Archive for the 'Smerte' Category

Glasskapsel (svake faen)

Jeg bestemmer at det er fint å leve i en glasskapsel. Jeg ser ut og du ser inn. I hvert fall nesten, litt, ikke mer enn strengt tatt nødvendig. For ingen har lyst å se hva skada, selvdestruktive folk gjør mot seg selv. Takk og pris for at jeg lever i en glasskapsel, er du ikke enig. Her kan jeg se og høre det som skal til for å være en forventet del av verden jeg ikke vil være en del av, men jeg er skånet mot stikkskader og fotavtrykk, så det er ikke noe vits i å være slem (later jeg som, men ikke si det til noen). I glasskapselen kjenner jeg ikke kulden, ei heller varmen, men det bryr meg ikke så veldig. For man kan jo tenke litt over hva som er verdt hva, og jeg vet hva jeg velger. De sier det er så fint, det. Å kjenne varme, være nær, uten vegg i mellom. Stakkars menneske bak veggen. Men det er da for faen ingen vegg, skjønner dere vel, tenker jeg om glasskapselen min og føler meg sterk. Svake faen.

Advertisements

Ingen tittel

Bak skyene er himmelen alltid blå.

Det er soleklart, blendende blått, til og med vår, sommer. Blomstring, nytt liv og sånt, bare litt bittersøt vind for å liksom gi liv til bildet. Man kunne jo ta feil og tro det bare var et glansbilde om ikke. Minus alt glitteret da.

Håret blåser frem i ansiktet mitt, og jeg ser deg ikke. Pisker meg i ansiktet og klebrer seg til øynene mine og munnen min. Det er kanskje like greit.

Vil ikke se deg
mer.

Jeg glipper.

Deg.
Meg.

Jeg vil tilføre bildet glans og glitter av blod.

Og det er din byrde

Du er god på å ”sense” – og det er din byrde. Du er god på å kjenne på og føle på temperatur, atmosfære, stemning og intensjoner. Toneleie, valg av ord, innpust, utpust, blikk, øyne og stillhet. Inntrykk, inntrykk, inntrykk, og du er hudløs. Du skjønner, fornemmer, aner, forstår – og det er din byrde.

Knekk meg.

231 dager

I know what it’s like to want to die. How it hurts to smile. How you try to fit in but you can’t. How you hurt yourself on the outside to try to kill the thing on the inside.

– Susanna Kaysen, Girl, Interrupted

Take a deep breath,
pick yourself up,
dust yourself off,
and start all over again.

Jeg ligger nede. Pust. Snart klar igjen, snart.

Ting er ikke alltid slik det ser ut til.

«Du må drukne deg i elva. Du må dø»

Jeg tror jeg er klar for å dele teksten nå. Takk til bloggleser Susanne (suzi) som rakk å lese teksten før den ble slettet for en del uker siden, og som likevel tok seg tid til å legge igjen en utrolig fin (og for meg – sterk) tilbakemelding.

*

«Du må drukne deg i elva. Du må dø.» Ingen tanker, ingen egne tanker, ingen forvarsel, bare ordre. «Du må drukne deg i elva. Du må dø.»

Hun løper barføtt inn i skogen, nakne føtter mot harde steiner og kaldt underlag. Hun ser seg ikke tilbake. Det er mørkt, men hun følger lyden av brusende vann og hiver etter pusten. Om det er fordi hun løper eller om det er frykten som har tatt henne, det vet hun ikke. Ingen tanker, ingen egne tanker, ingen forvarsel, bare ordre. «Du må drukne deg i elva. Du må dø.»

Fremme ved den lille elva beveger hun seg ut i vannet, raskt og bestemt, vannet når henne til litt under brystet. Hun kjenner ikke kulden, bare strømmen av vann som skyller mot henne og slår beina under henne. Hun faller.

Plutselig blir lydene så sterke. Lyden av fossende vann og hennes egen pust. Her og nå. Her og nå! Hun gisper og kjenner panikken ta henne, ser nedover langs elva som raser videre inn i mørket og forestiller seg verste scenarie – nettopp det hun kom hit for. Men hun vil jo ikke dø! Hva er det som skjer, hva er det hun gjør! Tankene er hennes egne.

«Hjelp!» roper hun så høyt hun kan, igjen og igjen, vettskremt av situasjonen hun selv har satt seg i. Hun gråter og roper om hverandre i noe som føles som evigheter, mens hun står stille i elva med et bedre fotfeste, handlingslammet. Et par armer strekkes ut mot henne, hun griper dem og faller gråtende ned på kne på tørt og trygt underlag.

Les også: Hvis du kunne tatt bort én ting, hva ville du valgt?

Øyeblikk # 5

Så sitter vi der og spiser middag. Vi to, på en dårlig dag. «Du ser ut som verdens mest ensomme person der du sitter og spiser» sier han. «Ja..» svarer jeg med svak og trist stemme, nesten litt stakkarslig, og ser opp fra tallerkenen. Jeg ville nok ha flirt litt av utsagnet hans på en bedre dag, på grunn av ærlighetens hans og hvordan han leser meg, men ikke i dag.

For det er slik jeg føler meg i dag og veldig mange andre dager. Ensom. Følelsen av å ikke høre til eller være som alle andre. Følelsen av ensomhet og annerledeshet og at ingen vil noensinne kunne forstå eller vite hvordan det er. Følelsen av å være den eneste i hele verden som kjenner til akkurat den smerten som jeg kjenner på, og den verste følelsen av dem alle; tomheten.

«Føler du deg tom innvendig…» spør han i et mer fortellende tonefall enn spørrende. «Ja..?» svarer jeg i et mer spørrende tonefall enn fortellende, ser granskende på ham og undrer meg om jeg leser ham riktig, overrasket over det treffende spørsmålet.

Øyeblikk # 1
Øyeblikk # 2
Øyeblikk # 3
Øyeblikk # 4

Sårbar hud

mamma renset dine skrubbsår
og plastret dine knær

med solkrem, pyrisept og
kjærlighet –
beskyttet hun din sårbare hud

mamma og pappas
dyrebare
verk

(hva føler du når du ser armene dine nå?)

lubne kinn og øyne blå
trillende latter sjenert bak et smil

(du smiler fortsatt)
(men du ler ikke)

(elsk meg!)

så elsket
så verdifull

du var

god nok
god nok
god nok

du var hele tiden god nok

(kjenner du på sorgen nå?)

© Lise Hetland


Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 938 andre følgere