Archive for the 'Sykehus' Category

Tilbakeblikk: Nå kommer sykebilen

Desember 2010

Det er blod i leiligheten, møbler er blitt dyttet ut av sin vanlige plassering, og skapet er ødelagt. Jeg hører høye lyder som visstnok kommer fra meg, mennesker og stemmer i bakgrunnen, og behandleren min som nærmest kaster seg over meg for å ta fra meg skalpellen jeg har gått løs på meg selv med.

Jeg sitter på gulvet med knær og hender i bakken og hodet hengende i mellom. Jeg har blod i håret, 48 sting i den ene armen og blør fra den andre. Det er en liten dam med tårer rett under meg. Lydene som kommer fra meg minner mer om uling enn gråt.

Han sitter på på gulvet, på knærne, sammen med meg, skrått foran meg og holder meg fast, beskytter meg fra meg selv. Jeg har gitt opp kampen. Jeg har gitt opp å gjøre motstand og prøve å skade meg enda mer. Nå ligger jeg bare på alle fire og uler ut min bunnløse smerte. Jeg har mistet meg selv totalt og alle grensene mine er borte.

«Nå kommer sykebilen».

Øyeblikk # 8

«Du lukter sykehus», sier han. «Du lukter alltid sykehus».

«Hva mener du?», spør jeg overrasket. «Hva lukter jeg?»

«Ikke noe spesielt. Bare… sykehus».

Sterilt, sikkert. Jeg lukter helt sikkert sterilt. Nøytralt, klor, kanskje et hint av eddik som brukes i vask av tøy på sykehuset. Sengetøy, håndklær, klær, fulle av sykdom. Såpene der lukter heller ingenting. Faktisk absolutt ingenting. Når jeg har kommet meg litt ut av den verste krisen, eller når mine nærmeste kan komme med saker og ting til meg, da er det godt å endelig få vaske seg med ordentlig, skummende, velduftende såpe. Å lukte godt for omgivelsene, eller i det hele tatt se noenlunde oppegående og stelt ut, er vel strengt tatt ikke akkurat det man tenker mest på når man er syk, i krise og innlagt på lukket akuttavdeling på psykiatrisk sykehus. Kanskje er man bare veldig heldig som ikke ligger i graven.

«Dust», svarer jeg og smiler. Han ler tilbake og tar hånda mi. Snart hjemme.

Se alle Øyeblikk

Hun hallusinerer

«Se det rare dyret i taket! Se!» Jeg var fascinert og forbløffet. Et lite dyr, kanskje på størrelse med en appelsin, litt geléaktig, gjennomsiktig lyseblå og med frynser, på en måte. Så søt den var! «Det er ingenting der», gjentok menneskene rundt meg, så jeg lente meg heller tilbake og fulgte med på det vesle dyret. Det bevegde seg sakte, flimret forsiktig med frynsene sine.

Men dyret ble større og større, og det bevegde seg raskere, men samtidig sakte. Det begynte å bli ekkelt. Og det ble flere!? Se larven da, til venstre! Den var lang og tynn, kanskje 20-30 cm lang og gjennomsiktig gulgrønn. Den lagde flere dyr! Det kom flere lyseblå dyr ut av den! Snart var de i hele taket, og de kom nærmere og nærmere! De kom til å falle fra taket og PÅ meg! Jeg ble hysterisk, hylte og gråt og prøvde å komma meg unna, men de holdt meg nede i sengen hvor jeg lå med ledninger koblet til monitorer og intravenøs væske.

«Det er ingenting der!» «Jo! Se! Ser dere ikke?! Hvorfor ser dere ikke!! Se!!» ropte jeg skrekkslagen. Jeg kunne ikke forstå hvorfor de ikke så det! Jeg var vettskremt, og prøvde etter hvert å reise meg opp for å ta på dyrene, slik at de skulle se dem. Jeg kunne hente ned en og vise dem! Da ville de se og forstå! «Hun har veldig høy puls nå», hørte jeg i bakgrunnen. «Hun hallusinerer». Jeg trodde ikke på dem. Dyrene var jo der, rett foran meg! Jeg så det med mine egne øyne! 100% virkelig!

«Dette vil roe deg», hørte jeg en pleier si, og like etter falt jeg inn i søvn igjen.

– Sykehuset, september 2014

Jeg skulle jo bare skade meg litt. Og så gikk det galt.

«Har de klippet opp klærne mine» tenkte jeg da jeg fant genseren min. Alt ble plutselig så virkelig, og jeg ble kvalm av tanken på det.

«Jeg klarer ikke slutte å tenke på det, du skulle sett deg ligge der bevisstløs. Du var blålig i ansiktet, og da jeg spurte dem om du ville bli normal igjen, så sa de at de ikke visste. Det var så skremmende». Min sterke, fine, trygge, gode mann som satt ved min side dag og natt. Hva har jeg gjort for å fortjene noen som ham?

«Tenk om jeg ikke kan løpe igjen», tenkte jeg stille inni meg da jeg ble trillet i rullestol. Beina mine funket ikke. Jeg var egentlig skrekkslagen, jeg også, men jeg turte ikke si det høyt eller gi uttrykk for det, for dette hadde jeg jo gjort selv? Stakkars mamma og pappa og kjæresten min for alt jeg hadde latt dem gjennomgå, det var dem det var synd på og fælt for. For dette hadde jeg jo gjort selv?

Jeg, Lise, ville ikke dette. Jeg vil leve, det er mange år siden jeg skadet meg for å dø. Og det er det som er så skummelt. Det er dette jeg har snakket om før, frykten for å ikke kunne stole på seg selv. At dette «noe» inni meg… hva skal man kalle det, stemmene, Borderlinemonsteret, som vokser og næres av min bunnløse fortvilelse og selvforakt, plutselig overtar alt i meg – og handler destruktivt. Det var ikke planlagt. Fra tanken eller innfallet om å gjøre noe farlig mot meg selv, til å faktisk utføre handlingen, var gjort på under et minutt. Mentaliseringsbrudd.

Det må sies at jeg i over halvannet år har hatt kontrollen over monsteret, stemmene, som hver dag rakker ned på meg, spytter på meg og ler av meg og sier at jeg må skade meg. I over halvannet år har jeg vært skadefri og uten innleggelser. Jeg har hatt det bra, og monsteret har vært svakere enn før. Dette kom likevel ikke helt ut av det blå. Jeg har, som jeg skrev for ikke så lenge siden, hatt det tungt i noen måneder nå, og det var vel sårbarheten min kombinert med summen av mange små, vonde hendelser som førte til at jeg mistet kontrollen. Jeg trodde jeg hadde mer å gå på.

«Jeg skal bare skade meg litt, så går det over», tenkte jeg for to uker siden. Nå kunne jeg skade meg i fred, for ingen var hjemme, og alt ville bli bedre. Hvor mange ganger har jeg ikke gått på den løgnen før? Hvordan er det mulig å tro på den samme dritten om igjen? Men jeg trodde på det. Der og da trodde jeg med hele mitt hjerte at alt ville bli bedre bare jeg fikk skade meg litt.

Jeg dro så til legevakten for å få sårene mine sydd, men ble møtt på dårlig måte, og det gjorde forferdelig vondt. Så jeg dro fra skadestuen og hjem til monstrene mine og det farlige selvdestruktive som kom til å sette livet mitt på spill, uten å få sårene mine behandlet. Jeg orket bare ikke flere bekreftelser på hvor verdiløs jeg var, og jeg har sjelden følt meg så alene og fortvilt. Ingen visste – og det var min egen feil. De rundt meg, ikke engang behandleren min, visste om fasaden og min anstrengelse for å opprettholde den såkalte solskinnshistorien som alle var så inderlig glad for. Jeg skulle jo bare skade meg litt. Og så gikk det galt.

Kroppen min er fin igjen, heldigvis. Hjertet mitt (i metaforisk betydning), følelsene mine og tankene mine får jeg hjelp for. Jeg er trygg.

Det finnes ikke noe «skal bare skade meg litt, så går det bedre». Og en dag går det kanskje veldig galt.

Sykepleierne jeg husker

Jeg husker sykepleieren som satt hos meg natten gjennom. Jeg var plaget med vonde tanker, og hun satt hos meg natten gjennom, helt til jeg sovnet, uten at hun egentlig trengte det. Hun satt bare der – sammen med meg. Pratet med meg og lyttet tålmodig til hva jeg hadde å si, når jeg først klarte å si noe. Som om hun hadde all verdens tid, som om jeg var verdt noens tid.

Jeg husker sykepleieren på den psykiatriske avdelingen jeg var innlagt ved for seks år siden. Hun i hvitt og med flette, som egentlig aldri var på avdelingen, med mindre det var noe å ta seg av. Som for eksempel å stelle sårene jeg hadde påført meg selv. Rense, plastre, fjerne sting. Hun sa ikke alltid så mye, faktisk sa hun ganske lite, men hun smilte alltid så varmt og strøk meg over armen og var liksom så nøye med alt, som om jeg var verdt det. Den ordløse omsorgen hennes roet meg og dempet skadetrangen jeg konstant gikk rundt og kjente på.

Jeg husker sykepleieren som la dyne over meg mens jeg lå sammenkrøllet på det kalde gulvet på akuttmottaket på psykiatrisk. Jeg ville (klarte) ikke ta imot hjelp, og der andre responderte med «greit, ditt valg, du kommer til å få vondt i ryggen», la denne sykepleieren dyna over meg på gulvet – slik at jeg ikke skulle fryse. Som om jeg fortjente omsorg likevel. (Les: Jenta på gulvet)

Jeg husker sykepleieren på legevakten etter at jeg hadde falt av hesten. «Jeg ser at du har det vondt, er det noe du trenger? Vil du ha noe å drikke? Er du kald, vil du ha et pledd?» Som om det var viktig at jeg hadde det bra.

Jeg husker sykepleieren som assisterte legen som sydde sårene mine. Han var så rolig og forsiktig når han renset sårene mine, lurte på om det gjorde vondt og om det gikk greit med meg. Som om jeg ikke fortjente å ha det vondt, selv om jeg hadde påført meg smerten og skadene selv.

Jeg husker sykepleieren som holdt meg i hånda da jeg ble operert med lokalbedøvelse. Jeg gråt høylytt, og hun snakket til meg som om jeg var et lite barn, enda jeg nærmet meg tredve. «Flink jente, dette går så bra, du er kjempeflink!». Det var akkurat en slik trygghet og omsorg jeg trengte, for jeg hadde aldri følt meg så liten og redd som jeg gjorde da. Og jeg husker sykepleieren som holdt meg i hånda da jeg senere skulle bli operert i narkose. Hun med alle tatoveringene og det muntre, betryggende smilet. Som om jeg var i de aller beste hender. Jeg var i de beste hender.

Jeg husker mange sykepleiere, dette er bare noen.

Sykepleiere tar ikke bare blodprøver, setter sprøyter, gir medisiner, steller sår og assisterer leger. De gir ikke bare nødvendig medisinsk pleie, de gir også omsorg, livsnødvendig omsorg. Sykepleiere for meg er omsorg.

I dag er det sykepleiernes dag. Gratulerer med dagen, alle sykepleiere – både innen somatikken og psykiatrien! Takk for at dere har tatt vare på meg og møtt meg med omsorg og respekt!

Påsken for to år siden

Instagram 10. april 2014 @liseliten

Påsken 2012 var dramatisk og ble tilbragt på lukket akuttavdeling på sykehuset. Noen uker tidligere befant jeg meg i en annen by, forvirret, redd og gråtende. Jeg blødde fra hodet og var mer enn klar for å dø. Jeg ble lagt inn i Kristiansand hvor jeg fikk høre de aller fineste ordene; «Du er trygg nå, vi skal passe på deg». Jeg kan ikke beskrive hvor godt det var for meg å høre disse ordene, lettelsen over at noen så meg og tok over ansvaret jeg tydelig ikke var i stand til å ha selv. Så ble jeg overført til sykehuset hjemme i Stavanger. Jeg husker det var vondt å sjekke Facebook den påsken. Alle var så glade og klare for ferie, reise, venner og hygge, mens jeg selv var innlagt og ikke kunne gå ut uten følge fra personal. Men også: 2012 var året mye endret seg. På mange måter ser jeg på 2012 som et vendepunkt i livet mitt. Etter snart et tiår som syk, i behandling og inn og ut av sykehus, var det noe som forandret seg det året. Jeg tror tiden var inne. Jeg har fortsatt tunge og vanskelige perioder, jeg går fortsatt i behandling, men livet mitt inneholder mer enn bare smerte, kaos og selvskading, og handler mer om å leve, ikke bare overleve. Jeg klarer meg bra og syns livet kan være fint, og jeg ønsker at alle som strever skal få oppleve at det ordner seg og blir bedre. For det vil ordne seg!

Ønsker dere en god påske ♥

Svar på klage på forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp

I går fikk jeg brev fra fylkesmannen, endelig svar på klagen jeg sendte inn på turnuslegen som regelrett behandlet meg som dritt da jeg var innlagt på somatisk etter selvskading, syk og trengte psykiatrisk hjelp. Stigmatisering, degradering og uverdig behandling med dramatiske konsekvenser.

Det var første gang jeg skrev en klage, og det var skummelt, nytt og ukjent å skulle stå opp for meg selv og si i fra om urett, noe jeg sjelden eller aldri har klart eller våget å gjøre. Men det føltes riktig, det føltes på tide. Nok får være nok. Jeg er lei av utdaterte holdninger, misoppfatninger og stigma i forhold til diagnosen borderline og hvordan enkelte behandler denne pasientgruppen. Jeg kjente også i ettertid at nei, jeg finner meg faktisk ikke i å bli behandlet som dritt, dette kunne faktisk endt veldig galt. Kanskje noen syns det handler om bagateller, men for meg, i den krisen og situasjonen jeg var i, så var dette blodig alvor, og den dårlige behandlingen jeg fikk utløste en rekke alvorlige hendelser som kunne endt fatalt.

Jeg hadde ingen forventninger til utfallet av klagen. Først og fremst ønsket jeg at det ville bli tatt opp med vedkommende, at hun ville lære noe av dette, og at hun ville tenke seg om neste gang hun kom i en lignende situasjon og møtte mennesker med borderline og/eller selvskadings- og suicidalitetsproblematikk.

Deler av klagen min:

KLAGE PÅ FORSVARLIG OG OMSORGSFULL HELSEHJELP

Jeg klager med dette SUS inn for Fylkesmannen (Helsetilsynet) for uforsvarlig helsehjelp og manglende omsorgsfull behandling.

(…)

Jeg blir opprørt fordi hun dømmer meg på grunn av min emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelsesdiagnose. Jeg sliter også med tilbakevendende depresjoner og suicidalitetsproblematikk. (…) Etter den muntlige degraderingen og stigmatiseringen klarer jeg ikke ta i mot innleggelse.

Jeg har vært flink til å ta imot og benytte meg av hjelp som tilbys, samarbeide og bruke ord. Jeg har blitt friskere, men det blir vanskelig når andre vurderer meg med forutinntatthet omkring én diagnose, og ikke ut ifra akuttmedisinske og individuelle behov, totalsituasjon og andre diagnoser. Det er stigmatiserende og uverdig. Har ikke jeg rett på forsvarlig og omsorgsfull hjelp som alle andre pasienter?

Den behandlingen jeg fikk av ***** har klart svekket min tillit til helsetjenesten. Det har blitt svært vanskelig for meg å ta imot helsehjelp. Denne episoden har skapt og forsterket vanskelige følelser som kan, og har, ført til selvdestruktive impulshandlinger og akutt suicidalitet. Ber dere derfor vurdere behandlingen av meg.

Mvh Lise Hetland

***

Vurderingen ble gjort på bakgrunn av klagen, pasientjournal og redegjørelse fra sykehuset.

FYLKESMANNEN I ROGALAND SIN VURDERING:

(…) Pasientens selvmordsforsøk tilsa at det var nødvendig å gjøre en grundig og systematisk vurdering av selvmordsrisiko. (…) Vi har også tidligere uttalt at det ofte kan oppstå uforsvarlige situasjoner når man bruker turnusleger til å gjennomføre psykiatrisk tilsyn på somatiske sengeposter. I denne saken illustreres dette ved at turnuslegen konkluderer med lav selvmordsrisiko på bakgrunn av noe hun kaller kvalifisert benekting (…). Disse indikatorene er bare en liten del av fremgangsmåten ved selvmordsrisikovurdering. Vi vil fraråde bruk av begrepet «kvalifisert benekting» da dette ikke har noen plass i anbefalingene for selvmordsrisikovurdering. Vi registrerer at det er brukt scoringsinstrumenter som heller ikke er anbefalt i retningslinjene. Vi finner ingen dokumentasjon av systematisk kartlegging av risikofaktorene eller de spørsmålene retningslinjen anbefaler. Turnuslegen konkluderte først tilsynelatende uten å konsultere kompetent spesialist. Den feilaktige håndteringen av situasjonen ledet til at pasienten ikke klarte å benytte seg av nødvendig helsehjelp.

KONKLUSJON:

Stavanger Universitetssjukehus har brutt forsvarlighetskravet i spesialisthelsetjenesteloven § 2-2.

Sykehuset har meddelt at prosedyren for psykiatriske tilsyn på somatisk sengepost er endret. Vi forutsetter at dette vil sikre at slike situasjoner ikke vil oppstå igjen.

***

Jeg er lettet og glad for at jeg fikk medhold i klagen, og for at det har blitt tatt opp innad i systemet. Jeg er glad for at min rettferdighetsfølelse, reaksjon og magefølelse var riktig, magefølelsen jeg tidligere ikke har turt å stole på uten bekreftelse fra andre. Det føles bra å stå opp for meg selv, og mest av alt føles det bra å stå opp for andre i samme situasjon, med lignende problematikk, og kanskje, kanskje, kanskje kunne gjøre en liten forskjell.

(Dette handler om enkeltpersoner og ikke Stavanger Universitetssjukehus i seg selv, som jeg opplever å få god hjelp, behandling og oppfølging fra)


Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 938 andre følgere