Archive Page 2

«Normalt sett»

img2100

Jeg sammenligner meg med andre, tenker på alt jeg «burde være» og alt jeg «burde få til» fordi jeg normalt sett skulle gjort det? Men mitt utgangspunkt er ikke «normalt sett». Jeg har ting jeg bærer med meg og som har formet meg, skade på sjelen.

Det er kanskje ikke så synlig lengre, men jeg har fortsatt mange utfordringer og ting jeg jobber med – inni meg – i alt jeg gjør og alt jeg er. Hver dag. Jeg er glad det ikke er synlig lenger, men noen ganger skulle jeg ønske du visste og til en viss grad forsto (uten å la deg skremme), kampene og konfliktene på innsiden, min historie, hva slags liv jeg har levd. Men det vet du ikke, for det ser du ikke. Smil og vær ikke til bry, så går alt fint.

Det var mer synlig før. Synlige skader utover det som kunne skjules under en genser. Synlige kamper, synlig dårlig fungering. Og sånn sett fullt og helt forståelig at jeg strevde og ikke «fikk til».

Nå? Jeg er som alle andre – sett utenfra. Heldigvis. Det er det jeg alltid har drømt om og jobbet for. Noe så kjedelig men fint som å bare være vanlig. Skli inn i mengden. Fungere. Ha et liv ute i verden. 10 år med terapi, sykehus og helvete. Alt – bolig, sosialt nettverk, fritidsaktiviteter, alt var i regi av eller knyttet til sykehuset. Og jeg er glad for at jeg kan si at det VAR slik, og ikke lenger ER sånn.

Jeg har oppnådd så mye, alt tatt i betraktning. Men så er det egentlig ikke store greiene likevel, «normalt sett». Jeg snakker om de vanlige, dagligdagse tingene ingen tenker over, som for meg er så vanskelig og krevende. For eksempel – og spesielt – det å tørre å åpne munnen, si noe, delta i samtaler, stille spørsmål tilbake. Eller å ta avgjørelser på egenhånd uten bekreftelser og trygghet fra andre, ha meninger. Å ta plass og sette grenser. Å ikke handle impulsivt og destruktivt. Det er så mye. Mye usynlig.

Det er ikke rart at du ikke forstår hvorfor jeg gråter av glede når jeg greier noe du tar for gitt og får til hver dag. Og det er ikke rart at du ikke forstår hvorfor jeg går i stykker av noe du ikke engang ville tenkt over.

Du vet det ikke, for du ser det ikke.

Det handler om mer enn bare ridning

IMG_9905

Jeg har aldri engasjert meg så mye, gått så inn med hele hjertet, i noe som gjør nedturene så dype, og oppturene så høye. It’s a fucking roller coaster. Jeg som er så hypersensitiv, utålmodig og «alt eller ingenting». Likevel utsetter jeg meg for dette hele tiden. Før ville jeg ganske sikkert gitt opp fordi jeg ikke hadde orket utfordringene, de slitsomme svingningene og bekreftelsene på at jeg ikke duger eller får til (noe jeg faktisk også gjorde, les: En 10-åring klarer det du ikke klarer! og Sommerfuglene lever igjen). Men da ville jeg også gått glipp av gleden, lykken og mestringsfølelsen det gir meg. Jeg snakker om ridning. Ikke (bare) om hest (det kan vi ta en annen gang, haha) – for hest i seg selv er for det meste bare kos og fint og innebærer ikke særlig nedturer. Det gjør derimot ridningen. I hvert fall for meg.

For det har seg sånn at jeg vil bli god, bedre. Å skritte en tur er ikke nok for meg, selv om det er noe av det koseligste jeg gjør. Det er ikke nok for meg å «bare» kunne trave og galoppere eller henge på over et hinder, selv om det er noe av det kjekkeste jeg gjør. Jeg vil lære meg å ri hesten. Jeg vil lære meg å mestre hesten og alle de små, men viktige detaljene man må kunne beherske for å kalle seg en rytter. Jeg har aldri villet noe så sterkt som dette, og det er uvant, fint. Jo mer jeg lærer, jo mer innser jeg hvor lite jeg egentlig kan, eller hvor mye jeg har å lære. Det ser så lekende lett ut når de flinke rir, for en snill og medgjørlig hest, liksom. Men når man prøver det samme selv, skjønner man fort hvor ufattelig flinke de faktisk er!

Jeg har gode og dårlige dager, gode og dårlige egenskaper. Hesten er et levende vesen han også, et halvt tonn større enn meg, med gode og dårlige dager og egenskaper, og med egen vilje. Kanskje klaffer vi dårlig og får ikke til noe som helst sammen. Kanskje klaffer vi bra og får til et godt samarbeid. Og kanskje klaffer vi til vanlig, men har en dårlig dag. Enten hesten, meg – eller begge to.

Jeg har grått i fortvilelse. Fordi «jeg kan faen meg ingenting, jeg får ikke til noe som helst!». Jeg har vært sint på «dritthestene» og lagt skylden dem. Jeg har følt meg liten og dum. «Jeg vil ikke hoppe mer, jeg er ikke trygg på denne hesten», sa jeg gråtkvalt foran alle da jeg prøvde å hoppe med hesten jeg falt av og skadet meg på i fjor, og ble stående og se på resten av timen. Og jeg har vært rasende sint på meg selv – fordi jeg lar alt gå så fryktelig innpå meg. Det er sånn jeg er og alltid har vært. Jeg føler alt med hele meg, og så dypt og inderlig sterkt. En egenskap jeg har foraktet og ønsket bort – fordi det har påført meg så mye vondt, men som jeg prøver å lære meg å akseptere og verdsette. For det er egentlig en fin egenskap å ha.

lisestevneFørste stevne. Stor seier bare å tørre å delta.

Det første året jeg red var det stort sett bare oppturer. Jeg startet på null, hadde alt å lære og ingenting å tape. Jeg har opplevelser som i dag kan virke «små», men som for meg, der og da, betydde alt. Første gang på rideskolen, for eksempel, for litt over to år siden. Hvordan jeg ikke engang greide å justere stigbøyleremmene fordi jeg skalv sånn på hendene av redsel! Og gleden og seieren jeg følte da jeg dro hjem etterpå, etter å ha trosset frykten. Jeg husker første gang jeg galopperte. Jeg hadde privattime. Den stødige, gamle hesten på longeringsline. Jeg skulle bare sitte oppå – med armene ut – i galopp! Jeg trodde ikke han mente det, uten hender? Og den fantastiske frihetsfølelsen jeg fikk av å galoppere for aller første gang, og med armene ut! Jeg husker første gang jeg red alene. På utebanen, en varm og nydelig sommerdag. Det var stort å få ri på egenhånd, «lille, uselvstendige meg», uten instruktør eller andre som passet på eller fortalte meg hva jeg skulle gjøre. Jeg husker første gang jeg hoppet. Dette var også på en privattime, over et lite kryss. Jeg klarte ikke å slutte å smile etterpå, tenk at jeg vågde! Jeg husker første gang jeg deltok på stevne, i høst. En «uoppnåelig» drøm. Jeg kom aldri til å bli god nok, jeg kom aldri til å tørre heller, og jeg kom aldri til å hoppe hinder, er du gal. Men jeg gjorde det, og jeg kjempet mot tårene etterpå, jeg var så glad og stolt. Jeg husker aha-opplevelsen jeg fikk av noe så grunnleggende som støttende bruk av utvendig tøyle, på den sta hesten som nektet å vende over banen. Plutselig løsnet alt. Og jeg husker da jeg red favoritthesten min for første gang, som den gang var alt annet enn favoritthest. «For mer erfarne ryttere» sto det beskrevet om han. Å ri ham var skummelt og føltes som et slag i trynet, og jeg sa til meg selv at han skal jeg aldri ri igjen! Ja, det sa jeg om det som i dag er en av favoritthestene mine! :)

Det er dessverre ikke slik at «hvis jeg er snill med deg, så er du snill med meg» i ridning. Jeg må være sjef, og jeg må være bestemt. Det strider sånn imot min natur! Jeg er vant med å være dørmatte, fordi det er enklest, tryggest og minst konfliktfullt. Jeg er vant med å ikke sette grenser for meg selv. Jeg har funnet meg i å bli tråkket på og herset med. Jeg har aldri turt å hevde meg selv. Og så skal jeg være sjef? Jeg skal være bestemt og kreve at hesten adlyder meg – fremfor at hesten tuller som han vil og bestemmer og styrer over meg? Kan du se for deg det? Jeg kunne ikke. Det er fortsatt krevende for meg å ta den rollen, men jeg tror det er bra for meg, veldig veldig bra. Ikke bare relatert til ridning, men i alle situasjoner i dette livet og denne verden.

Noen dager føler jeg at jeg får til, at jeg klarer, at jeg er flink, at jeg kan. Jeg har tro på meg selv, er bestemt, og sammen får vi det til. Mestring! Andre dager kjenner jeg det allerede før jeg har gått oppå hesten. At i dag er jeg sårbar og selvtilliten på bunn. Hesten merker min manglende ryggrad og utrygge signaler, og plutselig får jeg ikke til noe som helst. Hesten vil ikke høre på meg, han vil ikke gjøre det jeg ber ham om, samarbeidet er dårlig, alt blir feil, og jeg drar hjem med følelsen av at det var som jeg visste, jeg kan ingenting, jeg er ingenting, og kan egentlig bare gå og kutte meg og dø, for å sette det på spissen.

Det unike, i hvert fall hittil, er at alle disse nedturene, frustasjonene og bekreftelsene på at jeg ikke kan – er at jeg faktisk ikke legger inn årene og legger det hele på hylla fordi jeg ikke får til (og dermed aldri vil få til?). Nei. Jeg tenker, faen. Dette skal jeg få til! Jeg klarer nesten ikke vente til neste gang så jeg får jobbet mer med det! Jeg blir så forundret og glad av at jeg har slikt inni meg, jeg også. I can do this!

tornadoblogUngponni :D For en fryd å ri, og ikke minst lærerikt!

Før jul jobbet jeg to dager i stallen mens andre var vekkreist på ferie. Jeg er i stallen fast og hjelper til 1-2 ganger i uka, men denne gangen hadde jeg ansvaret alene, 30 hester og ponnier. Fôring frokost og middag, høy og grøt. Møkking, lufting og alt som hører til av dekkenskifte, dusjing av møkkete bein, og blant de fineste, skjønneste hestene også et par sure som trenger å bli satt på plass. Meg. Dørmatta, hun som ikke turte å klappe en hest før uten å nærmest besvime av skrekk. Går det an for andre å skjønne hvor stor denne forandringen er, hva dette har gjort med meg?

Oppsummert, jeg begynte med det dårligste utgangspunktet:

• Jeg var livredd hester – likevel søkte jeg kontakt helt til frykten var borte. Jeg har overvunnet frykten, og funnet noe av det fineste i livet ♥.
• Jeg syns det var (er) vanskelig å ikke få til, og jeg syns det var (er) vanskelig med kritikk. Likevel tropper jeg opp flere ganger i uka for å gjøre noe jeg verken kan eller er særlig god på – for så å få tilbakemeldinger på alt som kan gjøres bedre!
• Dørmatte-holdningen, beskrevet tidligere. Likevel øver jeg meg, flere ganger i uka, på å ta plass og «bestemme».
• Jeg var overbevist om at ingen liker meg og at alle vil meg vondt, både hest og folk. Likevel utsetter jeg meg for dette flere ganger i uka, og får heldigvis bekreftet at det ofte bare er tankene mine som tuller med meg. Hestene er nysgjerrige på meg, jeg gir av meg selv og de dømmer ikke, og folkene i stallen er skikkelig, skikkelig greie! Fuck you, demons.

Stallen, hestene, ridningen. Det gjør så mye bra for meg på så mange ulike plan. Ikke bare gir det meg glede, varme, ro og mestringsfølelse som ikke ligner noe annet. Det utfordrer meg på vanskelige ting som til syvende og sist egentlig handler om så mye mer enn bare hest og ridning.

Sitatet på det øverste bildet er forresten noe av det fineste og sanneste jeg har lest på lenge. Det er slik det føles. Når jeg rir, glemmer jeg alt annet. Når jeg rir, er alt i meg her og nå. Det aller beste fristedet.

rideturRidetur i skogen ♥ Idyll.

Foto: AKP Photography

Øyeblikk # 8

«Du lukter sykehus», sier han. «Du lukter alltid sykehus».

«Hva mener du?», spør jeg overrasket. «Hva lukter jeg?»

«Ikke noe spesielt. Bare… sykehus».

Sterilt, sikkert. Jeg lukter helt sikkert sterilt. Nøytralt, klor, kanskje et hint av eddik som brukes i vask av tøy på sykehuset. Sengetøy, håndklær, klær, fulle av sykdom. Såpene der lukter heller ingenting. Faktisk absolutt ingenting. Når jeg har kommet meg litt ut av den verste krisen, eller når mine nærmeste kan komme med saker og ting til meg, da er det godt å endelig få vaske seg med ordentlig, skummende, velduftende såpe. Å lukte godt for omgivelsene, eller i det hele tatt se noenlunde oppegående og stelt ut, er vel strengt tatt ikke akkurat det man tenker mest på når man er syk, i krise og innlagt på lukket akuttavdeling på psykiatrisk sykehus. Kanskje er man bare veldig heldig som ikke ligger i graven.

«Dust», svarer jeg og smiler. Han ler tilbake og tar hånda mi. Snart hjemme.

Se alle Øyeblikk

Hun hallusinerer

«Se det rare dyret i taket! Se!» Jeg var fascinert og forbløffet. Et lite dyr, kanskje på størrelse med en appelsin, litt geléaktig, gjennomsiktig lyseblå og med frynser, på en måte. Så søt den var! «Det er ingenting der», gjentok menneskene rundt meg, så jeg lente meg heller tilbake og fulgte med på det vesle dyret. Det bevegde seg sakte, flimret forsiktig med frynsene sine.

Men dyret ble større og større, og det bevegde seg raskere, men samtidig sakte. Det begynte å bli ekkelt. Og det ble flere!? Se larven da, til venstre! Den var lang og tynn, kanskje 20-30 cm lang og gjennomsiktig gulgrønn. Den lagde flere dyr! Det kom flere lyseblå dyr ut av den! Snart var de i hele taket, og de kom nærmere og nærmere! De kom til å falle fra taket og PÅ meg! Jeg ble hysterisk, hylte og gråt og prøvde å komma meg unna, men de holdt meg nede i sengen hvor jeg lå med ledninger koblet til monitorer og intravenøs væske.

«Det er ingenting der!» «Jo! Se! Ser dere ikke?! Hvorfor ser dere ikke!! Se!!» ropte jeg skrekkslagen. Jeg kunne ikke forstå hvorfor de ikke så det! Jeg var vettskremt, og prøvde etter hvert å reise meg opp for å ta på dyrene, slik at de skulle se dem. Jeg kunne hente ned en og vise dem! Da ville de se og forstå! «Hun har veldig høy puls nå», hørte jeg i bakgrunnen. «Hun hallusinerer». Jeg trodde ikke på dem. Dyrene var jo der, rett foran meg! Jeg så det med mine egne øyne! 100% virkelig!

«Dette vil roe deg», hørte jeg en pleier si, og like etter falt jeg inn i søvn igjen.

– Sykehuset, september 2014

Øyeblikk # 7

Tankene mine flyter til et annet sted. Stygge tanker. Skadetanker. Skadelig for sjelen, potensielt skadelig for kroppen. «Du må skade deg. Du er nødt til å kutte deg. Ille, verre, verst. Gjør det, du er ikke verdt en dritt.»

Så kjenner jeg noe som kiler meg i nakken, og tankene avbrytes. Verdens mykeste mule har funnet frem til meg, søkende og nysgjerrig. Det er godt å kjenne den varme pusten. Jeg flirer, snur meg mot ham og stryker gjennom pelsen. «Du er fin, du» sier jeg og smiler med hjertet. Fine tanker. Helende tanker.

foto: Ann Katrin Pedersen / AKP Photography. Flere bilder her.

Øyeblikk # 1
Øyeblikk # 2
Øyeblikk # 3
Øyeblikk # 4
Øyeblikk # 5
Øyeblikk # 6

uten tittel

.
blikket vendes bort
ansiktet vendes bort
kroppen vendes bort

alt ved meg
vendes bort

ikke se på meg
ikke snakk til meg
ikke kom nær meg

bare…
ikke!

hånden hans strekkes ut
krever ingenting
bare ligger der
åpen
ventende
innbydende

tålmodig

jeg tar hånden
bare så vidt
armen min er ikke lang nok
trenger å ha den nær skallet mitt

han er varm
klemmer hånden
fast men forsiktig

en tåre renner ut av skallet

© Lise Hetland

Det tok tid før jeg forsto at…

Det tok tid før jeg forsto at når jeg var sint på deg, så var jeg egentlig bare rasende sint på meg selv. Jeg klarte ikke å skille, og det var så uutholdelig. Monsterbølger av kaos, desperasjon og sinne gjorde at det rant over, eksploderte og jeg noen ganger tok det ut på deg, for deretter å hate meg selv enda mer og straffe meg selv ved å kutte meg, ta overdose eller andre destruktive handlinger. Om jeg døde eller ikke, fikk varige mèn eller ikke, var ikke så viktig. Jeg ville bare vekk. Og det tok tid før jeg forsto hva sinnet egentlig handlet om.

Det tok tid før jeg forsto at min til tider barnslige, primitive oppførsel ikke handlet om at jeg var en drittunge, men at jeg manglet redskapene som skulle til for å klare å håndtere de overveldende følelsene, som for eksempel redsel. En av de såreste og mest smertefulle følelsene som for meg ofte viste seg i «barnslig, primitiv oppførsel». Du skulle visst hvor jeg redd jeg var bak det sinte og trassige forsvaret.

Det tok tid før jeg forsto at når jeg på ulike måter skjøv deg bort, du som var så viktig for meg, så handlet det paradoksalt nok heller om frykt for å miste deg. Jeg var overbevist om at du ville forlate meg når du først kom innpå meg, derfor syntes jeg det var best å forlate deg først. Lenge ødela jeg for meg selv, litt som en form for selvskading, og litt for at jeg skulle ha rett i det jeg allerede visste; at du ville dra. Det var bedre at du dro fordi jeg selv la opp til det, enn at du dro fordi du ikke likte den personen jeg egentlig var. Du skulle visst hvor glad jeg var i deg.

«Brent barn skyr ilden»? Ikke alltid. Det tok tid før jeg forsto at jeg til tider, spesielt i de tyngste periodene, nærmest oppsøkte ilden – det syke – fordi det fantes en trygghet i det. Det var velkjent, forutsigbart, her sa monstrene mine at jeg hørte til, jeg fortjente ikke bedre, og her kjente jeg alt. Verden der ute var… ukjent. Kald, uhåndterlig, uforutsigbar, skummel. Og det tok tid før jeg forsto at det ikke trengte å være slik.

Det tok tid før jeg forsto at selvmordstanker og selvmordsforsøk ikke nødvendigvis betydde at jeg ønsket og burde dø, men at jeg ikke orket eller klarte å leve mer. Og det tok tid før jeg forsto at det alltid finnes håp og mulighet for bedring, mens døden er endelig og for alltid.

Det tok tid før jeg forsto at det var en styrke å be om hjelp. Det var overhodet ingen styrke i det å på død og liv skulle klare seg selv, eller i det å skade seg ille, verre, verst, slik monstrene mine fortalte meg. Styrke – den aller største – var å stå i mot, bruke ord, be om hjelp, og ikke minst å ta i mot hjelpen.

Det tok tid før jeg forsto at alt det uforståelige jeg føler og gjør alltid har en årsak og sammenheng. Og det tok og tar fortsatt tid å bruke forståelsen og innsikten til mitt eget beste. Selv om jeg forstår, er det en daglig kamp å velge riktig, og ikke la følelser, fortid og monstre ta overhånd. Men man er godt på vei når man først kan forstå det uforståelige.

Denne (utklipp av en større tavletegning) får meg til å smile. Meg på tavla i behandling, begge deler har gjort det mulig for meg å forstå meg selv bedre.


Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 938 andre følgere