, og ikke som «pasienten med borderline». Slik er det sikkert ikke overalt (ennå?). Jeg hører fortsatt historier som ligner på mine erfaringer, men jeg har håp og tro på at det vil endre seg til det bedre.

Jeg kjenner flere som har gått mange veier for å kvitte seg med diagnosen fra papiret – kun fordi diagnosen står i veien og ødelegger for dem og behandlingen de får. Sånt kan gjøre meg sint. Det engasjerer meg. Borderlinediagnosen, hvordan man noen ganger blir møtt og hvordan jeg ønsker å bli møtt, hva som gjør vondt verre og hva som hjelper, har ofte vært et tema i foredragene jeg tidligere holdt for helsepersonell. Jeg beskriver det i filmen min, i boka jeg har gitt ut sammen med to andre, og jeg skriver mye om det på bloggen min. Jeg har også sendt inn klage på en lege som behandlet meg stygt, som en diagnose, og som førte til stor skade. På den måten er de nødt å «ta opp temaet» innad og blant sine. Kanskje det ikke nytter og bare er «waste of time», men kanskje kan det gi en vekker til den som blir klagd inn. Kanskje kan det endre én persons mening eller få noen til å tenke litt over det. Da er det verdt det, da har jeg oppnådd det jeg har ønsket.

Armbånd fra Tiny Twinkle Jewelry

Noen fakta å ta på alvor:

  • 1 av 10 med borderline ender med å ta livet sitt (det er høye tall!).
  • Mange av dem truer med selvmord, og de kan skade seg selv. For klinikere er det svært viktig å være oppmerksom på at disse pasientene faktisk også ofte gjennomfører selvmord. Kilde: Dagens Medisin
  • Nedsettende begreper som «vanskelige», «behandlingsresistente», «krevende» og «oppmerksomhetssøkende» brukes ofte for å beskrive  personer med tilstanden, og det kan bli en selvoppfyllende profeti når behandlerens negative respons utløser ytterligere selvtillitsdestruktiv  atferd. Denne stigmatiseringen kan tenkes å reflektere motoverføring (når en terapeut projiserer sine egne følelser over på en klient) (…). På denne måten «sier ofte diagnosen mer om behandlerens negative reaksjon på pasienten enn det gjør om pasienten». (…) Denne utilsiktede motoverføringen kan gi opphav til upassende kliniske tiltak, herunder overdreven bruk av medikamenter og straffende bruk av grensesetting og tolkning. (…) Derfor trenger behandlingspersonale fortløpende undervisning nettopp om disse mekanismene. Kilde: Wikipedia

Hvordan var det for deg å få diagnosen?

Les også:
«Mennesker med din diagnose»
23 mil hjemmefra (konsekvensen fra innlegget over)
Vår behandlingsprosess – skrevet av min behandler
Oppskrift på en god behandler
Jenta på gulvet

Tid er så viktig!

I flere år nektet jeg å snakke om et spesielt tema i behandling. Det er så personlig og så vondt at jeg heller ikke har skrevet om det på bloggen. Jeg reagerte ofte med å bli sint når behandleren min bevegde seg inn på temaet og pirket i ting jeg absolutt ikke ville pirke i. «Jeg vil ikke snakke om det!» Og så, etter lang tid, klarte jeg å la ham snakke litt om temaet selv om jeg ikke ville snakke om det – men bare noen minutter om gangen. «Kan vi snakke om noe annet nå!», sa jeg når jeg følte det ble for mye. Ubehaget og tårene som trengte seg på. Andre ganger, og fortsatt, kan jeg knekke sammen i gråt, uten forvarsel, det bare slår meg overende. Og nå, etter mange år med så forsiktig tilnærming og TID, kan vi snakke om det uten at jeg blir sint, går i oppløsning eller går hjem midt i timen. Det hadde aldri i verden gått om jeg ikke hadde fått den tiden jeg trengte for å bli klar. Tid er så viktig!

Les: Forsiktig tilnærming

Da jeg var 15 år gammel fulgte læreren min meg til samtale på ungdomspsykiatrisk for første – og siste gang. Jeg klarte ikke å bruke ord, og fikk høre: «Har du ingenting å si, har du ingenting her å gjøre». Så jeg kom aldri tilbake og fikk ikke hjelp før jeg var 21 år gammel. Heller ikke da klarte jeg å bruke ord – men jeg kunne skrive! Og heldigvis fikk jeg en behandler som tillot meg å skrive, han skjønte at jeg trengte pennen for å uttrykke meg. I et helt år møtte jeg opp til timene med brev som han leste der og da, og etterpå stilte han meg spørsmål som jeg kunne svare ja eller nei på. «Kan jeg låne en penn?» spurte jeg av og til, og så skrev jeg ned svaret på en lapp som jeg ga ham. Mer enn det klarte jeg ikke på det tidspunktet, men han ga meg TID, og litt etter litt klarte jeg å si ordene jeg skrev, jeg fikk tid til å lære meg å snakke. Tid er så viktig!

Så har det noen ganger vært snakk om temaet avslutning i behandling. Ikke fordi det har vært aktuelt ennå, men fordi det er greit å snakke om hvordan jeg ønsker det skal skje for at det skal bli en «god» og naturlig avslutning når den tid kommer. Jeg skal jo ikke gå i behandling resten av livet, målet er jo at jeg skal klare meg selv og bli frisk nok til å ikke lenger ha behov for det. En psykolog på sykehuset sa en gang til meg, «Men hvis du hadde fått velge så hadde du aldri sluttet i behandling.» Jeg ble litt fornærmet over det, selvfølgelig hadde jeg ikke valgt det? Jo, det hadde vært trygt og godt å kunne ha behandleren min for alltid, men jeg vil jo komme dit hvor jeg klarer meg på egne bein, men jeg trenger at det skal gå i mitt tempo. Ikke press meg for mye eller for tidlig, da snubler jeg bare, snur retning eller gir opp. La meg få tid til å gå veien, gå sammen med meg i stedet for å dytte meg. Tid er så viktig!

Da dette ble et tema for noen år siden, reagerte jeg med full panikk. Jeg var livredd. Skulle jeg bli kastet ut nå, ville de ikke hjelpe meg lenger, skulle jeg være helt alene i denne verden, det går ikke, jeg klarer det ikke, da vil jeg ikke leve mer! Så redd var jeg. Jeg opplevde også en slags endring i behandlingen og vår pasient/behandler-relasjon, hvor enkelte ting ble lagt over på meg. Han ville ikke lenger «ordne opp» i alt for meg, fordi han mente jeg klarte det selv. Han ville ikke lenger alltid fortelle meg svaret, fordi han mente jeg visste svaret selv. Å ikke løse problemet for meg, men pushe meg til å løse problemet selv – som jeg så lett kunne (og kan) tolke som en avvisning, at han ikke bryr seg eller vil hjelpe meg, kunne (og kan) utløse et ras av følelser. Små, egentlig velmente ting som skal utfordre meg slik at jeg skal kunne bli mer selvstendig. Frigjøring, løsrivelse, selvstendighet. Det kan føles ganske brutalt når en stor del av kjerneproblematikken handler om det motsatte; avhengighet og redsel for å bli avvist og forlatt.

Jeg var så sint på ham på grunn av dette, i lang tid, kanskje et helt år. Jeg fant nettopp noen gamle notatbøker, og der ser jeg tydelig hvor sint jeg har vært på ham. Jeg hadde et sinne som hele tiden lå og ulmet, og som noen ganger kunne eksplodere. Jeg ville ikke godta de små endringene som skapte så stor redsel og kaos hos meg. Jeg kunne rett og slett bli ufin, si stygge ting og nærmest angripe han. Hvordan kunne han gjøre dette mot meg?

«Plattformen som en gang var stor, stødig og trygg å stå på, rommer nå knapt mine egne føtter. Jeg vingler, sklir på kanten og veiver med armene for å holde meg på plass. Det er ikke lett å få fotfeste på en alt for liten overflate, bølgene slår sterkere mot en liten flate enn en stor. DU skaper bølger! DU har slått i stykker platformen min!!»

Men jeg fikk tid også til dette. Jeg opplevde at selv om jeg var sint, redd og selv prøvde å skyve behandleren min vekk og skape en avvisning på «mine premisser», så var både han og hjelpeapparatet rundt meg fortsatt der. Jeg fikk lov å være sint. Og etter en evighet som sint, ble ikke temaet lenger en like stor trussel, for det skjedde jo ingenting. Jeg ble jo ikke kasta ut, forlatt eller avvist, jeg trengte ikke være sint lenger. I dag kan vi snakke (litt) om temaet avslutning (jeg er fortsatt litt redd), og jeg foreslår selv at vi gjerne kan vente 3 uker til neste time, fordi jeg har fått tid til å føle meg klar for det, tid til å selv ta avgjørelsen. Tid er så viktig! Ja, jeg gjentar denne setningen bevisst.

Avdelingen jeg pleier å være innlagt ved (lukket avdeling på sykehuset) kjenner meg og vet at jeg profitterer på innleggelser. De vet også at når jeg først ber om hjelp, så er det alvor. Jeg blir ikke avvist, og jeg får tid. Det er ikke slik at jeg aldri kommer til å skrive meg ut eller aldri kommer til å slutte i behandling dersom ingen tar avgjørelsen for meg. Jeg klarer fint å ta den avgjørelsen selv, når jeg er klar for det, og når det føles riktig. Tid er så viktig!

Jeg har vært heldig som har hatt samme hovedbehandler i ni år, og jeg vet at mange, av ulike grunner, har opplevd å miste eller bytte behandlere altfor ofte og altfor tidlig. Jeg syns det er trist, for jeg vet at det tar tid å bygge opp tillit før man føler seg trygg nok og klar for å åpne seg og blottlegge det vonde og aller næreste. Og har man stadig opplevd å miste de som skal hjelpe, så holder man gjerne litt igjen, fordi man «kommer jo til å miste ham/henne uansett». Jeg tenker at hvis en behandler skal bli «tildelt» en pasient, kanskje spesielt noen med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, så bør det være en forutsetning at behandleren kan bli i denne relasjonen over tid. Tid er så viktig!

Betydningen av tid er minst like viktig for behandlere og helsepersonell å forstå, som for de og oss som mister håpet i blant. Ting tar tid. Selvfølgelig trenger man noe krav og forventninger for å komme videre, men ikke press for mye eller for tidlig. Gi vedkommende tid til å bygge tillit, tid til å selv nå stadier fremfor å tvinge dem fram. Da kommer man ikke dit, da stopper man opp og i verste fall går feil vei. Resultatet er at det vil ta lengre tid. Gi vedkommende tid til å finne ro og hvile og bedring før hun/han blir skrevet ut fra psykiatrisk avdeling. At «mennesker med borderline ikke har godt av innleggelser» vil jeg påstå er tull! Kanskje det er gjeldende for noen, men denne konklusjonen skal tas på bakgrunn av mennesket, individet – ikke på bakgrunn av diagnosen! Blir man skrevet ut for tidlig, er det ofte rett inn igjen, kanskje etter enda en intox eller enda en runde med selvskading. Å være svingdørpasient tjener absolutt ingen.

Det blir bedre, det blir lettere, det ordner seg, kanskje ikke nå eller i morgen eller dette året, men med tid. Av erfaring føles det som om alt er mulig bare man får tid. TTT – Ting tar tid. «Everything will be okay in the end. If it’s not okay, it’s not the end».

så du ikke etter?

ikke press meg
ikke press meg ut i verden

jeg står på kanten av stupet

og ditt lille
vennlige
dytt

som skal lære meg å fly
mens jeg faller

dytter meg inn
i døden

jeg har ingen vinger
så du ikke etter?

(© Lise Hetland, skrevet på sykehuset desember 2010)

Hvor skadelig er ikke en slik påstand?

Det føles veldig nært og personlig å dele utdrag fra journalen (noe det jo faktisk er), men jeg vil ta det frem. Utdraget er flere år gammelt, og noe av det er også gjeldene i dag eller i perioder. Men dette, dette utsagnet. Behandlingsresistent. Behandlingsresistent!

Journalutdraget er som sagt flere år gammelt. Jeg har lest det før, for flere år siden. Mest sannsynlig trakk jeg bare på skuldrene da og tenkte at det var vel sant, det. Håpløs. Håpløst tilfelle. Kommer aldri til å bli bedre, kommer aldri til å bli bra. Kan bare legge meg ned og gi opp, jeg kan egentlig like gjerne bare ta livet av meg? Ingenting nytter, det er ikke håp for meg, det er jo det de skriver. Fagfolkene, mer presist og hovedsaklig et kvinnemenneske av en psykiater som jeg faktisk trodde på, som forsterket det jeg allerede tenkte, følte og fryktet, som knuste siste rest av håp. Jeg skal bare skade meg, jeg. Jeg skal bare inn og ut av sykehus, jeg. Lukket avdeling, folkeregistrert adresse på psyk. Hvorfor i det hele tatt kjempe for et bedre liv når jeg ikke kommer til å bedre uansett, det var jo det de sa, var det ikke?

Hvor skadelig er ikke en slik påstand?

Jeg trakk ikke på skuldrene da jeg leste utdraget på ny, for fjorten dager siden. Jeg gråt faktisk. Jeg ble opprørt. Jeg ble sint, skuffa og lei meg, selv om jeg ikke burde bli det. Kanskje jeg overreagerte, kanskje ikke. Her sitter jeg, med en deltidsjobb på tross av en uføregrad, på tross av at «man er i tvil om hun i det hele tatt vil klare fungere i jobb» (sitat fra journalen). Jeg eier leilighet sammen med samboeren min som elsker meg på tross av diagnoser og alt som følger med. Jeg lever, jeg ønsker å leve, tenk det! Jeg er riktig medisinert, har god effekt av dem og fungerer, jeg er ikke overmedisinert, feilmedisinert og nedsløvet. Jeg er 8 måneder skadefri. Jeg har stått foran en forsamling for mer enn 1500 tilskuere (og jeg håper inderlig at du var blant dem) og fortalt min historie og veien jeg har gått (og fortsatt går).

Og vet du hvorfor? Fordi jeg responderer på behandling. 

Spør behandleren min som har fulgt meg og støttet meg i åtte år, som har holdt ut med meg fordi han har tro på meg. Tro på at jeg kan oppnå mål og drømmer, tro på at jeg kan bli bedre, kanskje til og med frisk. Spør gruppelederen fra gruppeterapien jeg nylig har fullført og deltatt i i nærmere to år, på et riktigere tidspunkt enn den gang da. For ting tar tid. Spør familien min og vennene mine. Er jeg behandlingsresistent, var jeg noen gang behandlingsresistent? Egentlig trenger jeg ikke forklare meg eller forsvare meg, for jeg vet allerede svaret. Det gjorde jeg ikke da.


Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 938 andre følgere